Ideer

Kristendemokrati og fellesskap

Den kristendemokratiske tradisjonen har mye til felles med liberal og med konservativ tenkning. Det er en styrke når KrF nå skal være en del av en sentrum-høyre-regjering, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 25. februar 2019

I 2015 skrev jeg boken Borgeren og fellesskapet. Her definerte jeg hva det vil si å være borgerlig. I boken knytter jeg borgerlige verdier til historie og til hva jeg oppfatter er de borgerlige ideologiene og tankeretningene. I denne artikkelen skal jeg argumentere for hvorfor jeg mener den kristendemokratiske tankeretningen er borgerlig og hvorfor jeg mener at kjernen i KrF historisk bygger på ideer de har til felles med andre borgerlige partier.

Det er mange i KrF som ikke vil kalle partiet borgerlig, men heller vil være ikke-sosialistiske eller et sentrumsparti. Hvis det å være borgerlig defineres som å representere visse (klasse)interesser i samfunnet – for eksempel kapitalen eller arbeidsgiversiden, kan sentrumsprofilen til KrF forstås. At KrF kaller seg et folkeparti handler blant annet om at partiet og ideologien ønsker å favne bredt. Tanken om at kristendemokratiet ikke er borgerlig bør, hvis den skal gi mening, likevel bygges på riktige premisser. Ideen om at andre borgerlige ideologier, som liberalisme eller konservatisme, ikke har hele samfunnet, men visse interesser, som utgangspunkt, tegner ikke et riktig bilde.

I tillegg kan det være nyttig å skille mellom en ideologisk diskusjon og partipolitiske veivalg. Det er mulig å hevde at KrF og kristendemokratiet er borgerlig, og at KrF av ideologiske grunner hører hjemme på høyresiden i norsk politikk. Samtidig er det ikke umulig for et borgerlig parti å samarbeide politisk mot venstre. Uansett er det interessant at noen argumenterer for at KrF bør forbli i sentrum eller samarbeide til venstre fordi solidariteten og fellesskapet, som kristendemokratisk tenkning bygger på, får størst gehør her. Motsatt argumenter noen for at KrF bør forbli i sentrum eller samarbeide til høyre fordi en kristendemokratisk forståelse av solidaritet og felleskap har mer til felles med forståelsen i andre borgerlige ideologier. Jeg vil i denne artikkelen gjøre rede for hvordan dette siste synspunktet kan begrunnes.

Borgerlige røtter i norsk 1800-tallshistorie

Ideen om «borgerlig» er både verdimessig og politisk forankret. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Borgerlige tankeretninger er konservatisme, liberalisme og kristendemokratisk tenkning. Skillene finnes, men det er mange ting som forener. Balansepunktene er naturlig nok ulike for forskjellige politiske partier og over landegrenser. Historiske forhold i ulike land spiller en rolle for hvordan politiske partier utvikler seg. For Norges del var særlig 1800-tallet et identitetsskapende århundre. Det er i dag fullt mulig å si at mange kristendemokratiske ideer finnes i flere partier enn KrF. Og det også slik at KrF har røtter som er særnorske, men grunnlaget deler de med flere borgerlige partier.

Sivilsamfunnets idégrunnlag var en del av det borgerlige samfunn og fikk i Norge også følge av folkebevegelsene, særlig knyttet til det som ble hetende motkulturer: landsmål, lekmannsbevegelser og avhold. De ulike bevegelsene virket demokratiserende og var særlig tuftet på et folkelig engasjement nedenfra, spesielt i siste halvdel av 1800-tallet. De engasjerte og samlet folk i sterke interessefellesskap. Samfunnspåvirkning og samfunnsutvikling kom nedenfra gjennom ulike folkebevegelser. Flere historikere og sosiologer har trukket frem dette som et særnorsk fenomen. Alle de borgerlige partiene, inkludert KrF, har hentet identitet og ideer fra denne formative perioden.

Det var i tillegg en mer omfattende identitetsprosess som formet 1800-tallet. Det nasjonale fellesskapet var 1800-tallets nyvinning, selv om de gamle fellesskapene, som kirken, familien og den lokale bygden fremdeles spilte en stor rolle i den enkeltes oppfatning av fellesskap. Tradisjonelt var disse mindre kollektivene det som utgjorde limet mellom folk. Før nasjonsbyggingen tok til på 1800-tallet, var det religiøse, kristne fellesskap, familie og slekten som utgjorde de viktigste fellesskapene. Utover på 1800-tallet ble nasjonen et viktig fellesskap. På 1880- og 90-tallet kom det i tillegg et nytt fellesskap: arbeiderbevegelsens fellesskap, som var et kollektivt, solidarisk og internasjonalt fellesskap. Nasjonen ble de borgerlige partiers alternativ til arbeiderfellesskapet og klassekampen, det man skulle assosiere seg med.

Arbeiderbevegelsen var ulik de andre folkebevegelsene i Norge, selv om også den var tuftet på en kollektiv identitet og et samlende fellesskap. Til forskjell fra de andre folkebevegelsene, som målsak og avhold, hadde arbeiderbevegelsen et tydelig politisk prosjekt helt fra starten av, kanalisert gjennom Arbeiderpartiet, men også gjennom de mange arbeiderforeningene. Senere kom nye partier, som KrF og Senterpartiet, og ga bønder og kristne partipolitisk representasjon. Rundt partiene var det en hærskare av organisasjoner. Det var en symbiose – partiene støttet seg på «sine» lag og foreninger som de selv sprang ut av. Idrettslag, bondeungdom eller søndagsskoler er eksempler på sivile motstykker til partiene.

Arbeiderbevegelsens kollektive interesse sto over den enkeltes interesse. Sosiologen Håkon Lorentzen påpeker at solidaritet ikke var betegnende for de andre folkebevegelsene, nettopp fordi arbeiderbevegelsen så tidlig tok eierskap til begrepet på en slik måte at solidaritet ble synonymt med bevegelsen.[i]Det fikk betydning for hvordan arbeiderbevegelsen og etter hvert Arbeiderpartiet oppfattet andre sivile organisasjoner. De kunne ikke være solidariske på samme måte som arbeiderbevegelsen. Det viktigste kollektivet i samfunnet ble arbeiderbevegelsen, og solidaritet ble det viktigste kjennetegnet. Gjennom kollektiv innsats ble friheten større, men fellesskapet i bevegelsen satte rammene for hvordan friheten skulle utøves.

Om borgerlig og sosialistisk forståelse av fellesskap

Et av de sterkeste begrepene i norsk politikk er fellesskapet. Det er sentralt hos noen partier, mens det hos andre knapt nevnes. Som retorisk begrep fungerer fellesskap godt. Når fellesskap brukes i bestemt form, fellesskapet, skifter det betydning fra fellesskap generelt. Da blir det en kobling mellom verdiladet ordbruk og politikk. Derfor er også sammenhengen fellesskap settes inn i, og hvordan det brukes i politisk retorikk, ulik mellom borgerlige partier og sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Dersom velferd betyr «offentlig finansierte goder», vil fellesskapet, forstått som velferdsstaten, både påvirke oppfatningen av velferd og av hva fellesskapet betyr. Når velferd blir en direkte konsekvens av utbyggingen av offentlig sektor, blir også fellesskapet sentralt, nettopp fordi begrepet brukes synonymt med velferdsstaten.

I Borgeren og fellesskapet skriver jeg at en sosialistisk forståelse av fellesskap er fellesskapet i bestemt form, og at det veldig ofte brukes synonymt med offentlig sektor. Det er selvfølgelig mulig å bruke fellesskapsbegreper som ikke er synonyme med offentlig sektor, og snarere understreke at fellesskap finnes i privatsfæren, blant familie og venner, eller knyttet til naboskap og lokalsamfunn. Fellesskap brukt på denne måten finner man i større grad i konservativ, liberal og kristendemokratisk tenkning og retorikk, enn i sosialistisk og sosialdemokratisk tenkning.[ii]Fellesskapene som fremheves er små, mangfoldige og nære, ikke store og altomfattende. Borgerlige partiers fellesskapsbegrep er i seg selv pluralistisk og mindre entydig, selv om det gjerne brukes i sammenheng med sivile, mindre eller frivillige fellesskap.

Fellesskapene det snakkes om er gjerne de nære, de lokale eller familien. Fellesskap i bestemt form er vanskelig å finne hos borgerlige partier.[iii]Stort sett omtales fellesskap som noe frivillig, gjerne i sammenheng med sivilsamfunn og frivillighet, eller som: «en rikdom av små fellesskap». Det er heller ikke enkelt å peke på ett begrep som fanger staten eller offentlig sektor, men de som har betenkeligheter med sammenknytningen mellom fellesskapet og offentlig sektor, bruker andre begreper, som systemet.

KrF har en egen forståelse av fellesskap, som et alternativ til individualisme eller kollektivisme, personalisme.[iv]Det enkelte menneskets verdi er kjernen, men personalismen fremhever i større grad enn individualismen fellesskap som er viktige som basis for den enkeltes utvikling. KrF deler denne forståelsen med flere kristendemokratiske partier, og det er særlig små, nære fellesskap som er betydningsfullt.

Det minste, og kanskje viktigste, fellesskapet for KrF er familien. Familien er knyttet til en tradisjonell kristen oppfatning av familie. Et tydelig eksempel finnes i partiprogrammet fra 1993. Der slår KrF fast at: «Familien er den grunnleggende enheten for fellesskap.» Videre er alle fellesskap enkeltmennesket søker i det sivile samfunnet viktig for KrF. De fellesskapene skaper et velferdssamfunn, som er mye mer enn en velferdsstat.[v]Sivilsamfunnets moraldannende karakter kommer tydelig frem hos KrF. Moral har også bakgrunn i retorikk som har utgangspunkt i avholdsbevegelsen.

Likhetene mellom Høyre og KrF er store når det gjelder beskrivelser av fellesskap og av mangfold. Erna Solbergs tale til Høyres landsmøte i 2008, «Et samfunn med muligheter for alle» har følgende beskrivelse av mangfold:

«Men fellesskap er mye mer enn offentlig sektor; velferd er mye mer enn offentlige overføringer.Det offentlige vil aldri erstatte fellesskapet mellom mennesker i familier, på arbeidsplassene, i lag og foreninger.Det offentlige vil aldri erstatte det personlige og sosiale ansvaret vi alle har som medmennesker.»[vi]

Her understreker Solberg at fellesskap er mye mer enn offentlig sektor, alle arenaer mennesker danner i det sivile livet, på arbeidsplassen og i privatlivet. Fem år senere holder Solberg en ny landsmøtetale, hvor hun understreker troen på enkeltmennesket og frihet under ansvar, samt at de sterkeste fellesskapene er «de som står oss nærmest, familien, vennene, frivilligheten og lokalsamfunnet.»[vii]Denne retorikken er opptatt av å fremheve individet, eksempelvis ved bruk av begreper som enkeltmennesket, men også små enheter, som familien eller nabolaget eller ulike sivile initiativ, her illustrert ved to sitater fra henholdsvis KrF og Høyre:

Det finnes en tredje vei i den norske velferdsdebatten om lavere skatt eller mer stat: Det sivile samfunn bygd opp av frivillighet og ideell sektor. Frivillige og ideelle organisasjoner bygger tillit mellom mennesker, motiverer til innsats, mobiliserer skaperkraft og omsorg og representerer tradisjoner og kunnskap som utgjør den tredje vei i samfunnet mellom stat og marked.[viii]

Den enkelte og familiene må få mer frihet til å bestemme over sine egne liv. Vi trenger et sterkt og uavhengig sivilsamfunn. Staten skal ikke være alt for alle, men mer for dem som trenger det mest.[ix]

I KrFs partiprogram beskrives også prinsippet om subsidiaritet, som innebærer at beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig. KrF vil at staten bare skal tre inn «når de naturlige fellesskapene ikke fungerer optimalt …, og da med mål om å få de naturlige fellesskapene til å fungere optimalt igjen for så å trekke seg ut.»[x]Det handler om lokaldemokrati og om maktspredning.

Til ettertanke

Når dette leses, har KrF tatt et valg om å gå inn i regjeringen Solberg. Valget har delt partiet omtrent på midten. Om KrF får flere politiske gjennomslag frem til neste stortingsvalg, gjenstår å se. Hvordan oppslutningen om KrF vil bli, vil ikke vise seg før ved neste stortingsvalg. Sentrum-høyredelen av KrF som blir ledende i partiet fremover bør etterstrebe et inkluderende fellesskapsbegrep. Den kristendemokratiske tradisjonen har mye til felles med liberal og med konservativ tenkning. Det er en styrke når KrF nå skal være en del av en sentrum-høyre-regjering.

[i]Lorentzen 2007:47.

[ii]Kolbeinstveit 2013.

[iii]Kolbeinstveit 2017.

[iv]Kristelig Folkeparti.

[v]Kristelig Folkeparti avsnitt fellesskap: 6..

[vi]Solberg 2008.

[vii]Solberg 2013.

[viii]Kristelig Folkeparti.

[ix]Høyre.

[x]Kristelig Folkeparti.

Litteraturliste

Høyre 2019/14. jan. Muligheter for alle Høyres Stortingsvalgprogram 2009-2013 https://hoyre.no/politikk/program/partiprogram/