Civita: Vårt Land mistenkeliggjør
Ett sted må pengene komme fra, og derfor er kjøreregler viktig. Hvilke kjøreregler fins det for eksempel mellom de statlige forskningsinstituttene og deres oppdragsgivere? Hvordan hindrer vi at staten behandler kulturlivet instrumentelt? I Civita har vi en rekke slike kjøreregler, skriver Kristin Clemet i Vårt Land, i et svar til sjefredaktør Helge Simonnes.
Publisert: 10. november 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Det er vanskelig å forstå hva Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes vil med sitt svar til meg (8. november) annet enn nok en gang å spre en mistanke om at jeg og mine medarbeidere mangler integritet.
Han syns det er så påfallende at jeg er for å fjerne formuesskatten, at det er grunn til å reise spørsmål om jeg har tatt dette standpunktet – ikke fordi jeg mener det, men fordi Civita delvis er finansiert av NHO.
Han har helt rett i at jeg reagerer sterkt på denne typen insinuasjoner. La meg nok en gang gjenta mitt syn på de forhold Simonnes omtaler:
Han har selvsagt rett i at Civita er en politisk/ideologisk tankesmie. I vårt formål heter det at «Civita er en partipolitisk uavhengig tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om liberale verdier og løsninger.»
Med et slikt overordnet formål vil det være noen standpunkter som er temmelig opplagte, som for eksempel at vi er for ytringsfrihet, en uavhengig rettsstat og maktfordelingsprinsippet.
Mange andre standpunkter gir seg ikke selv. Man kan for eksempel argumentere liberalt både for og mot eiendomsskatt og pappaperm. I Civita er det den enkelte medarbeider som hefter for det syn han eller hun forfekter, og det er i stor grad medarbeidernes kompetanse og engasjement som bestemmer hvilke temaer og saker vi tar opp.
Simonnes har også rett i at man blant annet bør «gå etter pengene» når man skal avsløre uheldige maktforhold i et samfunn. Særlig gjelder dette sivilsamfunnets institusjoner, som skal være frie og uavhengige. Det gjelder pressen, kirken, kulturlivet, forskningen, frivillige organisasjoner og tankesmier. All pengestøtte kan være problematisk, og den som får mye penger fra en eller få kilder, er særlig utsatt.
Men ett sted må pengene komme fra, og derfor er kjøreregler viktig. Hvilke kjøreregler fins det for eksempel mellom de statlige forskningsinstituttene og deres oppdragsgivere? Hvordan hindrer vi at staten behandler kulturlivet instrumentelt?
Hva gjør frivillige organisasjoner for å sikre seg finansiering fra staten? Hvordan sikrer pressen seg mot at staten eller eierne påvirker redaksjonen? Og hvordan unngår aviser, som er sterkt avhengige av staten, at dette ikke påvirker journalistikken?
I Civita har vi en rekke slike kjøreregler: Vi er et ideelt aksjeselskap, det vil si at det er åpenhet om hvem som støtter oss. Vi har mange støttespillere, slik at ingen skal dominere. Vi tar ingen oppdrag, og vi mottar sjelden prosjektstøtte.
I tillegg er vi som arbeider i Civita, beskyttet av en instruks som hindrer eierne eller styret i å forsøke å påvirke oss når det gjelder valg av temaer, saker eller meninger. Jeg våger å påstå at vi i dag er mer uavhengige enn for eksempel enkelte statlige forskningsinstitutter er.
De som støtter oss, gjør det antagelig fordi de i hovedsak er enige i det vi står for og også ellers syns vi gjør et godt arbeid. Men det er per definisjon umulig at alle bidragsytere er enige i alt vi mener og gjør. NHO er nok enig i det vi mener om formuesskatt, men de er til gjengjeld veldig uenig i det vi mener om sykelønn og pappaperm. Mesteparten av sakene vi tar opp, har de, som organisasjon, neppe noen mening om.
Det ufine med måten Vårt Land argumenterer på, er dette: Vårt Land antyder aldri at vi ikke mener det vi sier når vi har standpunkter som Vårt Land (og KrF) er enig i – når det for eksempel gjelder reservasjonsretten, sorteringssamfunnet, familiepolitikken eller aktiv dødshjelp. Bare når vi tar et standpunkt Vårt Land er uenig i, og som noen av bidragsyterne våre er enige i, mer enn antydes det at vi nærmest taler mot vår overbevisning.
Men dette er ikke gravejournalistikk. Dette er å mistenkeliggjøre motiver fremfor å argumentere reelt i den løpende politiske debatten – når det er bekvemt for Vårt Land.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 10.11.14.
Relatert
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Alasdair MacIntyres moralfilosofi – et korrektiv til dagens etikkundervisning?
Kamerat Jesus vender tilbake
Kampen om fremtiden er aldri tapt
Autoritære og giftige uttrykk ses på som forankret i gudstro og frelse
