Effektiv altruisme er en utopi
Jeg mener det er utopisk å kreve at hver gang du skal gjøre noe godt, skal du gjøre det som i verdensperspektiv er det som er absolutt mest godt – å være en effektiv altruist verken er mulig eller ønskelig. Mathilde Fasting i Vårt Land.
Publisert: 5. august 2016
I sommer sender Verdibørsen en miniserie om effektiv altruisme. Temaet er inspirert av den australske filosofen og utilitaristen Peter Singers bok The most good you can do.
”Effektiv altruisme” er en moralfilosofi, som etter hvert har fått mange tilhengere, også i Norge. De ønsker å følge to viktige leveregler eller premisser: Det ene er at alle mennesker er like mye verdt, også for hver enkelt av oss – og det andre er at vi bør forsøke å gjøre så mye godt vi kan, altså hjelpe andre mennesker på en mest (kostnads)effektive måten.
En effektiv altruist som har 1000 kroner til rådighet, vil derfor heller hjelpe mange mennesker i et fattig land enn å hjelpe en eller noen få mennesker i et rikt land, siden han får mer igjen for pengene i fattige land. Og han vil gjøre det mest kostnadseffektive i det fattige landet – for eksempel gi mange barn vaksine fremfor å gi noen få barn en kostnadskrevende behandling for en alvorlig lidelse.
Jeg mener det er utopisk å kreve at hver gang du skal gjøre noe godt, skal du gjøre det som i verdensperspektiv er det som er absolutt mest godt – å være en effektiv altruist verken er mulig eller ønskelig. For det første er det ikke slik at alle mennesker er like mye verdt for en selv, og for det andre er det umulig å vite hva som faktisk er godt for så mange som mulig, eller mer konkret: hva du skal velge å bruke tid og penger på, som gir det beste resultatet for flest mulig.
Mitt utgangspunkt er at man utvikler seg som et godt etisk menneske ved å leve i samkvem med andre nære, og slik utvikle sosial kompetanse og empati. Det gjør deg også i stand til å bidra ut over deg selv og dine nærmeste. Vi gjør ting som følge av en kombinasjon av ulike motivasjoner – vi handler ikke bare etter regler eller bare etter resultater av handlingene våre. Effektiv altruisme har noen få premisser, der nytten av handlingen er sentral. Det er svært mange spørsmål og vurderinger som ikke teller med i avgjørelsene.
En representant for ”effektive altruister” i Norge, Jørgen Ljønes, forklarer og forsvarer i Verdibørsen hvorfor han er effektiv altruist. I prinsippet vil han gjøre alle mennesker til ”en annen”. Vi kan gjerne si at alle mennesker er like mye verdt, men jeg mener at vi ikke kan kreve at alle er like mye verdt for hver enkelt av oss. Ljønes forklarer videre at en effektiv altruist vil innrette seg slik at man tjener mest mulig, slik at man kan velge å gi mest mulig av det man tjener til det man mener er mest godt for flest mulig. Dette er en ekstrem rasjonalisme som basis for hvordan man velger å leve sitt eget liv. Hva om det man velger å gjøre er sterkt kritikkverdig, selv om man tjener mye penger? Egentlig har man tatt et effektivt valg, og deretter kuttet ut alle andre vurderinger og all usikkerhet som måtte eksistere. Hovedvalgene om innrettingen av livet og om hvem man skal gi til gjøres en gang for alle.
Jeg mener at vi har mye mer kompetanse om hva som er best mulig for dem som er nærmest oss, enn hva vi har om noe langt unna. Jeg mener også at vi har en forpliktelse overfor våre nærmeste som er sterkere enn våre forpliktelser overfor alle mennesker på jorden. Det er også mulig å stille spørsmål ved hva slags ansvar vi har, hvem som er ansvarlige og hvem som har plikt til å gjøre noe med hva. Effektiv altruisme er ikke en tilnærming som har mye å si om ansvar i bred forstand. Hva vi eksempelvis ”skylder” verdens fattige, kommende generasjoner eller fremmede er et mye vanskeligere spørsmål enn effektiv altruisme legger til grunn.
Effektive altruister har opprettet nettsider som Give Well og Giving What We Can. Her er ulike tiltak for å hjelpe flest mulig evaluert og rangert, og organisasjonene som står bak går god for at tiltakene virker. Et kjent eksempel er myggnett mot malaria. I utgangspunktet redder det mange fra å dø av malaria, men man må også her stille spørsmål ved hvordan man kan vite at akkurat dette er godt? Og hva når andre ting er like gode? Å bare velge noen få ting gjør at vi må legge til grunn en helt urealistisk tro på at akkurat dette virker. Myggnettet for malaria har faktisk noen steder gjort at malariamyggen har utviklet resistens. Det kan være utilsiktede konsekvenser man ikke har oversikt over før etter lang tid.
Om man løfter perspektivet opp til hva stater og internasjonale organisasjoner kan gjøre for verdens fattige, blir effektiv altruisme noe mer relevant, i alle fall kravene om å bruke penger på noe som fungerer. Stater bør bruke de ressursene de har effektivt. I boken Global Justice and national responsibility skriver David Miller om ulike nivåer av rettferdighet og ansvar. Skal global rettferdighet være basert på en form for likhet overalt, mellom alle, eller er det ulike nivåer og ulike ansvar? Enkelt sagt er det personlige ansvar og forpliktelser først og fremst for oss selv og vår nærmeste, staters ansvar og forpliktelser først og fremst for sine egne borgere, og internasjonale institusjoners ansvar og plikter på tvers av stater.
Miller, og blant annet nobelprisvinner Angus Deaton, mener, og jeg tror de har rett, at Singer umyndiggjør de fattige ved at han ikke stiller spørsmål ved hvorfor så mange er fattige, hvem som har ansvaret, og ansvar og mulighet til å gjøre noe. Det ekskluderer dem fra å bidra, ved at de behandles som mottakere, og ikke som selvstendige mennesker.
Stater og internasjonale organisasjoner må gjerne rangere formål. De har et gitt sett med ressurser, og de bør evaluere kontinuerlig. Men, det er vanskelig å finne gode svar på hva som virker. Mange ting vil være vanskelig å måle, for eksempel institusjonsbygging eller næringsutvikling (hjelp til selvhjelp og selvstendighet). Lidelse og behov for hjelp er også ulikt fordelt. Ulike løsninger kreves. Veldig ofte er utviklingsspørsmål knyttet tett til politikk, økonomi og sosiale dynamikker.
Og hadde man hatt et entydig svar på hva som virker, ville det sannsynligvis blitt gjort allerede.
Hvordan man lever et etisk liv og bidrar til andre, er gjenstand for refleksjon hos den enkelte og noe man har søkt å finne svar på siden antikken – det finnes ikke ett svar – men bare ved å stille seg spørsmålet, har man kommet et stykke på vei. Om ikke annet, har effektive altruister gjort det.
Relatert
Mulighetene ved migrantoverføringer blir oversett
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
