Ideer

Er global politikk blitt krig mellom stammer?

Samuel Huntington var hverken imperialist, rasist eller antimuslimsk. 30 år etter The Clash of Civilizations må teorien studeres på nytt, skriver Torkel Brekke.

Torkel Brekke

Publisert: 23. februar 2023

I år er det 30 år siden den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington (1927–2008) skrev en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs med tittelen The Clash of Civilizations?. Noen år senere kom boken The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Jeg kan ikke huske å ha møtt noen som er nøytrale til teorien i boken. Den har fått mange merkelapper: imperialistisk, rasistisk, antimuslimsk, profetisk og genial.

Huntington mente at vi må forstå folks kulturelle identiteter for å forklare hvordan stater vil oppføre seg etter den kalde krigen. Kultur består av flere elementer – de viktigste er religion og språk i Huntingtons skjema. Og tilhørigheten har mange nivåer: Folk fra Frogner og Grorud vokser opp i forskjellige lokale kulturer. En nordmann, en tysker og en italiener tilhører forskjellige nasjonale kulturer og fellesskap. Likevel tilhører alle en felles vestlig sivilisasjon.

Det å tilhøre en sivilisasjon kan sammenlignes med å tilhøre en stor stamme, og konflikter mellom sivilisasjoner er global stammekrig. Sivilisasjoner er imidlertid ikke enheter som kan utforme politikk selv. Stater, geriljagrupper og terrornettverk er eksempler på aktører som kan handle i internasjonal politikk, og de vil bli motivert av tilhørighet til sivilisasjoner, til kulturelle fellesskap.

Klamme omfavnelser

Den sterkeste kritikken mot teorien har kommet fra venstresiden, og spesielt fra tenkere og aktivister som er opptatt av vestlig imperialisme. Den berømte litteraturviteren Edward Said kritiserte Huntington for å forenkle og essensialisere. Hvilken ironi! Said ble berømt for boken Orientalismen, en bok som fremmer en essensialiserende teori som har fått en generasjon av studenter – og ganske mange forskere – til å tro de kan forklare global historie og politikk uten å kunne et eneste fremmedspråk eller lese en eneste historiebok.

Mange liker Huntingtons teori, som Fareed Zakaria. Han var Huntingtons PhD-student og er blant USAs mest kjente politiske kommentatorer. Zakarias første jobb var som redaktør i tidsskriftet Foreign Affairs – og det første manuskriptet han fikk til vurdering, var Huntingtons artikkel.

Men støtten til Huntington kommer også fra mørkere kroker av verden. I en rekke taler og tekster fra 2008 og fremover har Putin og flere av hans nærmeste uttalt at Russland er en truet sivilisasjon. Huntingtons bok bidro til å inspirere ideen om russisk sivilisasjon i eksistensiell konflikt med andre. Kinas president Xi Jinping og hans partifolk liker også teorien. I kommunistpartiets verdensbilde er Kina den eldste og viktigste sivilisasjon i verden, noe som innebærer et ansvar for å utvikle et alternativ til den vestlige sivilisasjon.

Krigen i Ukraina har satt et endelig punktum for den historiske perioden menneskeheten gikk inn i da Berlinmuren ble revet og Sovjetunionen ble oppløst, altså verden etter Den kalde krigen. Det var en optimistisk tid, i hvert fall en stund. Optimismen ble uttrykt av Huntingtons student Francis Fukuyama i boken The End of History and the Last Man. Huntington mente på sin side at Fukuyama tok feil i at folk i hele verden ville ta imot modernisering, politisk liberalisering og frie markeder med åpne armer og åpne hjerter. Tvert imot: Vestlig misjonærer som preker modernisering og demokratiske verdier, ville møte fundamentalisme og antivestlige reaksjoner.

Blodige kulturforskjeller

I Huntingtons skjema kan slike konflikter mellom sivilisasjoner finne sted på to nivåer. For det første kan de bryte ut der det finnes bruddlinjer (eller «faultlines», som Huntington kalte det) mellom sivilisasjoner. Disse kan eksistere langs grensen mellom to stater. Grensen mellom Finland og Russland er eksempel på en bruddlinje langs en internasjonal grense. Bruddlinjer kan også finnes mellom folkegrupper internt i en stat, og i Huntingtons tenkning er Ukraina et eksempel på dette.

Sivilisasjonskonflikter kan dessuten bryte ut på makronivå mellom kjernestatene i forskjellige sivilisasjoner. Under Den kalde krigen ble konflikter langs kulturelle linjer holdt i sjakk av global konflikt mellom to politiske og ideologiske blokker. Etter den kalde krigen kan de kulturelle forskjellene og motsetningene blomstre på nye måter. Kulturell identitet blir viktigere for alle. Og det kan bli blodig.

Huntington var opptatt av Ukraina. Han mente at Ukraina ville bli splittet mellom en vestlig og en østlig del fordi bruddlinjen mellom vestlig og ortodoks sivilisasjon går tvers gjennom landet. Hvilken fortelling om Ukraina-krigen som seirer, er ikke uviktig. For ukrainerne selv er krigen en eksistensiell kamp for å overleve som folk og stat.

I Russland har Putins regime dyrket sivilisasjonsperspektivet og skapt støtte til krigen ved å spre frykt for at russisk kultur skal bli ødelagt. Utfordringen for oss i den vestlige verden, som helhjertet støtter Ukraina, er at den liberale internasjonalismen kanskje ikke gir like sterk motivasjon som den fortellingen Russland har skapt for seg selv.

Særlig politisk korrekt er det ikke å tenke Vesten som fellesskap, men hvis Huntington hadde rett, har vi ikke så mye valg. Konflikten mellom Vesten og «de andre» vil øke i styrke, mente han. Hvis det stemmer, har det betydning også for oss. Om syv år skal vi markere 1000 år siden slaget ved Stiklestad, som også symboliserte vår innlemmelse i den vestlige sivilisasjon. Det vil utvilsomt bli dragkamp om hvor fokuset skal ligge: multikulturalistisk mangfold eller europeisk kristen arv.

Hva ville han anbefalt Norge?

Huntington var sjelden nøytral. Han ville analysere, men også fortelle hvordan vi bør innrette politikken, og han jobbet som politisk rådgiver for en rekke demokratiske politikere i USA.

Så hva ville han anbefalt vesle Norge? Vi bør naturligvis fortsette å knytte oss sterkt til USA, som er kjernestaten i vestlig sivilisasjon og vil fortsette å være det i overskuelig fremtid. Samtidig har mye av debatten om amerikansk politikk etter at Trump ble valgt til president i 2016, handlet om muligheten for at USA ikke lenger ønsker eller makter oppgaven å lede Vesten. For Norge ville det ha store konsekvenser om USA trakk seg vekk fra Europa og fra internasjonale organisasjoner, som Nato. EU-medlemskap for Norge burde være en selvsagt forsikring uansett hva som skjer med USA. Vår sivilisasjons historiske tyngdepunkt ligger i Europa.

Men aller mest irriterende for mange: Huntington har et meget konservativt syn på innvandring. Han mente at stater med store befolkninger som tilhører forskjellige sivilisasjoner står i fare for å splittes opp langs kulturelle grenser. Den politiske slutningen blir at man må begrense innvandring. Og innvandrerne som kommer, bør assimileres. Spansktalende innvandrere fra Latin-Amerika i USA og muslimer i Europa utgjør store utfordringer mot vestlig sivilisasjon, mente Huntington.

Nasjonalismeforskning som inspirasjon

Vi må se forbi all støyen og de politiske kranglene, for Huntingtons teori har også skapt vitenskapelig inspirasjon. Mange samfunnsvitere har avledet hypoteser fra Huntingtons overgripende teori og forsøkt å teste dem. Den vanligste metoden har vært å bruke datasett om kriger og konflikter. Slike studier har typisk spurt om det er flere kriger i en bestemt periode mellom stater som tilhører forskjellige sivilisasjoner, enn mellom stater som tilhører samme sivilisasjon. Mange konkluderer med at de ikke finner støtte til teorien om sivilisasjonenes sammenstøt.

Men i den virkelige verden er det mer realistisk å se på den kulturelle identiteten til et land eller et folk som en kontinuerlig variabel. Det betyr at kulturell identitet er et komplekst spørsmål om grad av tilhørighet snarere enn enten – eller.

I de humanistiske fagtradisjonene jeg selv kjenner best, som historie, språk og religionshistorie, har det vært overraskende lite interesse for Huntingtons teori. Jeg hadde ansvar for undervisning om religion og politikk ved Humanistisk fakultet ved UiO sånn omtrent fra 2003 til 2013, og insisterte på at studentene kjente hovedideen i the clash of civilizations. Det er jo tross alt en teori om kultur, spesielt religion. Huntingtons bok burde vært utgangspunkt for mer forskning i slike humanistiske fagtradisjoner.

Erfaringer fra nasjonalismeforskningen kunne vært et utgangspunkt for nye typer spørsmål om sivilisasjoner og deres globale stammementalitet. Forskning om nasjonalisme har forklart hvordan menneskers forestilling om å tilhøre en nasjon vokste frem som et resultat av bestemte politiske, teknologiske og kulturelle endringer på 1800-tallet. For å forstå hvordan mennesker er i stand til å forestille seg at de tilhører et nasjonalt fellesskap, må man se på hvordan for eksempel det å lese aviser skapte en følelse av tilhørighet. Slike forutsetninger fantes ikke før 1800-tallet, og derfor er nasjonalismen moderne, slik blant andre Benedict Anderson har vist.

Teorien trenger å videreutvikles

Huntington gir aldri en lignende redegjørelse for de historiske forutsetningene som må være til stede for at mennesker skal oppfatte at de tilhører en sivilisasjon. Han tar for gitt sivilisasjonsbegreper hos klassikere som Max Weber, Émile Durkheim, Arnold Toynbee, Fernand Braudel og Immanuel Wallerstein. Men han kommer aldri i nærheten av en forklaring på hvordan mennesker tilegner seg en idé om at deres identitet er knyttet til en sivilisasjon. Han serverte en teori og et perspektiv som hele tiden beveger seg på makronivå, men en detaljert redegjørelse for våre sivilisatoriske identiteter i hverdagslivet måtte beveget seg på et mikronivå. Den måtte gå i detalj om hvordan folks identitet skapes gjennom utdanning, oppdragelse, massemedier, sosiale medier og så videre.

Antropologer, psykologer, utdanningsforskere, medievitere og litteraturvitere burde vært mer interessert i å stille spørsmål om hva sivilisasjoner er i forestillinger og følelser hos mennesker i forskjellige samfunn. Hvordan opplever oslofolk at de tilhører samme sivilisasjon som romere eller berlinere? Hvordan uttrykkes tilhørighet til islamsk sivilisasjon i ungdomsskoler i Kairo eller i Birmingham? De antatte sivilisatoriske bruddlinjene på Balkan, hvordan oppleves de i det daglige av lokale bosniere, serbere og kroater? Listen med mulige spørsmål kunne blitt lang.

Huntingtons bok irriterer, men den er eksepsjonelt lærd og stilistisk nærmest perfekt. Han var hverken imperialist, rasist eller antimuslimsk. Han var en liberal tenker med et dypt konservativt syn på internasjonal politikk. Han hadde et syn på innvandring som mange av oss vil være uenig med, men det er selvsagt ikke god nok grunn til ikke å forholde seg til tankene hans.

Tvert imot: Det er gode grunner til å be nye generasjoner studenter lese Huntington, og det er gode grunner til å fortsette å utlede nye forskningsspørsmål fra teorien om sivilisasjonenes sammenstøt. Når det er gått 30 år til, vet vi bedre om han hadde rett.

Innlegget var publisert i Morgenbladet 19. februar 2023.