Brecht-bølgen – igjen
Anton Hellesøy skriver i et svar til min kronikk om Bertolt Brecht (14.02) at jeg er fortørnet over at det spilles Brecht i Norge. Det må sies å være vrangvilliglesning. Jeg har kritisert «Brecht-bølgen» som ukritisk raddisreklame, skriver historiker i Civita Bård Larsen i Bergens Tidene.
Publisert: 27. februar 2012
Av Bård Larsen, historiker i Civita
Anton Hellesøy skriver i et svar til min kronikk om Bertolt Brecht (14.02) at jeg er fortørnet over at det spilles Brecht i Norge. Det må sies å være vrangvilliglesning. Jeg har kritisert «Brecht-bølgen» som ukritisk raddisreklame
Det er helt fint at Bertolt Brecht spilles, særlig når folk strømmer til teatrene. Det jeg har etterlyst er en kritisk refleksjon over hvordan man fremstiller Brecht som politisk menneske og de valgene han tok i de verdikonflikter som red Brechts turbulente samtid. Slik sett er Hellesøys svar kjærkomment. Han fremstiller ikke Brecht i det entydig rosenrøde lys som teaterfolk og anmeldere har gjort i det siste, men understreker heller at dikteren var sammensatt.
Samtidig mener han at jeg har et naivt inntrykk av Brecht. Jeg vil hevde at Hellesøy i litt for stor grad vektlegger formildende omstendigheter rundt Brechts valg, uten at jeg helt kan forstå at det gjør inntrykket av Brecht mer sympatisk.
At Brechthadde bankkonto i Sveits og vesttysk forlegger rokker ikke vesentlig ved det helt sentrale: At Brecht valgte kommunismen og diktaturet. At han i likhet med andre samfunnstopper i det sosialistiske DDR kunne nyte godt av kapitalismens velsignelser, viser vel først og fremst at Brecht også hadde anlegg for opportunisme. Brecht var huspoet i DDR. Han ble underlagt sensur, men lot til å kunne leve med det. Han hadde sitt eget Berliner Ensemble i Øst-Berlin. Det gjør man ikke uten en totalitær stats aksept. Brecht var en medspiller. Og for å sitere Jens A. Riisnæs i Samtiden: «Man måtte, for å parafrasere Orwell, være intellektuell for ikke å se at det politiske systemet i Øst-Europa var kriminelt.»
Hellesøy hevder at de famøse ordene «jo uskyldigere de er, desto mer fortjener de å dø» ikke kan ha falt i forbindelse med Moskvaprosessene.
Det er riktig at Brecht skal ha sagt dette til filosofen (og sosialisten) Sidney Hook. Mye tyder på at dette skjedde sent i 1935, altså noen måneder før de formelle rettssakene kom i gang. Litteraturviteren og tyskprofessoren David Pike hevder så i boken Lukács and Brecht. I så fall har størrelser som Hannah Arendt, Anne Applebaum og François Furet bommet. Det er godt mulig.
Samtidig skulle man ikke være klarsynt for å forstå, om ikke helheten, så i alle fall klare trekk, av Stalins redselskabinett i 1935. Moskvaprosessene var bare høydepunkter i den store utrenskningen. I GULag satt 200.000 politiske fanger. Eksekusjonspelotonge hvilte aldri, de hadde vært sovjetisk modus operandi siden 1917. Stalin hadde allerede myrdet minst fire millioner mennesker i Ukraina – de fleste gjennom statsgenerert sult – men også talløse tusener ble henrettet – mange av politiske årsaker.
Hook fortelleri sine memoarer hvordan Brecht på besøk roste Sovjetunionen og SUKP. Hook blir forferdet og spør hvorfor, det var jo Kreml og Stalin selv som var «ansvarlig for arrestasjoner og fengslingen av opposisjonen og deres tilhengere».
Det var da Brechts berømte ord falt. Hook var sjokkert og spurte «hvorfor»? Brecht svarte ikke, men smilte nervøst. Hook sendte ham på dør. Det var siste gang de så hverandre. Hook var for resten av livet vaksinert mot stalinismen.
Til slutt, for å oppklare eventuelle misforståelser: Jeg har kritisert «Brecht-bølgen» som ukritisk raddisreklame. Men den nye generasjonen som fascineres av Brecht i dag, er nok helst interessert i dramaturgisk-scenografiske og ikke minst ostalgikitschen. Vi lever i individualismens tidsalder. Kunsten er ikke lenger et politisk domene alene. Heldigvis.
Innlegget stod på trykk i Bergens Tidene mandag 27. februar 2012
Les mer om Bård Larsens bøker Idealistene og Storebror Dreper! Om totalitarisme.