Ideer

En halv sannhet kan være en hel løgn

Den pågående kulturkrigen dreier seg i bunn og grunn om å skrive om historien. Resultatet er at vi står fattigere tilbake.

Bård Larsen

Publisert: 15. juli 2021

Den pågående kulturkrigen dreier seg i bunn og grunn om å skrive om historien. Resultatet er at vi står fattigere tilbake.

Det er ikke akkurat som å finne opp den dype tallerkenen på nytt: Sinne, sterkt engasjement og gruppetilhørighet gjør det ofte vanskelig å være oppriktig. Det være seg hvordan vi tolker data og sannhet, eller hvordan vi forholder oss til godt begrunnede argumenter, men som vi ikke liker. Den pågående såkalte kulturkrigen har vist oss fra vår dårligste side i så måte.

Et påfallende trekk ved vår tids polariserende offentlighet er at historiske fremstillinger er blitt en mer sentral brikke. Siden historie har fått en slags renessanse som potent politikk, er det blitt vanskeligere enn på lenge å være ærlig om den. Da snakker vi ikke alltid om en almen nysgjerrighet om hva våre forfedre må ha funnet på. Vi snakker ikke om ønsket om å forstå vår kaotiske, fantastiske og uanstendige fortid, men om historie som en selektiv ideologidrevet slagmark.

At politiske aktører vil styre samfunnets felles minne, og at de politiske målene avgjør hva som huskes, og hva som forkastes, kalles «minnepolitikk». Bredt fortolket kan vi si at «alle» driver med minnepolitikk. I Norge har vi i høyeste grad drevet med nasjonsbyggende fortellinger.

I et liberalt demokrati har vi akademisk frihet og andre muligheter til å korrigere rådende fortellinger underveis, slik vi for eksempel har gjort med samenes historie og vår egen rolle i holocaust.

Dette arter seg annerledes når minnepolitikk inngår i en kamp om hegemoni, gjerne drevet frem av politiske interesser.

Kulturkrig i alle kanaler

I karikert form kan man si at det i dag foregår en kulturkrig mellom selvpiskerne og reaksjonen.

Selvpiskerne er de som mener at vestlig sivilisasjon er full av historisk skyld, at deres eget lands tradisjoner langt på vei er gammelt slagg som bør kastes på dynga. Noen ganger er det med «dynga» rent bokstavelig.

Noen steder er selvpiskerne av den pågående sorten. De vil retusjere historien og lage helt nye språkformer, fordi folk før i tiden tenkte, skrev og sa ting som ikke burde vært tenkt, skrevet eller sagt. Metoden er gjerne å minelegge språket, slik at selv små språklige feilsteg kan bli grove moralske overtramp. Disse overtrampene straffes med uthengning og ulne anklager om at språkforbryteren er politisk spedalsk.

Selvpiskerne er så overbevist om at de har rett at de ikke vil slippe til de som er uenige med dem. Kjært barn har mange navn: trigger warnings, avplattforming, wokeness. Selv humorister er blitt målskive fordi ord kan være krenkende, selv om intensjonen bak ordene er å gjøre narr av for eksempel rasister. Bare ordene betyr noe, ikke hensikten med å bruke dem.

Ord og symboler skal altså ut av verden, både i fortid og nåtid, helt uavhengig av hva eller hvilken tid de er ment å beskrive eller harselere med.

På den andre siden står «reaksjonen», hvis formål er å fortelle historien om «det egentlige folket».

Det er påfallende at europeiske høyrepopulister klager over at venstresiden fører en autoritær kulturkrig, mens deres forbilder bruker staten til akkurat det samme. Det handler om hvilke historiefortellinger man selv ønsker å presse igjennom.

Tilfellet Ungarn

Ungarn er et godt eksempel på hvordan ønsket om å luke i historien kan omsettes i praksis med statsmakten i ryggen.

I Ungarn har statlig historierevisjonisme lenge vært en høyt prioritert sak for regjeringen. Statlige institutter og museer er blitt opprettet for å gjenopprette nasjonens ære, mens skolebøker blir skrevet om. Det reises stadig statuer av semifascistiske og antisemitten Miklós Horthy, mens andre monumenter rives ned eller flyttes til avsidesliggende steder. Alt for å passe med den gjeldende, nasjonalistiske tidsånd.

Metodikken er altså nesten identisk med venstresideikonoklasmens, selv om den ideologiske begrunnelsen er ulik. Det de har felles, er ønsket om å adaptere historien slik at den tjener deres sak – selve Saka.

Det har lenge vært åpenbart at det ungarske regjeringspartiet Fidesz, og den nærmest eneveldige Viktor Orbán, har nasjonsbygging som del av sitt politiske program. I sin nasjonale fortelling plasserer Fidesz seg i forlengelsen av høyrenasjonalismen som ble undertrykt under kommunisttiden. Sentralt i dette prosjektet er hvitvasking av fortiden og ikonisering av fortidens helter.

Samtidig trenger Fidesz en historieskriving som går langt tilbake. En historieskriving som ikke handler om klassemotsetninger, globalisering eller ideologisk evolusjon, men om nasjonen og folkefellesskapet.

En skjebnesvanger nasjonalisme

Et viktig begrep er «nasjonens skjebne». Den britiske nasjonalismeforskeren Anthony D. Smith forklarer skjebnebegrepet i høyrenasjonalistisk kontekst slik: Den spesifikke nasjonen har en helt unik posisjon og særpreg, og derfor en egen skjebne blant folkene.

I Ungarn gjenspeiles skjebneforestillingen i politikken som utformes. Politikken bygges på forestillinger om en ungarsk kultur som står i motsetning til «uekte» og «konstruert» universalisme og modernitet. Ungarske skoleelever og studenter lærer nå at Ungarn er et kulturelt homogent land, der det er problematisk for forskjellige kulturer å sameksistere.

I 2019 vedtok det ungarske parlamentet en ny lov som i praksis legger alle store forskningsinstitusjoner under statlig kontroll, i et felles nettverk (Eötvös Loránd Kutatási Hálózat). Styret i nettverket utpekes av regjeringen, og det er her all fremtidig finansiering og ledelse av instituttene vil skje. Loven er med andre ord et alvorlig anslag mot akademisk frihet i Ungarn.

De ideologiske argumentene for sentraliseringen er å finne i en lang konflikt mellom akademia og Fidesz, der partiet har sett seg lei av forskning som angivelig setter Ungarn i et dårlig lys eller bryter med nasjonalkonservative normer. Orbán og Fidesz utsteder lover og forordninger som tvinger ubehagelige stemmer til taushet eller ut av landet.

En av disse lovene er forbudet mot utenlandsk finansiering av, og medvirkning til, forskning og studier. Loven førte til at det store og velansette Central European University i Budapest ble tvunget til å flytte det aller meste av virksomheten sin til Wien i Østerrike. CEU er grunnlagt av milliardær og filantrop George Soros i 1991.

Universitetet ble offer for en vedvarende kampanje der den ungarskfødte Soros ble fremstilt som arkitekten bak en ond plan for å ødelegge Europa (og Ungarn) med liberale verdier og fri innvandring. Det hele ble enda mer smakløst ved at Soros er jødisk, og at kampanjen derfor fremstår som klassisk antisemittisme.

Den ungarske regjeringen er ikke alene når det gjelder forbud mot bruk av utenlandske midler. Land som Tyrkia og Russland har innført lignende lover. Forbudene er ledd i dårlig kamuflerte forsøk på å ta kontroll over alle former for utdannelse og forme dem ideologisk, det vil si nasjonalistisk.

I 2013 opprettet Orbáns regjering historieforskningsinstituttet Veritas (sannhet), som skal forske på det siste halvannet århundre av ungarsk historie. Formålet er å «styrke den nasjonale identiteten og understøtte nasjonal historiekunnskap basert på historiske fakta», ifølge et dekret som Orbán selv undertegnet.

Ifølge Fidesz´ «Fundamentale dekret» opphørte nemlig det egentlige Ungarn å eksistere som nasjon etter at kommunistene tok makten. Denne måten å tolke historien på er del av en fortelling der alle grusomheter, som jødeforfølgelsene og kommunismen, ble påført den ungarske nasjonen utenfra.

Polen er et annet eksempel. Polske lover gjør det vanskelig for historikere å forske på polakkers medvirkning til holocaust.

Den polske historikeren Jan Gross, som har skrevet mye om polske medløpere og drapsmenn under holocaust, er ved flere anledninger blitt forespeilet av polske myndigheter at de vil trekke tilbake hans statlige fortjenestemedalje på grunn av «upatriotisk virksomhet».

I Polen er det regjeringsstyrte Instituttet for nasjonalt minne forvandlet fra faglig institusjon til politisk aktør på den nasjonalkonservative siden. Instituttet har blant annet anklaget Lech Walesa, som er en sterk kritiker av regjeringspartiet PiS, for å ha vært kommunistisk infiltratør.

De nye lovene innebærer at visse fremstillinger av nasjonens historie anses som synonymt med å krenke ikke bare nasjonen, men også den sittende regjeringen. Den nasjonalistiske regjeringen har nemlig påtatt seg rollen som nasjonens, folkets og historiens representant, mot krefter som forsøker å sverte nasjonen og dens ettermæle.

Rent logisk stemmer det godt overens med den nasjonalkonservative selvlegitimeringen: Hvis nasjonen er alt, må nasjonen også være god og ha en gyllen fortid.

Vi ser den samme trenden hos andre radikale populister langt til høyre i Vest-Europa. I Tyskland har sentrale politikere i det høyreradikale partiet Alternative für Deutschland tatt til orde for å rehabilitere Tysklands rolle under den andre verdenskrig.

Det er verdt å legge merke til at Orbán står nesten like høyt som Donald Trump på den vestlige høyrenasjonalistiske bevegelsens stjernehimmel, også her i Norge. Blant de som kritiserer venstresidens illiberale identitetspolitikk, finnes markante innslag av folk som selv er tilhengere av autoritær kontroll over historie og politikk. Dette bør ikke komme overraskende på noen.

Jakobinerne kommer

Lignende minnepolitiske kamper skjer på deler av venstresiden, bare at den foregår «på vranga». Her er kravet at gamle helter skal rives ned fra sokkelen (både i bokstavelig og overført betydning). Om de ikke passer inn i den ønskede minnepolitikken, skal historiske skikkelser med skitt under neglene ikke lenger være synlige.

Vi har sannelig hatt vår skjerv av mer eller mindre minnepolitisk drevne dragkamper her hjemme også. Antirasistisk Senter (ARS) har bidratt til å importere progressiv identitetspolitikk til Norge. Da særlig det som gjerne omtales som kritisk raseteori, kjennetegnet ved begreper som «hvit overlegenhet» og «hvite privilegier». Lederen i ARS, Rune Berglund Steen, har som sine trosfeller i USA gått løs på kunsten og kulturen også. I en lengre artikkel i Morgenbladet omtalte han Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» som et «rendyrket stykke høyreekstrem litteratur», som hentet fra Anders Behring Breiviks manifest.

I litt av den samme tradisjonen har professor i nordisk litteratur Ståle Dingstad kastet seg inn i den rituelle debatten om Knut Hamsuns forfatterskap. Ifølge Dingstad må hele Hamsuns forfatterskap forstås som rasistisk (noe han er ganske alene om å mene). Dingstads subtekst er ganske åpenbar: Bare forkvaklede mennesker kan fryde seg over Hamsuns bøker. Hamsun må altså ned fra piedestallen.

Men det er lenge siden Hamsun var å finne på en piedestall. Lesere flest har i årtier erkjent Hamsuns dypt problematiske sider, både privat og i en del av tekstene hans, men de har maktet å skille mellom mennesket og kunsten. Sånn sett griper Dingstad inn i kjernen av identitetspolitikkens utfordringer, der ostrakisme av fortidens skikkelser skjer i et ståkende kjør, helt tonedøvt for både kunstens autonomi og historisk empati. Dette i motsetning til den liberale opplysningstanken som i sin ytterste konsekvens betyr at umoralsk kunst kan være briljant kunst.

Hvor ideologisert trefningene kan være, kan godt illustreres med en annen kunstner med skjeletter i skapet, nemlig Bertolt Brecht. Her preges debatten av at brechterianere ikke vil ta i Brechts stalinisme med ildtang. At Brecht senere ble huspoet for terrorregimet i DDR, rasjonaliseres bort. Men logikken er den samme: Brecht kan bare elskes som et fullkomment og godt menneske.

Mer intrikat er den lange debatten rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?». Michelet, som nok har en ideologisk agenda i å påvise den vestlige kulturens iboende rasisme, like inn til kjernen av våre patriotiske helter, har fått så hatten passer av dyktige historikere for juks med sitater og sammenhenger. Det er synd, for Michelets arbeid kunne vært viktig for å avdekke forhold som til en viss grad er underkommunisert i vårt nasjonale narrativ. Debatten viser i det minste hvor betent minnepolitikk er, men også hvor galt det kan gå om historien kalibreres til et bestemt formål.

Ofrene og gartnerne

For venstresidens illiberale kulturkrigere burde eksempelet Ungarn være som å møte seg selv i døren. I Ungarn ser vi hva som skjer når Saka får statsmakten i ryggen.

For jakobinske idealister er en god verden en verden uten dissens, på samme måte som makt gir rett blant de høyrenasjonale. Autoritære impulser er ikke styrt av prinsipper eller sannhetssøken, men av overbevisningen om å stå for det rettferdige, om å være på den rette siden av historien og derfor legge beslag på den.

Begge parter dyrker en fortelling som er blind for at verden har gått skrittvis fremover, for at menneskehetens historie ikke går på skinner, men at den kan være like skitten og ubegripelig som den kan være vakker og imponerende. Det står ikke alltid på vilje eller evne, men like gjerne på fast overbevisning om at fortid og nåtid skal formes til et ideologisk hele.

Både de progressive og de reaksjonære ser på historien som et politisk-instrumentelt verktøy. De har også til felles at de er autoritære og historieforfalskende, og de målbærer krenkelse som rasjonale for revisjon. De er ganske like i den forstand at viljen til å rive ned og bygge opp i henhold til doktrinen er langt større enn viljen til å forstå historien og menneskene i den.

Gitt debatten om historien i dag, skulle man tro slaveri var en europeisk oppfinnelse, men det stemmer ikke. Slaveri var normalen i Afrika lenge før europeerne kom for å kjøpe slaver, og antallet slaver er estimert til et omstridt antall flerfoldige millioner. Så mange som tre av fire slaver døde før de kom frem til slavemarkeder som det beryktede i Zanzibar. Et land som Somalia er kjent for sin umenneskelige behandling og slavedrift av Bantu-folkene gjennom hundrevis av år.

Arabisk og afrikansk slavehandel er kjente fakta, men blir oppfattet av mange som brønnpissing i en debatt som egentlig skal handle om Vestens måte å organisere slavehandel på, for sin partikularisme, motivert av både profitt og en rasistisk forestillingsverden som karakteriserer oss og fremdeles gjør det. Paradoksalt nok (eller egentlig ikke) er denne partikularismen som et speilbilde av den Anthony D. Smith har beskrevet.

Det er heller ikke slik at det vestlige narrativet ikke tar høyde for slaveri og den økonomiske betydningen av slaveri og kolonialisme. Tvert imot, det er faktum som ligger langt fremme i historieundervisningen på skoler og universiteter. Det samme kan vi ikke si om «den andre siden av historien».

Det er viktig å granske og diskutere den utspekulerte måten Vesten integrerte rasisme i den oversjøiske imperialistiske økonomien på, men så vesensforskjellig fra andre typer umenneskelig slavehandel at det overhodet ikke er sammenlignbart, var den ikke. Også den arabiske og afrikanske slavehandelen var økonomisk og imperialistisk motivert. De tok stort sett andre folkeslag enn sitt eget som slaver, og de hadde neppe et mye bedre syn på seg selv som overmennesker og slavene som undermennesker enn det europeerne hadde. Tragisk nok er slaveri fremdeles et globalt fenomen, i Afrika alene er det snakk om hundretusener. Hvis vi skal se etter kontinuitet i diskriminerende og rasistiske forestillinger om den andre, ser dessverre dette ut til å være menneskehetens minst appellerende kretsløp. Ingen dekonstruerende postkoloniale teorier kan endre på dette sørgelige faktum. Heller ikke at Europa var de siste til å begynne med slavehandel og de første til å avskaffe den.

Vi ser det også i innvandringsdebatter som går sin evige gang i offentligheten. Rasisme avdekkes i samfunnet i rikt monn. Men de fleste hopper bukk over at også de krenkede kan komme fra land og kulturer med rasisme, vold og tribalisme som går langt tilbake i historien – i rikt monn. For ikke å snakke om ulike menneskefiendtlige kastesystemer – høyst aktive også i innvandrermiljøer – som knapt berøres i offentligheten. Alle store undersøkelser om fordommer globalt viser at Europa – og til og med USA – kommer bedre ut enn Afrika og Asia. Å påpeke slike ting handler ikke (alltid) om whataboutism for å relativisere majoritetsbefolkningens rasisme.

Særlig fremtredende de siste årene er den forholdsvis nye USA-importerte sysselen avkolonialisering ved norske læresteder. Formålet er å avvenne vår «hvithet forstått som nedarvede rester fra vår felles koloniale og imperiale historie». Det heter seg at kulturen vår er gjennomsyret av fordomsfulle forestillinger: «Hver eneste en av oss bærer på dem. Heller ikke mennesker med mørk hud, muslimer og jøder går fri. Den vestlige verden har eksportert sine rasistiske fordommer til hele verden.» Den hvite rase (for dette er i bunn og grunn Vesten-sentrisk raseteori) er altså det vondes førstebeveger og det vondes virus har infisert alt som finnes i de hvites kulturkrets: i kultur, estetikk, språk, litteratur og filosofi.

Den vestlige partikularismen – være seg den nasjonale eller den arvesyndsorienterte – er antihumanistisk, som ideologiske og politiserte narrativer ofte er. Hvis alt er politikk, lærer vi mindre om hva det betyr å være menneske. Ved å dyrke forestillinger om en særegen og helt avgjørende mentalitet og historie som er spesielt avgrenset blant folkegrupper, forteller man lite om hva det betyr å være et oss. Dertil den sterke vektleggingen av institusjoner og pengemakt som frakobler både offer og overgriper aktørrollen. De som har lest litt historie med er rimelig rikt utvalg av kilder, har forlengst innsett at vold, undertrykkelse, sinne, ydmykelse og tribalisme har fulgt menneskeheten siden vi kunne stå oppreist. Vi kan simpelthen ikke forstå fortiden (og menneskene i den) hvis vi aktivt og målrettet siler den, pynter på den eller retusjerer den. Vi blir historieignoranter.

Kulturkrigen har bare tapere

Historisk revisjonisme står altså ganske sentralt i den navngjetne kulturkrigen. Men det er et forhold som må erkjennes før vi kan ha bruk for den i et ytringsfrihets- og demokratiperspektiv, i alle fall for oss som tilhører borgerligheten, nemlig den ofte manglende forståelsen for proporsjoner og symmetri som særlig har gjort seg gjeldende på høyresidens mer angstbiterske falankser. Den står i veien for edruelige samtaler om hvordan vi skal forstå historien og vår plass i den. I de senere årene er det ikke sjelden jeg har diskutert Trump (identitetspolitikkens woke-commander in chief) med folk et godt stykke ut på høyresiden. Gjengangeren da er ofte at vanviddet til den frie verdens fremste lederskikkelse utjevnes eller bortforklares med et «hva med Black Lives Matter?». Hva med transeaktivister, kjønnsforskere og identitetspolitiske campusaktivister? Hva med kulturen vår?

Woke-kulturen truer verken sivilisasjonen eller det liberale demokratiet i dag. De sitter ikke på noe i nærheten av den makt som nasjonalistisk nativisme har erobret de senere årene. Like fullt er høyrepopulismen svanger med noe av det samme problembarnet som førte deler av den konservative bevegelsen inn i armene på 1930-tallets fascisme. Det var den gang selveste Unge Høyre i fullt alvor utropte Adolf som den europeiske sivilisasjonens redningsmann. Ikke fordi de var nazister, men fordi Hitler var antikommunist og nasjonalist: «Det er i første rekke en kulturkamp Hitler fører». Noen vil mene det er dårlig gjort å komme trekkende med dette, men det er historie, folk forblir folk, og den forteller oss noe om hvordan demokratiet legges ut på billigsalg hvis man mister gangsynet.

Det betyr ikke at vi engang i fremtiden ikke vil kunne se at det går statsmakt i den progressive identitetspolitikken også. Det er som en tautologi: Jo mer radikal høyrepopulismen vinner terreng, desto sterkere kan motreaksjonen bli (og selvfølgelig vice versa). Nasjonalisme og agg mot minoriteter er lett å mislike, i alle fall i vår kulturkrets. Woke er derimot smygende fordi den gjerne fremstår med den beste hensikt. Den appellerer dessuten til vår dårlige samvittighet, til frykten for å fremstå som et miserabelt menneske. Den progressive identitetspolitikken har forlengst blinket seg ut historien som et dreiepunkt i den politiske kampen. Rasjonalen bak er enkel å forstå fordi det intuitivt fremstår moralsk aktverdig: Hvorfor skal dårlige mennesker hylles, leses eller forstås?

Den som taper i lengden, er oss. Vi vil aldri forstå hvem vi er, og hvor vi kommer fra, hvis vi lar oss oppdra av ideologiserte falskmyntnere og alkymister. Det tragiske er at både woke og antiwoke har ett og annet poeng som er verdt å ta med seg. Men det er ikke verdt kampen.

Innlegget var publisert i Minerva 13. juli 2021.