Ideer

Å leke Gud: Shelleys Frankenstein for vår tid

Da Mary Shelleys Frankenstein kom ut for 200 år siden, viste den frem moralske spørsmål gjennom en uvirkelig fortelling. I dag er fortellingen mindre uvirkelig, og moralen desto mer relevant, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 21. desember 2017

Da Mary Shelleys Frankenstein kom ut for 200 år siden, viste den frem moralske spørsmål gjennom en uvirkelig fortelling. I dag er fortellingen mindre uvirkelig, og moralen desto mer relevant.

Mary Shelley skrev boken Frankenstein en regnfull sommerferie ved Genfersjøen i Sveits i 1816. Boken ble gitt ut 1. januar 1818. Om snaut to uker er det altså 200-årsjubileum – og jubileet finner sted samtidig som vi kanskje er nærmere enn noensinne det frankensteinske eksperimentet: å skape liv.

Frankenstein beskriver hvordan den unge studenten Victor Frankenstein fremstiller et mekanisk menneske eller monstrer, og hva som skjer når dette monstret får et selvstendig liv. Mary Shelley skriver i sitt forord til boken at hun i løpet av sommeren hadde mange diskusjoner med sin mann og den store britiske romantiske dikteren Lord Byron om filosofiske temaer, blant annet om livets opprinnelse og eksperimentene til Erasmus Darwin. Han var farfar til sin mer berømte sønnesønn, Charles, og helt i tråd med teoriene de begge forfektet, var han en meget tidlig talsmann for et tidligere utviklingsstadium av teorien om artenes opprinnelse.

Mary Shelley var romantiker. Hun var opptatt av den mørke siden av naturen, det satanistiske i Faust, men også av det skjønne, det å lengte etter kjærlighet og harmoni. Uhyret sier i boken at alle mennesker hater de elendige, og at han derfor er hatet selv av sin skaper. Monsteret mener at han ikke har gjort noe galt, og at det er hans elendighet eller mangel på lykke og kjærlighet som gjør ham ond. Han er god på bunnen, slik mennesket er godt på bunnen, men fordervet av omstendighetene. Her ser vi en påvirkning fra Rousseau.

Men hvordan kunne monsteret ta livet av sin skaper? Bare det å kunne gi eller motta kjærlighet ville kunne ha frelst ham, og fremelsket det gode i ham, ifølge Mary Shelley. Med aktualitet til dagens diskusjoner om kunstig intelligens og roboters selvstendige liv, hva skjer når droner selv velger hvem de skal drepe, eller den selvkjørende bilen velger hvem den skal kjøre på? Hva skjer hvis selvlærende intelligens forfølger andre mål enn det vi trodde de skulle?

Men Frankenstein kjemper for fremskritt og viten – ikke for kjærlighet. Victor Frankensteins familie og forlovede blir drept av uhyret han har skapt, fordi Frankenstein nekter ham kjærligheten. Boken kan derfor også sees som et portrett av romantikeren som vil leve ut sine idealer på bekostning av familie og venner. For nettopp det å få leve ut sine følelser, sine tanker og ideer – og gjerne å dø ung – var mange romantikeres ideal. Både Lord Byron og Marys ektemann Percy Shelley oppfylte disse idealene. Da andre utgave av Frankenstein kom, satt derfor Mary Shelley som ung enke og så tilbake på hva slike idealer kunne føre til i praksis.

Litt som i Goethes Faust beskriver Frankenstein hva som skjer når man slutter å ville ha kunnskap om Gud, men heller vil ha verdslig viten – og tilslutt har ambisjoner om å spille Guds rolle.

Det finnes mange historier opp gjennom middelalderen om mennesker som knytter pakt med djevelen på denne måten. Sånn sett er Frankenstein en bok som faller inn under betegnelsen en gotisk roman, en skrekkroman med forbilder fra middelalderen. Men den djevelpakten som knyttes sammen med en ny erkjennelsestrang etter renessansen er farligere: Hvor fører alle fremskrittene og den nye vitenskapen hen? Hva kan mennesket klare, fatte og forstå? Hvor er Gud når kosmos likevel ikke er skapt av Ham?

Den nye menneskesjel har fått et nytt sikte, å kartlegge sanseverden. Å erkjenne den, for dermed å beherske den. Frankenstein bruker vitenskapen for å skape liv. Det er det ypperste mulige: selv å være Gud og skaper.

Men hvilke konsekvenser ville en anvendt naturvitenskap få for en moralsk, umoden menneskehet? Frankenstein har ambisjoner som blant annet Luther advarer mot: Er man for opptatt av fornuften og kunnskapstørsten, kan man bli hovmodig og selvsentrert – og havne i klørne på djevelen. Man skal ikke «leke Gud».

Bokens undertittel, Den moderne Prometevs, henter inspirasjon fra Prometevs-myten i gresk mytologi. Prometevs ble straffet av Zevs, fordi han stjal ilden og ga den til menneskene. Dermed fikk menneskene muligheten til å utvikle en mer avansert sivilisasjon som lignet mer på gudenes verden. Victor Frankenstein gjør noe av det samme. Han skaper et kunstig menneske som han gir liv, men han blir tilslutt straffet med døden fordi han er nettopp et menneske og ikke Gud.

Det er ikke uproblematisk å bruke naturvitenskapen ut over alle grenser og tro at man kan erstatte Gud eller måle seg med ham i skapergjerningen. Når Mary Shelleys utgivelse av Frankenstein fyller 200 år om noen dager, gir det rom for refleksjoner om mulighetene fremover innenfor både bioteknologi og kunstig intelligens. Hva vi er i stand til å skape er én ting. Hva vi ønsker å skape er annen.

Artikkelen er publisert hos Minerva 19.12.17.