Ideer

Karl Marx 200 år: Profeten som umyndiggjorde dem han ville befri

Karl Marx var ikke bare en profet som umyndiggjorde dem han ville befri. Han var også en av historiens største fiender av det åpne, liberale samfunnet. Lars Peder Nordbakken hos Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 7. mai 2018

200-årsmarkeringen av fødselsdagen til filosofen, økonomen og samfunnskritikeren Karl Marx (1818-1883) er en anledning til å minnes de store idéers og historiefortellingers overmot, forførerske og oppildnende kraft – og fallitt.

I tilfellet Marx kommer vi heller ikke så lett utenom refleksjoner om hvordan tankene til Marx, som lovet så mye til verdens undertrykte, endte opp som inspirasjonskilde til totalitære regimer som reduserte enkeltindividet til en sjakkbrikke, og som påførte menneskeheten mye elendighet og grusomhet.

Etter Berlin-murens fall, Sovjet-Russlands oppløsning, revolusjonene i Øst- og Sentral-Europa og Kinas omfavnelse av «marxisme med kinesiske karakteristika» og «ett land, to systemer», har den politiske marxismen vært sterkt utryddingstruet.

Likevel har ideene til Marx fortsatt å fascinere intellektuelle i Vesten. Dessuten har Marx bidratt til å utvide vårt idépolitiske språk, om ikke alltid til det bedre, så i hvert fall med kraftfulle og oppslukende ord som kapitalisme, proletariat og klassekamp.

Karl Marx vokste opp i en tid preget av store samfunnsendringer og spenninger, midt i en forsinket industriell revolusjon som med stor hastighet og kraft slo ned i et Tyskland som ellers var preget av føydale strukturer, en tiltagende borgerligdemokratisk revolusjonsaspirasjon, og med mange nære møter og inntrykk fra de revolusjonære og motrevolusjonære bølgene fra Frankrike.

Allerede da Karl Marx, sammen med sin samarbeidspartner Friedrich Engels, utga den berømte pamfletten Det kommunistiske manifest i det store revolusjonære året 1848, hadde han langt på vei utviklet sine tre hovedtanker:

1) At mennesket er styrt av sine sosiale relasjoner og kontrakter, og at disse sosiale relasjonene er styrt av produksjonsforholdene i samfunnet. 2) At historien styres av en indre lovmessig logikk, bestemt av produksjonsforholdene (økonomisk system og teknologi) og av deres uunngåelige negasjon, oppløsning og omveltning. 3) At produksjonsforholdene definerer samfunnssystemet (kapitalismen), inndelt i samfunnsklasser med iboende motstridende interesser (det industrikapitalistiske borgerskapet mot proletariatet), som bare kan oppløses gjennom proletariatets revolusjon og avskaffelse av den private eiendomsretten.

Marx’ hovedverk Kapitalen (bind 1 ble utgitt i 1867, bind 2 og 3 først etter hans død av Engels i 1884) var et grundig forsøk på å utlede og grunngi de tre hovedtankene, både teoretisk og empirisk. Man kan også si at Kapitalen var et forsøk på en vitenskapelig fremstilling av kapitalismens oppkomme, indre logikk, selvmotsigelse og dernest uunngåelige omveltning.

Marx mente han hadde funnet selve nøkkelen til å forstå og forutsi historiens utvikling. Den store fortellingen var ganske enkel: Først river industrikapitalismen bort eksistensgrunnlaget for de små selvstendige produsentene og omskaper dem til et industriproletariat som er prisgitt industrikapitalen og lønnsarbeid. Siden kapitalismens logikk er styrt av kapitalakkumulasjon, og siden profittraten, ifølge Marx, er dømt til å synke over tid i tråd med loven om synkende utbytte, tvinges det industrikapitalistiske borgerskapet til å sikre profitten gjennom en kombinasjon økte priser og press på lønningene.

De typiske virkemidlene var ifølge Marx å danne monopoler og karteller, erobre kolonier og sikre at det alltid fantes en tilstrekkelig stor «reservearmé av arbeidere» som kunne bidra til å presse lønnsnivået ned. Det siste, hevdet Marx, ble også sikret gjennom teknologiske innovasjoner som gjorde arbeidskraft overflødig.

Borgerskapets strategier var ifølge Marx dømt til å mislykkes fordi de uunngåelig skapte motstand fra en stadig større arbeiderklasse, som til slutt ville gjøre opprør.

Som det heter i avslutningen av Det kommunistiske manifest: «De erklærer i full offentlighet at deres mål bare kan oppnås gjennom kraftfull omveltning av de rådende samfunnsforholdene. La de herskende klasser skjelve under den kommunistiske revolusjonen. Proletarene har ingenting å tape, foruten sine lenker. De har en hel verden å vinne. ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!»

Og som det senere stod å lese i Kapitalen, bok 1: «Sentraliseringen av produksjonsmidlene og sosialiseringen av arbeidskraften når til slutt et punkt hvor de blir uforenlige med hverandre. Selvmotsigelsen sprenges i filler, og vi hører knallet fra sprengningen av den kapitalistiske privateiendommen. Ekspropriatørene blir ekspropriert.» Og videre: «Den kapitalistiske produksjonen leder til sin egen negasjon, like naturlig som ved en naturlov.»

Hovedsaken er altså denne: Kapitalismen er dømt til å avskaffe seg selv, det er bare et spørsmål om modenhet og tid. Under kapitalismen er arbeiderne lønnsslaver, og de kan bare frigjøre seg selv ved å fjerne roten til dette lønnsslaveriet, som er styrt av kapitalakkumulasjonens logikk: «Eksproprier ekspropriatørene» og erstatt den private eiendomsretten med sosialt eierskap til alle produksjonsmidlene.

Dermed kan proletariatet endelig bli herre over sin egen skjebne og entre «frihetens rike», hvor «den enkeltes frie utvikling blir en betingelse for alles frie utvikling».

Akkurat her stoppet Marx profeti – med en historisk endelig løsning som var forhåndsprogrammert, basert på hans egne teorier.

Interessant nok etterlot Marx ingen tanker om hvordan han så for seg at det kommunistiske samfunnet skulle se ut og fungere for de frigjorte massene i praksis. Det etterlatte budskapet er at en fundamental samfunnsomveltning i regi av arbeiderklassen nødvendigvis ville løse opp alle de undertrykkende sosiale forholdene og bindingene som tidligere definerte mennesket under kapitalismen.

Med Marx sin utelukkende sosiale relasjonsdefinisjon av mennesket i mente, et menneske uten selvbestemte egenskaper, blir det heller ikke så vanskelig å skimte konturene av «det nye kommunistiske mennesket» som per definisjon er frigjort. Alle kritiske spørsmål blir overflødige.

Den som leter etter konkrete forslag til skrittvise samfunnsforbedringer hos Marx vil lete forgjeves. Marx interesserte seg i liten grad for reformer som ville bedre livsvilkårene for det samme folket han var så opptatt av å frigjøre.

Han hadde en tilbøyelighet til å avvise forslag til sosiale, politiske og økonomiske reformer – reformer som siktet mot å frigjøre det enkelte menneske i små konkrete skritt – som naive, nytteløse og meningsløse. Marx var derfor mest opptatt av å berede grunnen for det «store spranget forover». De små demokratiske skrittene var som å strø sand i maskineriet. Det var om å gjøre å påskynde kapitalismens endelige fall gjennom proletariatets revolusjon, og i dette perspektivet kunne til og med reformer stå i veien for den gode sak.

Det er derfor ikke så overraskende at man hos Marx heller ikke finner et begrep om rettferdighet, slik Ralf Dahrendorf har avslørt. Det Dahrendorf fant i sin avhandling om temaet, var at de få gangene Marx brukte ordet «rettferdighet» var det utstyrt med anførselstegn, for å understreke at ordet bare var «et fikenblad som dekket over borgerskapets selvtilfredshet».

Marx gikk så langt som å hevde at «arbeiderklassen har ingen idealer å realisere, de har kun å sette fri elementene i det nye samfunnet, som allerede har utviklet seg gjennom det borgerlige samfunnets sammenbrudd».

Det er for lengst kjent sak at Marx tok feil i alle sine mest substansielle spådommer, slik filosofen Karl Popper og mange andre har understreket.

For alle som er kjent med Ludwig von Mises systematiske gjennomgang og kritikk av ulike former for sosialisme i Socialism (først publisert i 1922), er det også lett å forstå hvorfor Marx tok så grundig feil, og hvorfor sosialismen som økonomisk system aldri vil kunne innfri sine fagre løfter.

Likevel har det ikke manglet på senere forsøk på å redde noe av det grunnleggende i Marx’ tenkning. Et av de mest originale forsøkene var Joseph Schumpeters spådom om at kapitalismen ikke ville overleve i Capitalism, Socialism and Democracy (1943). Schumpeter var ingen marxist, men en stor beundrer av Marx’ profetiske evner, pluss at han sjelden lot være å sjokkere borgerskapet når muligheten bød seg.

For Schumpeter var det imidlertid ikke kapitalismens fiasko, men snarere dens suksess og påfølgende politisk og intellektuell motarbeidelse som ville bringe kapitalismen i kne.

Andre, med et langt nærmere slektskap til marxistisk tenkning, har forsøkt å forklare hvorfor kapitalismen ennå ikke har avskaffet seg selv, men likevel kan komme til å gjøre det – litt lenger frem i tid. Felles for disse er at de peker på flere nye metoder som borgerskapet etter hvert har tatt i bruk for å redde kapitalismen fra fallende profitt og vekstkraft.

De amerikanske økonomene Paul Baran og Paul Sweezy påstod i Monopoly Capital (1966) at de store selskapenes markedsføring, salg og reklame reddet kapitalismen fra den truende iboende overproduksjonskrisen.

Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck har i How Will Capitalism End? (2016), forsøkt å vise hvordan «borgerskapet» i nyere tid har klart å redde kapitalismen – skanse-for-skanse – gjennom innflytelse på den økonomiske politikken fra keynesianisme til hyperekspansiv pengepolitikk etter finanskrisen.

En mer ukonvensjonell og populærvitenskapelig spekulasjon om den fremvoksende post-kapitalismen som forsøker å «passe inn i en teori om kapitalismens overordnede skjebne», finnes i Paul Masons bestselger Postcapitalism (2015).

Den desidert største gruppen intellektuelle nymarxister finner vi blant en rekke kritikere av globalisering og såkalt nyliberalisme. Omfanget av denne litteraturen er så stort at det nærmer seg en egen «industri». Skal man trekke frem en fellesnevner, er det nærliggende å fremheve at forslagene til forbedringer og reformer glimrer med sitt fravær, ikke ulikt hos Karl Marx.

Siden Marx la så stor vekt på betydningen av å ha tilgjengelig en «reservearmé» av arbeidere for å gi kapitalismen livsforlengende kunstig åndedrett, er det bemerkelsesverdig at ikke flere marxistiske økonomer har problematisert konsekvensene av verdenshistoriens største økning i den globale arbeidsstyrken etter Berlin-murens fall og Kinas integrering i verdensøkonomien.

Arbeidsmarkedsøkonomen Richard Freeman har tidligere vist at økningen i verdens arbeidsstyrke, det vil antall sysselsatte i næringer som er forbundet med verdensmarkedet, ble doblet fra 1980 til 2000, tilsvarende en økning på hele 1,47 milliarder mennesker fra Kina, India, Russland og de tidligere kommunistiske statene i Øst- og Sentral-Europa. Flere har naturligvis tilkommet etter 2000.

I det samme tidsrom har globaliseringen skutt fart, kapitalbevegelsene blitt friere, digitaliseringen og robotiseringen tiltatt, og vi har hatt en langvarig lavrenteperiode og sterk vekst i finansnæringene og i det private og offentlige gjeldsnivået.

Alt dette har nødvendigvis bidratt til at kapitalinntektene har økt relativt til arbeidsinntektene i verdensøkonomien, og til at de økonomiske ulikhetene innad i mange land har økt. Men samtidig har levestandarden til verdens befolkning blitt vesentlig forbedret, og knapt 1 milliard mennesker er løftet ut av ekstrem fattigdom.

Selv om industriarbeiderne i de rike landene er de som sterkest har følt presset på lønningene gjennom de siste 30 årene, og relativt sett har sakket akterut i inntektsutviklingen, er bildet ikke entydig. Bildet varierer en hel del fra land til land, og avhenger blant annet av det enkelte lands økonomiske politikk over tid.

Når vi tenker over omfanget av det aktuelle arbeidstilbudssjokket verden har opplevd, er det kanskje større grunn til å reflektere mer over hvor smidig tilpasningen til sjokket faktisk har vært, snarere enn å rope på Marx. Man kan også spørre seg hvorfor de negative konsekvensene ikke har vært større enn de har vært. Indirekte er dette også en påminnelse om at Marx var på ville veier.

Det er også bemerkelsesverdig hvor lite plass den franske økonomen Thomas Piketty vier de enorme endringene i den globale arbeidsstyrken i sin mye omtalte analyse av utviklingen i den økonomiske ulikheten i boken Capital in the Twenty-First Century (2014). Piketty fremsetter, i Marx’ ånd, egne spådommer om økte ulikheter 100 år frem i tid, basert på sin tolkning av kapitalismens fundamentale lover.

Også Pikettys spådom om tiltagende ulikhet er naturligvis spekulativ og svært usikker. Hva betyr det for eksempel at Kinas arbeidsstyrke ventelig allerede passerte sin topp i fjor, og er forventet å synke med hele 180 millioner arbeidere i løpet av de neste tretti årene? Fra før vet vi at lønningene har økt kraftig i Kina over mange år, og at Kina er på vei til å bli et middelsinntektsland.

Uansett hvordan fremtiden utvikler seg, er det fullt mulig at flere vil komme til å la seg fascinere av Karl Marx og hans kraftfulle ord og tanker.

Retter vi blikket mot Tyskland, er det i forbindelse med den aktuelle 200-årsmarkeringen allerede blitt en del oppmerksomhet rundt et nytt fenomen: De som nå viser størst begeistring for Karl Marx, er, foruten det gamle ytre venstre, det nye ytre høyre, som stadig tydeligere står for en nasjonalkonservativ populisme med sterke innslag av globaliserings- og kapitalismekritikk. Begrepet «kulturrevolusjon fra høyre» har sett dagens lys. Det minner litt om 1930-tallet, hvor ytre venstre og ytre høyre fant hverandre i kampen mot sin felles erkefiende: liberalismen.

Det er heller ikke noe nytt å finne Marx i dårlig selskap. Det gjorde også Karl Popper da han inkluderte Marx i boken The Open Society and its Enemies (1945). Karl Marx var tross alt ikke bare en profet som umyndiggjorde dem han ville befri. Han var også en av historiens største fiender av det åpne, liberale samfunnet.

Artikkelen er publisert hos Minerva 5.5.18.