Langelands illeluktende sigar
I Rogalands Avis står den notoriske Cubavennen Hallgeir Langeland nok en gang frem og ytrer sin støtte til den siste rest av kommunisttyranni i verden. Over to sider lar han seg avbilde som Che Guevara, skriver Bård Larsen hos Minerva. Det er ganske tydelig hva vi i Norge har tatt et reelt historisk oppgjør med, og hva som fortsatt er akseptert tankegods.
Publisert: 3. september 2013
Av Bård Larsen, prosjektleder i Civita.
Nok en gang fremstår Halgeir Langeland moralsk korrupt.
Historikeren Anne Applebaum skildrer i forordet til sin bok Gulag en opplevelse på Karlsbroen i Praha under den kalde krigen. Amerikanske og vesteuropeiske turister kjøpte Lenin- og Bresjnev-effekter og spradet rundt med dem i bygatene:
«Alle ville ha blitt kvalme ved tanken på å gå med et hakekors. Men ingen hadde innvendinger med å bære hammer og sigd på en t-skjorte eller en lue.»
I Rogalands Avis (1.9) står den notoriske Cubavennen Hallgeir Langeland nok en gang frem og ytrer sin støtte til den siste rest av kommunisttyranni i verden. Over to sider lar han seg avbilde som Che Guevara.
Det er et mysterium at en stor del av venstresiden verden over fremdeles ikke innser at kommunismen er basert på rene feilslutninger, og at den er farlig når idealene blir forsøkt realisert i den virkelige verden.
Che Guevara, som ledet La Cabana – fengselet på Cuba i 1959 – underskrev personlighundrevis av dødsdommer mot ”fiender av revolusjonen. Che tok ved flere anledninger ansvar og henrettet fangene selv. Han opprettet også arbeidsleiren Guanahacabibes i 1960, dit høyreavvikere og homofile ble sendt.
”Mine foreldre ble holdt i tysk fangenskap under krigen, så jeg har frigjøringsbehovet i blodet og er opplært til å bekjempe urettferdighet. Etter at jeg forsto hvor viktig det var å forandre et urettferdig samfunn, så har Che Guevara vært en helt for meg”, sier Langeland til Rogalands Avis. Ja, da er det jo helt naturlig å posere som en mann som drev en konsentrasjonsleir.
I P4-programmet «Oss megger imellom» i 2009 sto sågar Langeland frem som «anarkistisk leninist». Som kjent ble anarkistene rått og brutalt feid vekk av Lenins rødegardister alt i forstadiet til den russiske revolusjonen. I kombinasjon med at Langeland flere ganger har nominert Fidel Castro til Nobels fredspris, blir det vanskelig å ta ham på alvor. Dessverre uttrykker Langeland holdninger som er utbredte på den del av norsk venstreside – også i deler av SV – som fremdeles har et uavklart forhold til demokratiet. Det gjør ikke saken bedre at det rent faktisk er SV i Rogaland som står bak Langelands Che-kampanje. Det må tolkes som et ganske kvalifisert selvmål av et parti som er så opptatt av å ta avstand fra gamle totalitære synder.
Det er et symptom på mangel på historisk forståelse og ideologisk klarsyn at man ikke snur ryggen til Langeland når han surrer rundt med dette. For det handler om Lenin, en tyrann som grunnla den totalitære kommunismen, han er på mange måter den verste, det var han som innførte det totalitære systemet.
Han kuppet revolusjonen som kunne gått bra og som kunne åpnet for et parlamentarisk system i Russland. Han innførte ettpartistaten med hard lut, straffeleire ble en del av kommandoøkonomien. Det er ingenting å hente hos Lenin av moralsk verdi. Det vet de fleste av den yngre garde i SV, det er langt mellom antidemokratene der nå, men hvorfor godtar de en slik lefling? Det har vært sagt til det kjedsommelige, men det er like sant: En høyreorientert politiker som uttrykte en slik støtte, og særlig på en så smakløs måte, til en Pinochet eller en Franco, ville fått så ørene flagret av sine egne og av de fleste andre.
Det er ganske tydelig hva vi i Norge har tatt et reelt historisk oppgjør med, og hva som fortsatt er akseptert tankegods. Det er denne «lettheten» vi kjenner igjen: Hvordan enkelte venstreradikale ganske arrogant avfeier fokus på kommunismens elendighet som «mas» eller å «slå inn åpne dører». Det er til og med litt tøft å svinge begeret til ære for Che eller Lenin ved festlige anledninger. Eller som Langeland, la seg avbilde med en fet sigar – akkurat lik den Che likte å smatte på når han bivånet arkebuseringer av sine politiske motstandere.
Innlegget er publisert hos Minerva 2.9.13 og i Rogalands avis 4.9.13.