Tore Linné Eriksen har skrevet essay om filosofen Franz Fanon for Klassekampen. Selv har jeg fått den tvilsomme æren av å bli nevnt. Tvilsom i den forstand at Eriksen plukker opp en gammel, men tåpelig faktafeil fra min hånd. En feil som har blitt plukket opp av Eriksen flere ganger siden den gang synden ble begått, for om lag seks år siden.
I første opplag av boka «Idealistene», som kom ut i 2011, skrev jeg, i en liten passasje om Fanon, følgende: «I 1973 fattet han interesse for Baader-Meinhof-gruppene i Tyskland og støttet dem i sak.» Som Eriksen har påpekt mange ganger ville dette vært en umulighet, i og med at Fanon døde lenge før Baader-Meinhof var aktive. Flaut? Ja visst!
Denne typen bom er alle forfatteres skrekk. Selv om feilen er en detalj i en bok på 250 sider, er den godt merkbar. Å rokere om på kronologi er heller ikke noe godt skussmål for en historiker.
Hvordan kan slikt skje? Årsaken er like enkel som den er dum: Jeg brukte en tysk artikkel som kilde, og tysken min er et godt stykke under pari. Det som sto i artikkelen var at Baader-Meinhof var inspirert av Fanon, men selvfølgelig ikke omvendt. At jeg ikke oppdaget brøleren ved gjennomlesing er selvfølgelig også rart. Det eneste som kan sies til eget forsvar er at de fleste av oss (håper jeg) en gang iblant gjør feil som ikke burde skje og som rett og slett ikke er så lett å forklare. Kanskje det til og med har skjedd Tore Linné Eriksen?
Selvfølgelig er det enkelte som har hevdet at feilen er en bevisst feil, for å fremme høyreagenda. Da tenker jeg at den som tror at en historiker forsøker slike snarveier bevisst – altså rene faktafeil som er så åpenbart og empirisk lett å avsløre – heller ikke vil la seg overbevise om at det motsatte er tilfelle.
Så må det sies at jeg ganske fort ble gjort oppmerksom på blunderen, blant annet via kommentarer fra Eriksen i sosiale medier. Det første som ble gjort var å gjøre rede for feilen på bokas hjemmeside umiddelbart. Andreopplaget av boka ble selvfølgelig korrigert.
Jeg forstår at Fanon-blunderen er fristende til gjenbruk (særlig for dem som ikke er videre begeistret for det høyresiden måtte mene om dette og hint). Det er tross alt min feil, og man høster som man sår.
Likevel er det litt underlig at Eriksen for n’te gang serverer historien uten å nevne at forfatteren (jeg) for lengst har «krøpet til korset». Senest i fjor høst viet Eriksen en Facebook-oppdatering til meg og Fanon. Helt ut av det blå, servert som en nyhet, som om jeg nylig hadde skrevet det og selvsagt nok en gang uten antydning til at jeg selv hadde endret og beklaget det hele, noe Eriksen altså er godt klar over.
Så dukker historien opp igjen nå, i en lengre tekst om Fanon, og som et skrekkeksempel på mangelfull kunnskap om Fanon. Vel, det er som det er, og Eriksen er som han er. Men litt ironisk er det kanskje at Eriksen i denne omgang føler behov for å smøre ekstra tjukt på. Denne gangen skal jeg visstnok ha skrevet at Fanon «oppsøkte Baader-Meinhof-gruppa» for å «tilby sine tjenester», noe som er en feil jeg ikke skrev i all min feilaktighet. Eriksen skriver fake om feil, eller hvordan man nå kan formulere det. Det som i tillegg er litt snodig er at Eriksens essay er en solid nedkortet versjon av intet mindre enn 66 sider i siste nummer av tidsskriftet Agora. Han har sittet og filt og filt, men altså klart å verne dette avsnittet.
I disse Dæhlie-tider blir vel denne lille teksten oppfattet som rasende sutring blant Klassekampens lesere. Om det er lurt å skrive den er ikke lett å si, for her genereres mer oppmerksomhet, og de som vil drite ut og de som vil forstå er ofte gitt på forhånd. Men siden Eriksen har vært så aktiv om dette og historien går sin lille gang på Twitter hver gang Eriksen «nevner» det, så har jeg i det minste fått mitt sølle forsvar på trykk – for the record.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 24.6.17.