Ideer

Gjenkjennelig idéhistorie

Det nye praktverket fra idéhistorisk institutt gir en gjenkjennelig presentasjon av historien. Kvinnene har fått større plass, men økonomien er fortsatt fraværende, skriver idéhistoriker og siviløkonom i Civita, Mathilde Fasting på minervanett.no.

Mathilde Fasting

Publisert: 15. februar 2013

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita.

Vestens idéhistorie

3 bind (4. bind utgis i 2013) Cappelen Damm Akademisk, 2012.

Antikken og middelalderen ca. 750 f.kr.—1350, Christine Amadou

Renessanse og reformasjon 1350—1600, Else Marie Lingaas

Modernitetens fødsel 1600—1800, Ellen Krefting

For første gang er vestens idéhistorie samlet og skrevet på norsk. Og ikke nok med det, tre av fire forfattere er kvinner. Det er en ny generasjon som etablerer seg akademisk ved Idéhistorisk institutt på Universitet i Oslo, og det er en sterk symbolsk handling og markering at det også er tre kvinner.

Innebærer det nye perspektiver og nye måter å se idéhistorien på? Både ja og nei, Vestens idéhistorie er gjenkjennelig, men i den grad det overhode er kvinnelige idébærere, skribenter eller tenkere i den vestlige idétradisjonen, er de i større grad løftet frem. Det hadde nesten vært skuffende om ikke tre kvinnelige forfattere hadde hatt et tydeligere kvinneperspektiv enn det som har vært tradisjonen så langt ved universitetet. Dessuten trer religionsutviklingen tydelig frem. Både kjønn og religion er temaer hvor dagens debatter kan finne stoff i idéhistorien. Blant annet refereres den kvinnelige filosofen Marie le Jars de Gournays pamflett Likheten mellom menn og kvinner, idéhistoriens første pamflett om likestilling. Også vektleggingen av mystikkens idéhistorie er med på å fremheve naturvitenskapenes tette tilknytning til det religiøse og mystikken, og ikke bare til empiri.

Idéhistorien som fortelles er fortsatt preget av akademikernes egne preferanser og forskningsområder. Idéhistorie i Norge har vært knyttet til sterke akademiske profiler, og de siste årenes kurstilbud med en ny generasjon idéhistorikere fortsetter den tradisjonen. Det gjør faget avhengig av hvem som til en hver tid sitter i professorstolen. Slik blir idéhistorien sårbar. Forsvinner Machiavelli-ekseperten, glir en utvidet Machiavelli-forståelse ut av pensum inntil en ny ekspert kommer.

Når det er sagt, er for øvrig den idéhistoriske kanon gjenkjennelig. Det er ingen store overraskelser eller nye perspektiver eller provokasjoner i forhold til hvordan idéhistorien har vært fremlagt ved Universitetet i Oslo de senere årene. Fordi historien fremlegges med mange gode referanser til videre lesning, mener jeg at dette fungerer. Et oversiktsverk bør ha med det sentrale, og det har Vestens Idéhistorie. Dog er det riktig å si at noen av de tre forfatternes egne forskningsområder naturlig nok får mer plass; overgangen fra antikken til middelalderen, mystikken og myter i renessansen og fransk offentlighet på 1700-tallet. Alle tre områdene sier noe om det som er nytt i tolkningen av vestens idéhistorie.

Idehistorie som fag

Vestens store tenkere: Fra Platon til våre dager, redigert av professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, ble revidert og utgitt for ti år siden, i 2002. Den gang skrev Berg Eriksen i forordet: ”Budskapet er det samme som i 1962 [da utgitt av professorene E. Skard og A.H. Winsnes] og i 1993. Neste gang er det en annen som sitter og veier navnene på listen. Da vil historien forandre seg.” Denne gangen er det ikke snakk om store tenkere, men om ideer og temaer som følges over tid.

Idéhistorie er i dag tverrfaglig, og kan omfatte kulturuttrykk i vid forstand, hentet fra politisk, sosial, vitenskapelig og økonomisk historie, og fra kunst, litteratur og religionshistorie. Stikkord som begrepshistorie, ideologihistorie, mentalitetshistorie, intellektuelt arbeids historie, kunnskapssosiologi, motivhistorie eller refleksjoner over historieskrivningens betingelser, viser mangfoldet av hva idéhistorikeren i dag kan være opptatt av. Vestens idéhistorie er tema- og begrepsorientert, og hvert bind har med seg vinklinger fra politikk, vitenskap, religion, kunst og litteratur. Bindene følger også selvet og menneskets identitet fra antikken og fremover, for idéhistorie handler om identiteter, og idéhistoriens kanskje viktigste spørsmål er: Hvem er vi?

Idéhistorie er kulturell selvrefleksjon. Slik blir idéhistorien nyttig. Både det å ha et systemperspektiv og en analytisk struktur for å finne helheter og sammenhenger, og samtidig være seg bevisst det individuelle og partikulære, er viktig. Fortiden er borte, men ved å studere den øker forståelse og følelse av fellesskap.

Hva er det tidstypiske, hva er de sentrale ideene i en epoke? Trond Berg Eriksen kaller det for ”nervetrådene i tekstkroppen”, og skriver i Hva er idéhistorie at ”det avgjørende for en god idéhistoriker er evnen til å finne det karakteristiske, det representative, det særegne.” De tre forfatterne gjør nettopp dette, de samler trådene, skisserer sammenhenger, viser helheter gjennom de ulike kapitlene. Derfor kan samme tenkeren dukk opp i ulike kontekster. Platon er med i alle kapitler i det første bindet. Vi møter Platon i det filosofiske liv, i politisk tenkning, han har et eget kapittel om ”den platonske tradisjon”, han er med i ideer om krig, om kropp og om språk og retorikk og i tanker om det hinsidige. Tilsvarende er Pico della Mirandola og Rousseau stadig til stede i ulike sammenhenger i bind to og tre.

Grunnformen i alle de tre bindene er tematisk. Hvert av bindene inneholder ni til ti ulike temaer eller ideer som følges over bindets tidsspenn. Ideene i hvert bind er valgt ut fordi de er sentrale og/eller spesielle for epoken. Hver idé er behandlet kronologisk og den typiske idéhistoriske kanon er med, noen ganger dog i uvante sammenhenger, som når Kant dukker opp i opplysningstidens kapittel om kunst. Det er ideene som får styre tekstene, ikke tenkerne. Det bringer inn kjente, men også mindre kjente sammenhenger, veier ideene har tatt og hvordan de har utviklet seg.

Vektlegger kontinuitet fremfor brudd

En av fordelene med bind én er at kontinuitet og sammenheng mange steder blir fremhevet der man tidligere har fokusert på brudd, særlig i perioden mellom antikken og Romerrikets fall og middelalderen. I historien om Aristoteles følger vi ham fra antikken, Aristoteles Graecus, til Aristoteles Arabicus og videre til en liten biografi Aristoteles Ipse (om ham selv) før han kulminerer i Thomas Aquinas Summa. Vi følger også den mer tradisjonelle ideen om det hinsidige fra Odyssevs og Odysseen, via Aeniden til Dantes Guddommelige komedie. Kjønn møter vi i ideer om kroppen, og et annet sentralt tema er ideen om krig. Individet tar form i renessansen.

Bind to er viet renessanse og reformasjon, klassiske betegnelser på perioden mellom 1300 og 1650. Renessansen knytter an til ideer som nysgjerrighet og empirisk tilnærming, og forbindelsen til antikken ”gjenfødes”, men kopieres ikke. Den videreutvikles og inspirerer. Europeernes oppdagelse av Amerika førte til at verdensbildet slo sprekker. Autoriteten lå i historien, men den ble utfordret med oppdagelsen av et nytt kontinent. Tenkning om verden ble endret, og det åpnet for ny kunnskap. Tidligere tekstkilder måtte revurderes. En konsekvens av Columbus oppdagelse var at jorden åpenbart var rund, noe som ga sterke impulser til ny tenkning om astronomi.

Begrepene renessanse og reformasjon har begge sin egen idéhistorie. Ofte blir renessansen og reformasjonen oppfattet som brudd i historien, men spørsmålet er om bruddene virkelig var så store. Forfatteren av bind to beskriver ideene i en større kontekst og får med nyanser som heller tegner et bilde av en større kontinuitet.

Bind tre handler om modernitetens fødsel og peker fremover mot vår egen tid. Mange ideer fra denne perioden preger oss fremdeles i dag. Tenkningen og presentasjonen i bind tre er også knyttet til praksiser, uttrykksmåter og teknologier. Ellen Krefting har opplysningstiden som fordypningsområde, og hun understreket selv på presentasjonen av Vestens idéhistorie at det hadde vært viktig for henne å løfte frem nye måter å kommunisere på, møtesteder, tidsskrifter etc. Trykkekunsten og tilgjengeligheten førte til en leserevolusjon, men også det å lese stille og alene bidro til den subjektive, indre refleksjonen. Ved å knytte an til møtesteder, kommunikasjon og lesning viser forfatteren her hva idéhistorie er i praksis.

Mangler økonomisk tenkning

Kjønn, mystikk og religion har fått større plass i denne gjennomgangen av vestens idéhistorie, enn det eksempelvis utvalget av tenkere i Vestens store tenkere gir. Likevel er det, nærmest selvfølgelig, emner som ikke får en bred gjennomgang. Selv savner jeg mer om skotsk opplysning, økonomisk idéhistorie, og bredere gjennomgang av tenkere som Adam Smith og David Hume. Idéhistorie knyttet til handel og økonomi har aldri vært tydelig på Universitetet, og heller ikke i dette verket. Perspektiver og ideer som for eksempel Deirdre McCloskey presenterer, får man ikke før en idéhistoriker med interesse og kompetanse på dette området blir ansatt. Det er ikke økonomisk faghistorie som mangler, men tenkningen og idéene som følger med skiftende syn på økonomiske forhold.

Dessuten, og det understreker forfatteren av bind én, Christine Amadou, at spennet i første bind er svært langt. Her har hele antikken og middelalderen fått plass i ti kapitler. Selv om Amadou selv har forsket mye på den interessante overgangen fra antikken til tidlig middelalder, har særlig middelalderen og spennende nyere forskning som påpeker større kontinuiteter enn tidligere, både mellom antikken og middelalderen og mellom middelalderen og renessansen, ikke fått en bred nok gjennomgang i utvalget.

Vestens idéhistorie anbefales. Alle de tre bindene gir lyst og inspirasjon til å lese videre, til å fordype seg i ulike temaer. Og jeg vil fremheve det arbeidet som er lagt i utvelgelsen av de mange illustrasjonene, der kunst og arkitektur brukes til ytterligere å understreke sentrale ideer. Verket er likevel grundig nok til at det står på egne ben som en moderne, oppdatert idéhistorisk gjennomgang av mange sentrale ideer som har preget vestlig tenkning. Siste bind, skrevet av Kjetil Jakobsen, er ikke omtalt her. Bind fire kommer i løpet av 2013 og omhandler perioden fra 1850 og frem til i dag.

Minervanett.no, fredag 15. februar 2013