Ideer

Den politiske Solstad – bortkastet, umoralsk, komisk

Mye av litteraturen til Dag Solstad står fjellstøtt. Men den politiske Solstad kan vi betrakte dels som bortkastet og umoralsk, dels som ufrivillig komedie, skriver historiker i Civita, Bård Larsen, i Vårt Land.

Bård Larsen

Publisert: 21. mars 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Mye av litteraturen til Dag Solstad står fjellstøtt. Men den politiske Solstad kan vi betrakte dels som bortkastet og umoralsk, dels som ufrivillig komedie.

Alf Van Der Hagen gir i disse dager ut samtaleboka Dag Solstad, uskrevne memoarer. I en artikkel i VG ført i pennen av den samme Hagen kan vi lese at Solstad som ung var fattig og sint, noe som bidro til å radikalisere den unge kunstneren. I 1969 bosatte Solstad segi en kunstnerkoloni i den idylliske spanske småbyen Nerja. Solstad hadde ikke råd til å spise ute:

”Jeg syntes det var merkelig at jeg, som hadde skrevet tre bøker og fått Kritikerprisen og vært innstilt til Nordisk råds litteraturpris, ikke skulle ha muligheten til å leve på samme standard som en nyutdannet akademiker. Jeg var snart 30 år. Jeg var den fattigste i enhver sammenheng.”

Noen vil kanskje undre seg over at man jamrer over at man ikke hadde råd til å gå på restaurant i 1969. For mange som var unge på 1960-tallet var dette hverdagen. Folk flest hadde ikke råd til å gå på restaurant eller reise til Spania i 1960-årene.

Skjebnen som fattig kunstner er ikke Solstad alene om. Det er ikke få strålende forfattere eller andre kunstnere som frostbitte og utmagret har ruslet gatelangs på jakt etter forlegger og mat. Solstad hadde til overmål fått heder og priser for sin forfattergjerning, uten at det ga avkastning i form av en økonomi han kunne leve godt på. Solstad mener det var for ille at han ikke fikk den samme inntekt som en nyutdannet akademiker, der han ruslet rundt i middelhavsklimaet i Nerja. Det kan jo henge sammen med at ingen kan leve av heder alene. En forfatter må for eksempel selge bøker for å kunne leve av det. Eller søke gavmilde stipender. Akademikere får som kjent heller ikke noe særlig penger uten å komme i arbeid. Det er ellers en kjent sak at også akademikere har måttet suge på labben, leve på loff og snike på trikken. Kanskje har pengene gått med til røyk og vin, kanskje ikke? Det er nok uansett litt mye å kreve at staten skal sponse forfattere som har skrevet en bok eller tre med en samfunnslønn tilsvarende en akademikerinntekt.

Kanskje trodde Solstad at et kommunistisk Norge ville sørge godt for kunstnergenier som under sosialdemokratiet ble så sørgelig oversett og undervurdert? Solstad ble i alle fall forbannet over ”å stå utenfor det gode selskap”, både som barn i en småkårsfamilie i Sandefjord og som fattig ung mann i Spania. Dette utenforskapet er selvsagt ikke noe å kimse av. Fattigdom er også en del av norsk etterkrigshistorie. Solstads reaksjon var derimot ikke A-4. Han meldte overgang fra sosialdemokratiet til marxist-leninist-maoistene. Solstad ble en ”skarp samfunnskritiker på 70-tallet og en metafysisk orientert forfatter de siste 20 årene, en som stadig kjemper med, og gjør opprør mot en Gud som kanskje finnes, kanskje ikke finnes”, skriver Van Der Hagen:

«Jeg har ikke noe imot en samtale om Guds eksistens. Det er fraværet av slike spørsmål, dette stumme fraværet, som er litt skremmende. Jeg er for metafysiske diskusjoner i det offentlige rom. Jeg er ikke ateist eller kulturradikaler. Å stille slike spørsmål er en del av tilværelsen.»

De eksistensielle grubleriene til Solstad, henvisningene til Dostojevski og den søkende fremmedgjorte sjelen i et ganske så individorientert univers, står som en klar kontrast til det politiske mennesket Solstad. Det er fullt mulig å spekulere i at Solstads politiske prosjekt er en intellektuell abstraksjon sett fra kunstnerposisjonen.

”Dag Solstads eget liv er på en merkelig måte preget av både anarkisme, radikalisme og konservatisme”, skriver Van Der Hagen. Det er nok mange som deler denne beskrivelsen av Solstad. Det er heller ikke mange, om noen, som mener at Solstads politiske utlegninger om kommunismens nødvendighet, er noe særlig godt tenkt.

Solstad er unektelig både morsom (original) og en feiende flott forfatter. Men han er også en klassisk intellektuell som ikke makter å overføre sin abstrakte verden inn i politikken. Det er ikke noe nytt blant fintfølende, eksentriske og fremmedgjorte forfattere at de skriver genial litteratur i sitt skrivekammer, men er ute av stand til å orientere seg i den virkelige verden.

I forordet til en senere utgave av The Open Society and Its Enemies skriver Václav Havel at de intellektuelles svøpe ofte har vært deres trang til å forstå hele verden og derigjennom finne universelle løsninger på verdens skjeve tilstand. «Utålmodighet og ulike kognitive snarveier er vanlige årsaker til at intellektuelle tenker ut holistiske ideologier og underlegger seg den forførende kraften i holistisk sosial ingeniørkunst.» Å være intellektuell medfører ikke nødvendigvis klokskap eller praktisk fornuft. «Min oppfatning er enkel og grei,» skriver Havel, «når vi støter på utopiske intellektuelle, må vi gjøre vårt beste for ikke å bli påvirket av deres forførelse. Dersom de blir med i politikken, bør vi tro enda mindre på dem.»

Så hvordan kunne folk med til dels briljante observasjonsevner henfalle til en ideologi som er autoritær og fullstendig blottet for humor? Nå sier jo Solstad selv at han er ”lut lei av at folk absolutt skal ha så godt humør”, så litt av forklaringen ligger kanskje her?

FilosofenRaymond Aron mente at marxismen var opium for de intellektuelle:

«Intellektuelle utstår ikke tanken på tilfeldigheter, på det uforståelige: de har en nostalgi for det absolutte, for et universelt altomfattende skjema.Den intellektuelle som føler seg ute av denne verdenen lar seg ikke tilfredsstille av meninger alene; han vil vite med sikkerhet, han vil ha et system.»

Han så med forbauselse på hvordan franske intellektuelle, utdannet i rasjonalitetens og fornuftens navn ved Sorbonne, falt for den totalitære fristelse. Tenkere som drev aktiv dekonstruksjon av etablerte sannheter i samfunnet, forfektet samtidig ideen om et fremtidig Utopia, hvor friheten hadde seiret og ulikhet var avskaffet for alltid.

Ifølge Brecht kunne «Det gode mennesket» bare forløses gjennom kommunisme. Individet var en abstraksjon. Brechts manglet altså et moralsk praktisk-politisk kompass, som så mange intellektuelle før og etter ham. Han forspilte, som en Hamsun, en Celine og for så vidt Dag Solstad, sin politisk-intellektuelle kapital når den skulle omsettes i den virkelige verden. Felles for dem alle (men kanskje i mindre grad Brecht?) er at de kan leses med utbytte uavhengig av politiske feilgrep.

Solstad har sammenlignet Bertolt Brechts blodige forsvar av tøylesløs revolusjonær vold i «Forholdsregelen» med Ibsens «Brand», og mente at AKP var Brands etterfølgere: «Hvis man ikke skjemmes over Brand, så skal man vel heller ikke skjemmes over å være kommunist.» Som en kommentar skrev Helge Rønning og Anine Kierulf i Nytt Norsk Tidsskrift:

«Både Brand, og særlig Brechts stykke, kan tolkes som parabler over det jakobinske dilemma: … å undertrykke friheten og menneskerettighetene for at man en gang i fremtiden skal kunne realisere dem til fulle. Dette illustrerer den autoritære lengsel … og gir uttrykk for et menneskesyn som ikke bare rangerer enkeltindividet som underlegent et kollektivt samfunn, men underordner alle mennesker kunsten.»

Det er paradoksalt å vandre rundt i en norsk (eller spansk småby) – eller i en engere krets av utvalgte intellektuelle – og hylle diktaturer under fjerne himmelstrøk som myrder sin egen lutfattige bondebefolkning i stor stil. Dag Solstad, som beskrev en slik figur i Gymnaslærer Pedersen, tok i Samtiden sågar til orde for en ny runde med kommunistisk eksperimentering: «Jeg blir stående her, ved Idébevissthetens gjenoppståelse og menneskeslektens nye fødsel. Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.»

Idealtypen i Gymnaslærer Pedersen kom fra en bevegelse som hadde den kinesiske kulturrevolusjonen som en av sine viktigste inspirasjonskilder: Unge revolusjonære tente glade bokbål for de franske mesterne Balzac, Stendhal, Flaubert og Dumas, russerne Tolstoj og Dostojevski og engelskmennene Kipling og Dickens. For å nevne noen.

I 1968 sto radikalerne i Studentersamfundet og jublet for den kinesiske kulturrevolusjonen: Demokrati og menneskerettigheter – som i Norge gjorde det mulig å fremme ideen om væpnet statskupp i beste sendetid på statskanalen – var ikke noe for kineserne. Førti år senere sto Dag Solstad frem på Litteraturhuset i forbindelse med karikaturstriden og fortalte at han var gjenfødt kommunist, og at ytringsfriheten er en falsk verdi. Hvis man trodde at gammelkommunistene fra AKP var blitt siviliserte humanister og demokrater, var det en øyeåpner når «historiens kraftlinjer» igjen dukket opp. Grunnen til at Solstad var lei av ytringsfriheten, var at han ble kvalm av meninger han var dypt uenig i. Hvis man blir opprørt over ytringsfriheten som institusjon når det egentlig er ytringer man blir dårlig av, da har man misforstått demokratiets natur, eller så er man rett og slett motstander av demokratiet.

Man kan jo avslutte med å sitere slemme, slemme Jens A. Riisnæs:

”Jeg kastet meg over Gymnaslærer Pedersen – endelig ett oppgjør! – tenkte jeg. Men det var intet oppgjør fra Solstad, men en apologi. – Jeg tror et oppgjør er for vanskelig fordi de som satt dypest i klisteret står ovenfor et selvoppgjør som bekrefter at «ja, jeg har kastet bort mitt intellektuelle liv.”

For Solstads del er nok ikke det tilfelle, for mye av litteraturen hans står fjellstøtt. Men den politiske Solstad kan vi betrakte dels som bortkastet og umoralsk, dels som ufrivillig komedie.

Publisert i Vårt Land torsdag 21. mars 2013

Publisert: 28. mai 2024