Ideer

En selfie til besvær

Med jevne mellomrom møter politikere, som andre folk, seg selv i døra. Det er på sett og vis befriende menneskelig, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 21. juni 2017

Med jevne mellomrom møter politikere, som andre folk, seg selv i døra. Det er på sett og vis befriende menneskelig.

Mange reagerer nesten intuitivt når politikere ikke lever som de prediker. En politiker som raser mot pelsdyrnæringen vil få tyn om denne går med minkpels, selv om pelsen kommer fra bestemors loft. En miljøpolitiker som råner rundt med en Porsche Cayenne Turbo vil få sin tid på Twitter. Om kritikken føles urettferdig spiller liten rolle, for liv og lære er den offentlige moralens tyngdelov.

Symbolpolitikk er lett å begripe. Siden den er lett å begripe, er det ditto lett å ferske politikere som bryter med bud de selv har fremmet. Det er som å ta ungene med hånda i kakeboksen.

En symbolsak som har gått sin seiersgang de siste ukene, er oppmykningene for bruk av vannscooter. Også her er engasjementet overraskende stort og frontene steile. For en sølle leser kan det se ut som et sivilisasjonsspørsmål. Sett at et par av politikerne som trykket på forbudsknappen i Stortinget den ene dagen, gikk ut og kjøpte seg en vannscooter den neste, satte den på vannet, viste frem sitt flotteste V-tegn og publiserte seansen i sosiale medier. Ja, sett på maken?

En annen symbolsak er den endeløse debatten om å tillate proffboksing i Norge, som ble avrundet da regjeringen legaliserte i 2014. Motstanden har vært knallhard og følelsene sterke. At folket her, som ellers i verden, beundrer Muhammed Ali, spilte ingen rolle. Heller ikke at mange har sett filmen Mitt Liv Som Hund, hvis høydepunkt er en liten uskyldig småby i Värmland som bryter ut i eufori da Ingemar Johansson blir verdensmester i tungvektsboksing.

Da Cecilia Brækhus bokset den første proffkampen på norsk jord siden 1981, var statsminister Erna Solberg til stede og lot seg begeistre. Men sosiale medier kokte av fordømmelse. Kampen mellom Brækhus og franske Anne Sophie Mathis var da heller ikke særlig elegant. Mathis ble rundjult og hang i tauverket tidlig i andre runde.

KrFs Knut Arild Hareide likte det heller ikke: «Hadde det som skjedde i ringen i Oslo Spektrum skjedd utenfor Oslo Spektrum hadde det vært en alvorlig politisak», uttalte han til NRK.

Derfor var det en aldri så liten overraskelse at statsministerkandidat Jonas Gahr Støre forleden la ut en smilende selfie på Facebook, sammen med Knut Arild Hareide og Brækhus selv. «Etter gårdagens seier er det avtalt at Cecilia Brækhus’ neste kamp rykker opp en liga, og blir 1 mot 2. Vi smiler enn så lenge …», skrev Støre i postingen.

Faksimile fra Facebook.

Kanskje skyldes selfien ubetenksomhet eller øyeblikksglede. Kanskje skyldes den valgkampmodus. Eller kanskje skyldes den, som salige Mencken formulerte det, at samvittighet er den indre stemmen som forteller oss at noen ser på oss?

Det har altså vært mye støy og posisjonering i saken, men la oss ta utgangspunkt i at spørsmålet om proffboksing er en fillesak. Selfien til Støre er mest en morsom melding fra to fine fyrer. Likevel byr den på noen interessante og prinsipielle problemstillinger. De har fått pepper på sosiale medier: Det blir lagt merke til når politikere snur kappen etter vinden. Det fremstår også useriøst. Så hvordan kan det bli slik?

Selv sier Hareide at han bare ville være høflig. Det er helt sikkert riktig, men signaleffekten er likevel paradoksal. Om Hareide virkelig mener at Brækhus driver en i utgangspunktet voldelig idrett som i en ideell verden burde være kriminell, kan det være lurt å kjenne sin besøkelsestid når det gjelder å følge opp et så klart standpunkt.

Kanskje er vi her inne ved en av politikkens – og ikke minst partipiskens – utfordringer?

Trine Skei Grande fra Venstre har uttalt at hun ikke liker boksing, men heller ikke vil forby alt hun ikke liker. Ap og Støre og KrF og Hareide kom som kjent fremt til at de i denne saken ville fortsette å forby det de ikke liker. Og det – må man anta – er fordi de selv mener de har svært gode grunner til ikke å like proffboksing. I alle fall i Norge.

Spørsmål om frihetens grenser – som jo er forbudets kjerne – skal være ganske forpliktende for den som fremmer og stemmer for ufrihet i et lovgivende parlament.

Det som skiller liberale demokratier fra illiberale regimer er at mennesker i liberale samfunn i utgangspunktet er frie til å gjøre det de har lyst til, så lenge du ikke plager andre, og at begrensing av denne friheten derfor må begrunnes. Bevisbyrden ligger altså hos den som ønsker mindre frihet for den enkelte.

For å forby noe bør argumentene altså være gode. Normativt sett kan man altså hevde at det er en politikers plikt selv å være overbevist om at begrunnelsen for et forbud er solid. Et parlament bestående av politikere som stemmer for å forby noe de i utgangspunktet ikke ønsker å forby, er et vindskjevt parlament.

For å si det på enkelt: Om Støre og Hareide egentlig liker proffboksing, burde de kanskje ikke gått inn for å forby den i en folkevalgt forsamling? Om de fremdeles mener at proffboksing er vold som bør forbys, fremstår det prinsippløst å posere ved siden av en idrettsutøver som lever av å slå folk i bakken.

For å være litt streng bør det kanskje være slik at også politikere bør være konsekvente? Og da særlig i saker som fremsettes med betydelig moralsk og etisk tyngde, selv om det i det store bildet er en fillesak.

Politikere er ikke så veldig annerledes enn folk flest. Ola Nordmann er ganske lovlydig, men ikke veldig petimetersk. Den norske forestilling om rett og galt er derfor hovedsakelig å finne i lovverket. Vi er i det hele tatt glad i å bruke loven for å orientere oss.

Det er kanskje derfor vi sjelden protesterer mot at vi ikke kan kjøpe vin i butikken, men likevel drikker med begge hendene, til lokalbefolkningens store forskrekkelse, når vi er i land der man kan få kjøpt vin i butikken.

Slike forestillinger beror på små og store misforståelser. Det er mye forlangt at enhver skal lese seg opp på liberal rettsfilosofi, men litt påminnelse tåler man vel? En grunnpilar i et liberalt samfunn er jo nettopp skillet mellom juss og moral, hvor det skal være lov å være umoralsk, men hvor det fortsatt er umoralsk å være umoralsk.

Derfor er det heller ikke noe holdbart svar å henvise til at noe er lovlig hvis det man anklages for er umoral og ikke ulovligheter.

Det innebærer at vi har en lovlig adgang til å utføre en rekke umoralske handlinger, men handlingene er like fullt umoralske. Fra dette kan vi altså utlede at boksere ikke blir mindre hjerneskadet av at de får lov til å bli hjerneskadet. Og skal vi ta Hareide på ordet, altså at det Brækhus driver med bør være kriminelt, noe som altså er en temmelig alvorlig innsigelse mot det hun driver med, så forsvinner ikke Hareides etiske innsigelser fordi jussen sier noe annet.

At Fremskrittspartiet nå ser sitt snitt til å slå politisk mynt på saken er å få som fortjent. Det er åpent mål. En kan si mye om Frp, men de har opparbeidet seg betydelig kompetanse på å snappe opp folkelig intuisjon. Det som fester seg en smule er at norske politikere fremmer forslag om forbud og legalisering noe lemfeldig, eller opportunt: At KrF og Arbeiderpartiets forbudslinje var litt, men heller ikke veldig alvorlig ment. Sett fra et liberalt ståsted er forbud som virkemiddel derimot et ganske drastisk tiltak.

Innlegget er publisert hos Agenda Magasin 21.06.17.