Ideer

Kampen om Adam Smith

Kalle Moene gjør stadige forsøk på å omfavne Adam Smith. Det er riktig at nyere lesning av Smith og hans livsprosjekt stadig avdekker flere nyanser og sammenhenger, men å tillegge ham meninger som en god norsk sosialdemokrat blir feil, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg.

Mathilde Fasting

Publisert: 25. november 2013

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

Kalle Moene gjør stadige forsøk på å omfavne Adam Smith. Senest i DN nå på lørdag kunne vi lese om hvor fortreffelig sosialdemokratisk Smith var. Moene skriver om utviklingshjelp, og vil at vi ikke bare skal hjelpe til med å skape lønnsomme arbeidsplasser, men også bygge velferdsstatlige og omfordelende institusjoner. Og det er her Smith kommer til unnsetning, i Moenes språkdrakt: «Det som trengs for å få et land fra barbari til rikdom er fred, et oversiktlig skattesystem og en rettferdig statsadministrasjon, resten vil komme av seg selv … En må ha et rettsvesen, få bort alvorlige konflikter og motsetninger, finansiere offentlige goder og fordele byrdene gjennom skattesystemet. Dette er nødvendige betingelser.»

Det er riktig at nyere lesning av Smith og hans livsprosjekt stadig avdekker flere nyanser og sammenhenger, men å tillegge ham meninger som en god norsk sosialdemokrat blir feil. I så fall må det være fordi sosialdemokratene har blitt liberale, ikke at Smith var sosialdemokrat. I Wealth of Nations skriver Smith om hvordan individuell frihet er, og må være, knyttet til rettsstaten og dens institusjoner. Dersom det ikke finnes institusjoner som er i stand til å håndheve lover og regler, finnes det heller ikke individuell frihet. Individets rettigheter må beskyttes hvis de skal kunne fungere. Det er en klassisk liberal innsikt at liberal markedsøkonomi ikke kan fungere uten en rettstat som ivaretar eiendomsrett og kontraktsrett.

Dessuten mener Smith at staten skal ivareta en rekke viktige oppgaver i samfunnet. Han skriver: «Markedet kan svikte, for eksempel i å fremskaffe fellesgoder – de man selv får gratis hvis andre betaler, som forsvar eller ren luft. Og staten må sørge for utdannelse og infrastruktur som letter handel – de ting som er nyttige, men ikke privat profitable. Og selvsagt må staten hjelpe folk i nød.» Å tolke Smith dithen at distribusjon av goder kun skal maksimere den reelle materielle rikdommen til arbeiderklassen og at skattesystemet skal bidra til en (stor) omfordeling av goder, blir i å tillegge Smith et perspektiv han ikke hadde.

Smith mener at den økonomiske sfærens virksomhet i det moderne samfunnet vil sikre en velstandsøkning som gjør at dagens fattige vil bli rikere enn tidligere, det vil si at man får en nivåheving «in a well governed society.» Staten skal ivareta rettsikkerheten, særlig for privat eiendom. Adam Smith mente at den klassiske liberalistiske markedsøkonomien trengte staten for å sikre et selvstendig og velfungerende rettsapparat som først og fremst skulle sikre privat eiendomsrett og kontrakter. Smith forfekter ikke resultatlikhet, men en generell nivåheving. «Idealet i det liberale samfunn der uavhengige individer nyter full frihet, gjør det beste ut fra alle forutsetninger, og gjør det beste for de som er dårligst stillet.»

I Norge i dag er det ingen som tror på en ren laissez-faire-kapitalisme. Det norske økonomiske systemet har alltid vært en blanding av stat og marked. Det gjelder alle andre (moderne) land også, selv om blandingsforholdet varierer fra land til land. Debatten handler alltid om blandingsforholdet. Noe av forklaringen på at mange misforstår Smith, er at de misforstår liberalismen mer generelt. Liberale har aldri vært totale motstandere av staten, omfordeling eller velferd. Å være for disse tingene, betyr ikke at man er sosialdemokrat.

Med Amartya Sens ord; Smith var ikke den frimarkedsfundamentalisten noen trodde at han var, men Smiths hovedanliggende er alle borgeres naturlige frihet. Denne friheten setter grenser for hvor omfattende omfordeling som er mulig, uten å gripe inn i den enkeltes frihet på en utilbørlig måte. Arbeiderens og kapitalistens frihet er like viktig. Smith var opptatt av at de til enhver tids dårligst stilte i samfunnet, skulle ha et akseptabelt velferdsnivå. Men at noen har mer enn andre, så lenge det ikke går ut over andres muligheter til en akseptabel tilgang til goder, er en konsekvens av den naturlige friheten. Det er friheten som skaper velferden, ikke distribusjonen.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 25.11.13.