Ideer

Forlaget Pax 50 år: En ideologisk nostalgitripp

I våre dager, hvor politikken er mye mer institusjonalisert og konsensuspreget enn «før i tida», fremstår Pax’ forlagshistorie som en herlig ideologisk nostalgitripp, skriver Bård Larsen hos VG.

Bård Larsen

Publisert: 10. desember 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Femtiåringen Pax er i dag et etablert forlag med en bred katalog, ikke helt ulik de store forlagene. I likhet med Oktober, har Pax gått fra å være forlagsbransjens radikale enfant terrible til å bli husvarme borgere. Ikke noe rart i det. 68ere har blitt voksne, som andre folk. Det Gunnar Skirbekk en gang omtalte som «borgerskapets lausunger» er i dag omtrent på lag med kapitalmakta. Verdens fattigdom fremstår fremdeles som sørgelig, men tid og penger brukes muligens mer på ferie i Provence enn på solidaritetsarbeid og parolemaling.

Der AKPs forlag Oktober representerte 68-oppørets aparte utslag, var Pax midt i begivenhetenes sentrum. Forlagets nedslagsfelt var de kulturradikale som soknet til SV og venstresiden i Arbeidepartiet. Det var rare tider.

Et eksempel var Club 7-miljøet som var både eklektisk, selvrealiserende og frihetssøkende, men paradoksalt nok også politiserende og ofte med et programmatisk kultursyn. Radikaleren og musikkprofessoren Kjell Skyllstad arrangerte frika happeninger i «dada- og surrealistisk ånd», blant annet på Club 7. Samtidig advarte han i Orientering om den politiske forflatningen i de nye mediene. Særlig fjernsynet, med uhyrligheter som Kontrapunkt og Musikknytt – en borgerlig og fæl syntese av «Science-fiction kulisse og klassisk palass». Musikken måtte forklares … utfra de historiske, sosiologiske, estetiske og ikke minst økonomiske betingelser.»

En slik målsetting burde gjelde alle kulturinstitusjoner, skoler og orkestre. «Det gjelder videre å definere musikkens forhold til næringsliv, reklame, politikk og teknikk.» Motsetningen var tidstypisk for deler av kulturradikalismen: Den frigjørende kraften kanalisert gjennom en allestedsnærværende politikk. Så fikk også denne retningen sitt motsvar blant anarkistene i Hjelmsgate 3 og Gateavisa, som ustanselig fleipet over politisk pietisme på deler av venstresiden.

Som et sosialistisk alternativ til de «borgerlige» encyklopediene publiserte Pax sitt eget leksikon. Den allmenne offentligheten var ikke regnet for å være særlig sannferdig. Den var styrt av kapitalmakta og servert til en intetanende befolkning plaget av manipulert og falsk bevissthet. De gøyale strofene fra visegruppa Ny Von hadde satt standarden: «For sånn har det vorre og sånn ska det bli: Som regel har sannheta venstrevri.» Sagnomsuste Pax-leksikon (tilgjengelig på nett) er en riktig fornøyelig studie i sinnets seier over materien.

På syttitallet var katalogen til Pax også preget av venstreradikal diskurs, og da særlig det ambivalente forholdet til realsosialismen i Sovjet og de sovjetiske satellittstatene. Hvordan skulle frihetlige sosialister forholde seg til den uten å fordømme i klare ordelag?

Hvordan kunne rettskafne sosialister og deres barn søke frirom under kapitalens klamme grep? Til dette formål ga Pax ut mye antikapitalistisk overlevelseslitteratur som mer eller mindre har gått i glemmeboken.

I 1970 kom Håndbok i barneindoktrinering av Frances Vestin. Hun ville avle frem utopiske lokalsamfunn (hippiekollektiver) hvor skillet mellom barn og voksne skulle viskes ut. Sentralt sto oppløsningen av kjernefamilien. Vestin forklarer: «Det som kalles ‘kjærlighet’ mellom foreldre og barn, er svært ofte noe som bør unngås. Denne såkalte kjærligheten er en kulturdominerende faktor i vårt samfunn. … den riktige måten er å la flere mennesker enn foreldrene knytte kroppslige, følelsesmessige og intellektuelle kontakter med barnet …»

«Ettersom samfunnet er ondt, må det læres opp til å bekjempe det», sto det i Orienterings anmeldelse: «Menneskekjærligheten må ikke bygges opp rundt medlidenhet og forståelse, men gjennom aktiv handling … viljen til revolusjon i et samfunn som er umenneskelig.»

Boka var altså ment som en slags motindoktrinering for å skape nye folk (det var altså ikke indoktrinering som metode det var noe galt med, men læren), og gir en pekepinn om at marxistisk oppdragelse og pedagogikk hadde en del fellestrekk med konservativ indremisjonering. Det begynner med ungene. Et nærmest febrilt utslag av dette var når norske kulturradikalere sendte sine håpefulle små på solidaritetsbrigader til Øst-Tyskland og andre kommuniststater, i regi av de sovjetiske ungpionerene og østtyske Freie Deutsche Jugend.

I 1973 kom To samfunn – to skoler. Utdanning i DDR og Norge av statsviteren Regi T. Enerstvedt. «Pedagoger over hele verden er i dag opptatt av det enestående eksperimentet i Den Tyske Demokratiske Republikk på å forene teori og praksis, på å forbinde skolen med livet sjøl», skrev Enerstvedt. Boka skulle bidra i kampen mot antikommunismen, fordi «ikke noe virkelig og varig framskritt kan oppnås verken i skolen eller i samfunnet for øvrig om ikke den primitive og fordummende hets mot de sosialistiske land blir bekjempet».

Man må ikke glemme det Pax-utgitte tidsskriftet Kontrast. I 1976 var en hel utgave viet barneoppdragelse. Irja Thorenfeldt etterlyste Den sosialistiske barneboka: «Borgerskapets ideologiske overtak er gitt allerede når barnet kommer til verden,» mente hun. Thorenfeldt var lite fornøyd med at barnebøker manglet en «helhetlig samfunnsanalyse».

Lita, grønn grasbok av psevdonymet Rasmus Lie var derimot «innafor»:

«Om natta må alle sove

For det har mamma sagt

Men mamma er i byen

Der Pengerud har makt

Ho strevar heile natta

På Pengeruds fabrikk

Mens Pengeruden sjølv

Spelar Monopol og drikk.»

Thorenfeldt hadde meninger om minstemålet for en sosialistisk barnebok, som bør vise «… klassemotsetningene tydelig, særlig grunnmotsetningen mellom arbeid og kapital, som viser at sosialismen er utgangen på problemene og kampen … dette som en del av den totale kulturkampen, et lite ledd i strategien fram mot sosialismen». Ikke småtterier altså.

Mønsterlitteratur i så måte var Sven Wernströms ganske morsomme klassiker Kamerat Jesus (Pax 1976). Her fremstår Jesus som selveste Che Guevara: «Jesus talte som før om all uretten, om de fremmede soldatene, om fattigdommen, om skattene og undertrykkingen, og om at folket måtte gjøre revolusjon.»

Enhetsskole og allmenn barnehage, som i dag er en fanesak for SV, sto ikke særlig høyt i kurs hos syttitallets kulturradikale. I Kapitalismens barn (1979) undret Per Miljeteig-Olsen seg over om vi kan lære barna «å fungere revolusjonært i et kapitalistisk samfunn?»

Det var noe indremisjonerende over Miljeteig-Olsen. Barna skulle skjermes fra ulike meninger, mot synd og fordervelse. Nye typer barneavlastning, i form av bokollektiver, alternativ skole og barnehage var aller viktigst. Gjennom å «frigjøre så mange ressurser som mulig for den politiske kampen», skulle foreldrene, og særlig kvinnene, få bedre tid til undergravende virksomhet . Dette var ikke nye tanker blant de venstreradikale. David Coopers Familiens død var en av de virkelig store 68-er-biblene og ble utgitt av Pax i 1973.

Det er ingen grunn til å være slem mot Pax. I motsetning til Oktober var katalogen til Pax på denne tiden like preget av antiautoritær venstrelitteratur som av marxistisk doktrine. De ga ut Orwells samlede, senere Slagstads Nasjonale strateger, Hannah Arendt og ikke minst Bjørneboe. Da Oktober utga bøker som hyllet Pol Pot midt under folkemordet, publiserte Pax dystre rapporter om Røde Khmers herjinger i Kambodsja og verker om politisk toleranse.

Relativt sett noe er det noe blekt over dagens Pax-katalog, som domineres av god, men ganske ufarlig litteratur og livsstilsbøker. Men å sammenligne da og nå er litt urettferdig. Hvem kan i dag måle seg med titler som Marx i ett bind, Orgasmens funksjon (!), Målstrid er klassekamp, Den lille røde bok for skoleelever, Ført bak lyset: 30 år med NATO eller Når lov må brytes – Sivil ulydighet i teori og praksis?

I våre dager, hvor politikken er mye mer institusjonalisert og konsensuspreget enn «før i tida», fremstår Pax’ forlagshistorie som en herlig ideologisk nostalgitripp.

Innlegget er publisert hos VG 10.12.14.