Demokrati

Upresise og underlige fascismediagnoser

Den svenske journalisten Henrik Arnstad hevder i en kronikk i Aftenposten at fascismen aldri har stått sterkere i Europa enn den gjør i dag, fremfor alt i de nordiske land. Det høres smått utrolig ut, skriver Bård Larsen på Aftenposten.no: For å få dette til å gå opp hevder Arnstad at Fremskrittspartiet er et fascistisk parti.

Bård Larsen

Publisert: 23. mai 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Den svenske journalisten Henrik Arnstad hevder i en kronikk i Aftenposten (21.5) at fascismen aldri har stått sterkere i Europa enn den gjør i dag, fremfor alt i de nordiske land. Det høres smått utrolig ut, særlig med tanke på at Nasjonal Samling hadde nær femti tusen medlemmer og ikke minst at svensk opinion, kongehuset inkludert, var svært fascistvennlig under krigen.

For å få dette til å gå opp hevder Arnstad at Fremskrittspartiet er et fascistisk parti. I sin kronikk gir han oss følgende to valg: Enten er Frp et «høyrepopulistisk og rasistisk parti som er sterkt påvirket av fascismen», eller så har de «lagt høyrepopulismen bak seg og blitt et fascistisk parti». Arnstads påstand er like presis som å hevde at Arbeiderpartiet er sterkt influert av stalinismen eller, som alternativ, et rent kommunistisk parti.

Arnstad har et helt batteri av meninger og forestillinger som skal kjennetegne den klassiske fascisten: Innvandringsskepsis, forestillinger om det rotnorske og et majoritetssamfunn og stereotypiske ideer om «de andre». Til og med antifeminisme.

Viktigst for Arnstad er likevel sterke innslag av nasjonalisme, noe som selvsagt er et av fascismens vannmerker. Samtidig er Arnstads analyse av nasjonalisme upresis og diffus. Man er fristet til å sende ham på professor Øystein Sørensens bachelorkurs i grunnleggende begreper innen nasjonalismeforskningen. Uten grunnkunnskaper evner man ikke å se forskjell på norsk nasjonalisme og felleskapsfølelse, det vi kan kalle en liberal statsborgerlig nasjonalisme, på den ene siden og på den andre siden det Arnstad selv kaller etnisk homogen nasjonalisme, innen forskningen kjent blant annet kjent som integralnasjonalisme.

Arnstad er opptatt av at FrP brukte begrepet «snikislamisering» og at enkelte i partiet sverget til den famøse Eurabia-teorien. Dette kan man godt kritisere, både hardt og inderlig om man skulle føle behov for det, men det går fint uten å trekke fascistkortet.

Det er nok slik at store deler av folket, både her til lands og i de fleste land og nasjoner, bærer på forestillinger om «dem og oss». Det er et universelt fenomen som det er vel verdt å både diskutere og problematisere. Oppfatningene var for få år siden mainstream, men de har (heldigvis) kommet i et mer kritisk lys i takt med at vi har blitt et flerkulturelt samfunn. De deles ganske sikkert av svært mange som stemmer på andre partier enn FrP. Å være selvgod, ha frykt for det fremmede og nisselua godt trukket nedover ørene er ikke det samme som fascisme.

Som sannhetsvitne for sine karakteristikker bruker Arnstad den utmerkede britiske fascismeforskeren Roger Griffin. Dessverre fremstår det som Arnstad ikke fullt ut har forstått verken Griffin eller fascismebegrepet.

Arnstad forsøker å stjele Griffins bil, for å bruke en metafor, men her plukkes sidespeil, skvettlapper og tilhengerfeste, mens karosseri, hjulstell og motor står igjen. Arnstad kommer ingen vei, fordi han glemmer de helt sentrale momentene i Griffins definisjon av fascismen. Han evner altså ikke å skille det uvesentlige fra det vesentlige.

Fascisme ble som kjent myntet av Musollini tidlig på 1920-tallet. Griffins definisjon av fascisme kjennetegnes særlig av tre vesentlige punkter, eller søyler.

For det første sjåvinistisk ultranasjonalisme. Nasjonen eller staten er alt, og individet er fullstendig underordnet lojalitet til denne. Nasjonen skal være grunnleggende diktatorisk og etableres på førerprinsippet. Det er altså slik at et parti som både i sitt program og i praktisk politikk sverger til parlamentarisme, maktfordelingsprinsippet, samt statsborgerlige rettigheter uavhengig av kjønn, etnisitet og seksuell legning, ikke på noe fornuftig vis faller inn under dette punktet.

Punkt to hos Griffin er det revolusjonære aspekt, en særegen form for kulturpessimistisk utålmodighet, som vi blant annet finner hos Fjordman. Fjordman mener at en elite undergraver vår frihet gjennom multikulturell eksperimentering. Forakt og frykt for eliter er ellers et kjennetegn ved populistiske bevegelser.

Enda farligere er den revolusjonære agenda: Dette må vi gjøre noe med, kan hende med våpen! Fascismen kjennetegnes nettopp ved et eksplisitt revolusjonært grunnsyn, like som sin røde svirebror, kommunismen. Fascister vil enten forkaste det parlamentariske system eller ha et instrumentelt syn på demokratiet som et verktøy for å oppnå makt for å opprette den totalitære stat. Hitlers vei til makten er selve kroneksempelet.

Det tredje punkt er lengselen etter det Griffin kallar palingenese, eller paligenesisk ultranasjonalisme, som kan oversettes til gjenfødelse av en gyllen mytologisk storhetstid. Men dette er altså ikke det samme som nostalgi eller lengten etter svunne tider, som Odd Børretzen ironiserte over i sangen Bellmann: ”Allting var bra den gang allting var enkelt. Satan var ubarbert og negrene bodde i Afrika”.

Fascisme er grunnleggende sett det Norman Cohn kalte en millenaristisk ideologi. Se: Den totale transformasjon av samfunn og individ, mot et tusenårsrike. Palingenese kan ta formen som tanken om «den totale stat», kjent fra italiensk fascisme. Eller som hos nasjonalsosialistene, med «das Volk» som primatet og Staten som redskap for rasens «organiske utvikling”. Arnstad burde også vite, etter mange år med fascismeforskning, at selv ikke brutale diktaturer som Chile under Pinochet og Francos Spania var fascistiske i den ideologiske forståelsen av begrepet.

Det er lite ved Frp som tilsier at de ønsker seg tilbake til en gyllen mytologisk fortid. FrP har heller ingen umiddelbare planer om å rense norsk territorium for andre etnisiteter, religiøse minoriteter eller politiske motstandere. Eller innføre diktatur. Vet ikke Arnstad dette?

Arnstad er ikke den første og helt sikkert ikke den siste som tar i bruk omfattende brunskvetting og rundhåndede fascismediagnoser. Dette har vært et særtrekk ved den radikale venstresiden gjennom hele den kalde krigen. Det er bare å bla gjennom gamle årganger av Ny Tid og Klassekampen. Begrepet fascisme er å finne i nær sagt hvert eneste nummer. USA som fascister. Imperalismen som fascistisk. Komisk nok ble SV omtalt som sosialfascister av ml-bevegelsen.

De norske venstreradikalerne var på syttitallet preget av en forestilling om en reaksjonær sammensvergelse i Europa. Ny Tid skrev at Vesttyskland igjen var «på vei mot fascismen», forbundskansler Konrad Adenauer ble ansett for å være «brun». Offisiell østtysk politikk var da også at Berlinmuren var bygget som et vern mot fascismen i vest, enAntifascistischer Schutzwall.

Ny Tid kunne melde at forbundsrepublikken markerte en «kontinuitet til nazitid-undertrykkinga av arbeiderklassen». En ganske kreativ tolkning av historien, må man kunne hevde. I Forbundsrepublikken sto fagbevegelsen meget sterkt, i øst fantes ikke organisasjonsfrihet overhodet. Disse holdningene holdt seg ganske intakte helt frem til samlingen av Tyskland. Ny Tid håpet at kommunistpartiet ville klare å reformere seg selv og dermed beholde makten. Alternativet var skremmende. I en leder fra 1990 kalt «Etter gleden» mente avisen at jubelen ville bli kort, for «i DDR våkner de ultrakonservative til live». Gjenforening ble omtalt som kansler Kohls «våte drøm om et nytt Stor-Tyskland».

Arnstads klipp og lim-metode, hvor han stiller en ideologisk diagnose på bakgrunn av enkeltsaker han ikke liker, fremstår som både instrumentell og uten analytisk dybde og helhet. Kan hende går den hjem blant noen få venstreorienterte som fullstendig har misforstått hva dekonstruksjon er. For selv om det er viktig å undersøke og kritisere vedtatte sannheter og utforske hvordan makt også kan være skjult i strukturer og forestillinger, fritar den ikke forskeren for helt grunnleggende vitenskaplige kriterier: Et studie med allmenn gyldighet må vise til flere likheter enn ulikheter. I stedet tømmer Arnstad viktige begreper for innhold for å gjøre et politisk statement. Det er slikt folk kjenner igjen. Det er derfor svært få som støtter Arnstad i fascismeanklagene mot FrP. FrP har derfor kunnet høste sympati i denne saken, også i forskningsmiljøene. Det var neppe det Arnstad ville oppnå.

Så kan man saktens si at Per Sandberg står i fare for å forspille denne muligheten ved å sette partiet i offerposisjon ved å hevde at Arnstad ble hyret inn av snikkommunistiske Aftenposten i en bevisst kampanje for å fasciststemple FrP (Aftenposten 22.5). Den populistiske offermentaliteten som kommer til utrykk her, vitner om at FrP i en brytningstid også skuer bakover og ikke bare fremover.

Sandbergs idehistoriske forsøk på å fremstille fascismen som et sosialistisk prosjekt er her, som ved andre spede forsøk, skivebom. Innen totalitarismeforskningen har man riktignok påpekt en mengde likheter mellom kommunismens og fascismens virkemidler og statlige struktur. Den mytologiske ultranasjonalismen, i motsetning til den sosialistiske universalismen, plasserer likevel fascismen solid til høyre for ekstrem konservatisme.

Arnstad kunne spare kruttet til de ekte fascistene. For de er der ute, og de er farlige. Særlig i krisetider. Se til Ungarn og Hellas. Selvsagt er det også slik at fascisme nærer på folkelige, tilsynelatende ufarlige, forestillinger. Men det er heller ingen fullgod forklaring på fascismens ideologiske substans. Like lite som følelsen av fremmedgjøring og undertrykkelse er essensen i marxismen-leninismen.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 23.5.13.

Publisert: 18. april 2024