Den vanskelige ideologien
Partiene på Stortinget har liberaldemokratiet både som mål og middel. Uansett hva Frp får gjennomslag for på innvandringsfeltet, vil det i lengden opprøre kontrajihadister og andre høyreekstreme som faktisk støtter terroristen. I bunn og grunn er avstanden like stor mellom Frp og Breivik som den er mellom Ap og venstreekstremisme, skriver Bård Larsen i Dagsavisen.
Publisert: 12. september 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Ifølge Ap-leder Jonas Gahr Støre var Anders Behring Breivik alene om handlingen, men ikke holdningene. Den påstanden er vanskelig å belegge.
Innvandringsdebatten er en slippery slope. Innvandringskritikk kan forfalle til islamofobi og hverdagsrasisme. Mange ytringer er riktig uspiselige, og noen av dem har kommet fra Fremskrittspartiet-representanter. At Støre og andre tar feil om ansvarssirklene rundt 22/7, betyr ikke at Frp ikke har en jobb å gjøre i egne rekker. Men forsøkene på å koble disse ytringene til terroren 22/7, er ofte en blindgate.
Faktum er at vi alle deler oppfatninger med politiske galninger og ekstremister. Er det da rimelig å ansvarliggjøre Frp og andre innvandringskritikere etter terrorhandlingene? All ekstremisme er ekstreme varianter av «normalpolitisk» tankegang eller religiøse forestillinger. All ekstremisme vil derfor ha berøringspunkter med liberaldemokratiske ideer.
Eksemplene er mange:
• Den radikale venstresiden deler langt på vei jihadismens fiendebilde: USA, Israel, globalisering, og modernismen. Den har hamret løs på Vesten og det liberale demokratiet i mange tiår. Har noe piplet ned i den ekstreme islamismen? Antakelig.
• Fascismen låner trekk fra konservatismens forestillinger om nasjonsbygging, lov og orden og tradisjonalisme. Var C. J. Hambro med på å motivere våre hjemlige fascister i mellomkrigstiden? Ikke helt umulig.
• Nazismen var en ideologi med referanser til konservatisme og sosialisme.
• Sosialdemokratiske tenkere har blant andre Marx som ideologisk preferanse. Innebærer det å lefle med Pol Pots politiske program? For ordens skyld: Overhodet ikke.
• Muslimer og ekstreme islamister har mange sammenfallende synspunkter på moral og umoral, men virkemidlene og synet på rettsstaten fremmer to helt ulike verdisyn.
• Frp er innvandringskritisk, og det er også Breivik. Til en viss grad er alle partier på Stortinget innvandringskritiske. Alle partiene på Stortinget er tilhengere av en strengt regulert og begrenset innvandring.
• Den saklige israelkritikeren og Hamas er enige om mangt, men likevel på ulike planeter.
Hvorvidt berøringspunkt bør være gjenstand for selvgransking, kommer an på avstanden mellom ord og handling.
Som sosiokulturelle skapninger påvirker vi hverandre. Ideer og filosofiske betraktninger skvalper mellom åpne skott. «No man is an island», som John Donne skrev. Men det er ganske retningsløst å trekke linjer mellom demokratisk idéproduksjon og politisk fanatisme, fordi så mye koker ned til virkemidler. Det kvalitative skillet er derfor avgjørende. Lokalisering av glidende overganger mellom moderate meninger og det rabiate framstår som abstrakt teori og lite praktisk orientert. Her kaster man også vrak på den frihetlige utviklingen av politiske ideer gjennom det forrige århundret.
En ideologi består av ett sett av ideer, samt et politisk program som forteller hvordan ideene skal implementeres. Løsrevne ytringer utgjør ikke en ideologi. Men der ytringer vrimler fritt i den digitale kakofonien, hvor både tilgang til andres ytringer og muligheten for å ytre seg og bli lagt merke til er mye større enn for få år siden, virker det som om biter i puslespillet er blitt selve hovedpoenget for mange. Det viser kanskje at mange nå tar de politiske ideenes evolusjon mot demokratiet for gitt.
Når det gjelder relasjon mellom ord og handling må vi primært se på handlingsrommet, altså om handlingen faller innenfor rammen av det rettsstatlige og demokratiske. I tilfellet innvandring åpenbart et spørsmål om likhet for loven.
Breivik gjennomførte norgeshistoriens grusomste terrorhandling. Breiviks løsning på det han mener er et innvandringsproblem, er deportasjoner og drap. Breiviks ideologi er fascistisk, preget av troen på at staten skal bruke tvang og vold som styringsmiddel. Fascismens ideologiske handlingsdimensjon ligger i bruddet med demokratiske institusjoner.
Partiene på Stortinget har liberaldemokratiet både som mål og middel. Uansett hva Frp får gjennomslag for på innvandringsfeltet, vil det i lengden opprøre kontrajihadister og andre høyreekstreme som faktisk støtter terroristen. I bunn og grunn er avstanden like stor mellom Frp og Breivik som den er mellom Ap og venstreekstremisme.
Derfor er det kanskje på tide å slippe tak i slike assosiasjoner?
Praktisk fornuft skiller den som mangler impulskontroll fra den som klarer å leve i et fellesskap, fanatikeren fra pragmatikeren, voldsmannen fra forhandleren og demokraten fra despoten. Handling er ideologi og holdningen ligger i handlingen.
Praktiske resonnement er helt grunnleggende, inkludert forholdet mellom intensjon og tilsiktet handling, og skillet mellom beregnede og forventede effekter av hva man har til hensikt.
Et tabloid eksempel kan være dette:
Både X og Y mener at billettprisene er for høye på Oslotrikken, Y sprenger Ruters hovedkontor til himmels. Er X da medskyldig, fordi han deler Ys syn på Ruters prispolitikk? På hvilken måte er disse berøringspunktene adekvate i en moralsk sammenheng? Det første vi reagerer på er at Ys handling er fullstendig uproporsjonal og sykelig. Det andre som slår oss, er selvsagt at det er urimelig å gi X medansvar for Ys handling eller motivasjon.
Ytringer kan være forkastelige og skadelige. Netthetsen vrimler der ute. Frykt og rasisme finner næring i sosiale medier. Ord som trekker i retning fascistisk handling finnes også, som hos Fjordman. Men sammenhengen blir diffus, jo lenger ut fra demokratisk tenkning og over i den politiske galskapen man kommer, og til slutt forsvinner den ut i det blå. En terrorhandling med massiv bruk av vold blir til slutt bare assosiativ målt mot den intensjon den anklagede har målbåret. Avstanden mellom intensjon og handling blir kolossal.
Å klistre barbari og massedrap til konvensjonelle ytringer er en assosiasjonskamp og et umulig aksiom å hefte meninger på. Og det må åpenbart være like regler for alle. Slikt kan gjøre skade på den demokratiske debatten og vi kan legge politikken til side. Da kan vi – som Isaiah Berlin sa om den rene fornuftens politikk – overlate statsstyringen til ingeniørene.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 12.9.14.
Relatert
Samfunnskontrakten trenger ingen overdommer
Tynn suppe fra Erstad
Liberal halvtime: Samtaler fra Mont Pelerin Societys møte i Oslo
Flere spørsmål gjenstår om SVs økonomiske sosialisme
Politisk retorikk er også politikk
