Definerer ikke hva de mener med liberalisme
Liberalismen trenger ingen karikaturer av «det selvtilstrekkelige individ», skriver Lars Peder Nordbakken i Dagbladet.
Publisert: 7. desember 2017
Liberalismen trenger ingen karikaturer av «det selvtilstrekkelige individ».
Forfatterne og redaktørene av antologien «Ingen mennesker er født frie» bekrefter på nytt i sitt debattinnlegg 20. november at deres liberalismekritikk tar utgangspunkt i en høyst diskuterbar, hegemonisk beskrivelse av liberalismen. Forfatterne styrer også lettvint unna behovet for å definere hva de mener med liberalisme, og hvilken retning innen den brede liberale idétradisjonen de velger å vektlegge.
Dermed blir det enkelt å omtale det meste av det som har skjedd i vår del av verden de siste fire tiårene, og som på en eller annen måte kan knyttes retorisk til begrepet «høyrebølge», som et produkt av den altoppslukende liberalismens hegemoni. Herfra er veien kort til å gi liberalismen skylden for de fleste store samfunnsproblemer i vår tid, som økende ulikhet, finanskrise, eurokrise, klimakrise, arbeidsledighet, forvitring av små og store fellesskap og framvekst av høyrepopulisme.
På toppen av dette blir leseren servert noen absurde liberalismekarikaturer som insisterer på at liberalismen er uløselig knyttet til et menneskesyn som bygger på «det selvtilstrekkelige individet» og «en atomistisk frihetsvisjon». Det absurde består i at ingen av de liberale tenkerne som nevnes i boka deler et slikt syn.
Men forfatterne har rett på ett punkt: Ingen mennesker er født frie. Friheten finnes ikke i en naturtilstand, og er, som Sigurd Hverven helt riktig påpeker i boka, betinget av visse «sosiale og mellommenneskelige forutsetninger».
Likevel unngår Hverven, av en eller annen grunn, å ta det naturlige skrittet videre: til å forstå at den virksomme personlige friheten og dens samfunnsmessige forutsetninger, i sin tur, er kritisk betinget av fire uavhengige og gjensidig balanserende institusjoner: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og sivilsamfunnet.
Så nær er Hverven i å fange essensen i den moderne helhetlige liberalismen, og likevel gjør han det ikke. Det er synd, for det kunne åpnet veien til en langt mer virkelighetsnær og relevant liberalismekritikk. Problemet er kanskje at et slikt utgangspunkt både vil gjøre kritikken vanskeligere, og samtidig utsette forfatternes eget ideologiske tankeskjema for et pinlig havari?
Innlegget er publisert i Dagbladet 5.12.2017.