Belknap Press, 2009. 496 sider.

Den første teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, i 2009. Den nederste teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, i 2020.

Forestillingen om rettferdighet

Du skal lete lenge etter noen som vil si at de er «mot» rettferdighet. Vanskelighetene oppstår ikke før man forsøker å spesifisere og presisere hva man legger i begrepet.

Tenk deg tre barn som krangler om hvem som skal få en fløyte. Anne krever å få fløyten fordi hun er den eneste som kan spille på den. Bob hevder på sin side at han bør få fløyten fordi han er så fattig at han ikke har noen andre leker. Carla hevder derimot at fløyten er hennes fordi det er hun som har laget den. Hvem skal få fløyten? Svaret er at det ikke finnes noe opplagt «riktig» svar på spørsmålet. Alle tre kan komme med tunge ideologiske grunner for sitt standpunkt.

Eksemplet er hentet fra Amartya Sens nye bok The Idea of Justice, og han bruker det til å belyse en hovedtanke i verket: Det finnes ikke alltid en perfekt sosial rettferdighet som vi alle rasjonelt kan enes om. Rettferdighet er ifølge Sen en pluralistisk forestilling med mange dimensjoner som ikke kan reduseres til ett enkelt ideal.

Sen er en fremragende økonom som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1998, og han er også en av vår tids viktigste politiske filosofer. På grunn av den store bredden i Sens virke, har det vært vanskelig å overskue helheten i det. I The Idea of Justice gir imidlertid Sen dels et samlende overblikk over mange av sine viktigste bidrag til økonomi, sosialfilosofi og politisk filosofi. Han videreutvikler også sine ideer på viktige punkter. Resultatet er et av de viktigste verkene i moderne politisk filosofi, som vil bli gjenstand for mye debatt fremover.

Sen skiller mellom to innfallsvinkler til rettferdighet. Den ene, som forsøker å definere perfekte institusjoner og regler for et samfunn, kaller han «transcendental institusjonalisme». Denne hevder han er forfeilet fordi selve bestrebelsen etter perfeksjon kan avlede oss fra å gjøre noe med konkrete problemer i virkelighetens verden, som å sikre kvinner adgang til utdannelse i utviklingsland. Et problem er at individer i virkelige samfunn aldri vil bli enige om ett ideal. Sen hevder at vi heller ikke behøver en slik enighet om noe ideal.

Det bringer oss til den andre innfallsvinkelen, den komparative (sammenlignende), hvor man undersøker hva slags liv som faktisk kan realiseres. Det er denne Sen foretrekker. Sens største filosofiske helt er Adam Smith, som han i store deler av forfatterskapet har forsøkt å redde fra både Smiths venner og fiender. I The Idea of Justice er det særlig Smiths teori om den «upartiske betrakter» som fremheves. Denne betrakteren har ikke et allvitende, men et sammenlignende blikk.

Vi kan oppnå rasjonell enighet om ulike former for urettferdighet som må bekjempes uten at vi er enige om ett rettferdighetsideal. Vi behøver ikke å vite hva som er perfekt for å vite at A er bedre enn B, like lite som vi må kjenne den nøyaktige høyden til Mount Everest for å avgjøre hvorvidt Galdhøpiggen er høyere enn Glittertind.

Sen fastslår at forestillingen om frihet krever sammenligninger av det virkelige livet mennesker kan leve snarere enn en søken etter ideelle institusjoner. Det er dette som kan gjøre den relevant for politiske diskusjoner. Dette er en relevans Sen har vist gjennom flere tiår, hvor han ikke bare har hatt stor innflytelse innenfor akademiske sirkler, men også på globale institusjoner som Verdensbanken og den konkrete politikken i mange land.

Artikkelen over, skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, sto på trykk i Aftenposten 24. september 2009. Teksten under er skrevet av Lars Peder Nordbakken og publisert i Minerva 30. mai 2020.

Den virksomme friheten

Den indiske økonomen og filosofen Amartya Sen har flere perspektiver til felles med Adam Smith. Ett av dem er vektleggingen av rettferdighet, som Adam Smith i The Theory of Moral Sentiments uttrykte slik: «Justice is the main pillar that upholds the whole edifice…, the great, the immense fabric of human society.»

I Sens tenkning er frihet og rettferdighet å forstå som tvillingbegreper. Ikke bare henger friheten og rettferdigheten nært sammen med hverandre, de langt på vei betinger hverandre, ifølge Sen.

I boken The Idea of Justice (2009) utdyper Sen denne sammenhengen og går inn i en diskusjon med John Rawls’ berømte verk A Theory of Justice (1971). Sen ender opp med et revidert syn på rettferdighet, som kan sies å stå nærmere Adam Smith enn John Rawls.

Felles utgangspunkt

Amartya Sen anerkjenner fullt ut Rawls’ viktige bidrag til å videreutvikle vår forståelse av rettferdighetsbegrepet. Likevel angir The Idea of Justice en annen retning enn Rawls, som tar utgangspunkt i et tankeeksperiment om hva slags samfunn vi ville velge, bak et slør av uvitenhet om vår egen sosiale situasjon. Sen, derimot, legger mindre vekt på en tenkt samfunnskontrakt, og mer vekt på de gradvise skrittene vi kan ta for å fjerne konkrete former for urettferdighet gjennom politiske valg – i samme ånd som Adam Smith.

Det er ikke unaturlig å hevde at nettopp ideen om rettferdighet – ofte et speilbilde av ideen om frihet – har vært et av de sterkeste begrepene i vår krokete historiske vandring fra et lukket stands- og privilegiesamfunn til et åpent samfunn av frie borgere. Helt fra opplysningstidens begynnelse har tvillingideene frihet og rettferdighet representert en radikal og frigjørende samfunnskraft – en samfunnskraft som har fått store kumulative konsekvenser. Så omfattende har konsekvensene vært, at vi vanskelig kan forestille oss fremveksten av det liberale demokratiet uten nettopp denne mangfoldige reformistiske kraften.

Det perfektes problem

Rettferdighetsteorien til Rawls, slik vi finner den i A Theory of Justice og i oppfølgeren Justice as Fairness (2001), var en viktig filosofisk milepæl i arbeidet med å gjenreise rettferdighetsbegrepet, men kanskje også et blindspor som rant ut i sanden. Sen spør seg selv hvorfor dette synes å ha skjedd. Ifølge Sen har dette å gjøre med at Rawls’ teori forsøkte å konstruere en perfekt rettferdig samfunnskontrakt, som var avledet av et avansert resonnement om at alle, ifølge Rawls, ville være enige hvis man inntok et helt upartisk ståsted – bak et slør av uvitenhet om sin egen posisjon i samfunnet.

Ifølge Sen er det flere grunner til at Rawls’ teori om rettferdighet viste seg å bli lite fruktbar. Sen hevder at er det høyst tvilsomt om man med sikkerhet kan identifisere et perfekt rettferdig samfunnssystem, og dessuten være sikker på at dette systemet vil oppstå basert på en eller annen form for upartisk enighet. Hva om det kan tenkes å være flere perfekt rettferdige samfunnssystem, som med like stor rett kan sies å ha logisk legitimitet?

Den skrittvise realismen

For det andre, og dette er det springende punktet for Sen, lever vi ikke i en verden hvor valget står mellom alt eller intet – vi lever snarere i en verden hvor vi har å gjøre med en serie av konkrete valg, og hvor det eneste realistiske vi kan utrette er å skape en skrittvis forbedring, gjennom å forsøke å fjerne konkrete former for urettferdighet. Dette er Sens springbrett for å definere en mer praktisk anvendelig idé om rettferdighet:

Hvis vi har tenkt at en teori om rettferdighet skal veilede våre valg av politiske løsninger, strategier eller institusjoner, så er det hverken nødvendig eller tilstrekkelig å identifisere en fullkommen rettferdig samfunnsorden.

Sen har også noe annet viktig å si om farene ved utelukkende å forankre rettferdighetsbegrepet innenfor en institusjonell ramme, slik Rawls gjorde:

Den mer generelle innvendingen gjenspeiler den grunnleggende upåliteligheten som skyldes at vi ikke er konstant følsomme og oppmerksomme på det som skjer i virkeligheten, uansett hvor fremragende institusjonene er.

For Sen er det derfor viktig at vi spør oss selv hvordan samfunnets tilstand virkelig er, og hvordan menneskenes situasjon kan forbedres med utgangspunkt i denne virkeligheten.

Historiske paralleller

Sen ser naturligvis ikke på seg selv som en tenker i sterk opposisjon til Rawls. Han deler Rawls’ syn på den personlige frihetens forrang (Rawls’ første prinsipp), selv om Sen tolker friheten bredere enn Rawls. Sen deler også det første leddet i Rawls andre prinsipp, det som krever åpen adgang til alle posisjoner i samfunnet, uansett hvilken bakgrunn man kommer fra i utgangspunktet. Når Sen likevel skiller lag med Rawls, er det for å komme videre mot en teori som egner seg bedre til å veilede de reelle valgene vi står overfor i samfunnet, i vår streben etter å skape et mer rettferdig samfunn.

Skillet mellom Sen og Rawls har faktisk også en interessant parallell tilbake til opplysningstiden. Mens Rawls forfølger en tenkning som har mye til felles med tenkere som vektla samfunnskontrakten som fundament (Hobbes, Locke, Rousseau og Kant), deler Sen mer av tenkningen til den opplysningstradisjonen som la størst vekt på å redusere konkrete urettferdigheter i samfunnet på ulike praktiske måter (Smith, Condorcet, Wollstonecraft, Bentham og Mill).

Den kritiske offentlighet

Så, hvilke sprang fremover er det Sen ser for seg? Det viktigste Sen gjør er å utvikle et mer realistisk og menneskenært syn på rettferdighet for et åpent samfunn av frie borgere. For det første aksepterer Sen virkelighetens kompleksitet fullt ut, og forsøker ikke på noen måte å redusere begreper som frihet, likhet, menneskerettigheter – og ikke minst mennesket selv – til endimensjonale begreper. Snarere klargjør han begrepenes ulike, og høyst meningsfulle, dimensjoner som viktige grunner i seg selv til å innta en åpen, tolerant og kritisk-dialogisk innfallsvinkel til å fremme økt rettferdighet.

På dette punktet trekker Sen linjene rett over til betydningen av demokratiet og den åpne offentlige diskusjonens rolle for å fremme rettferdighet, slik også Jürgen Habermas gjorde det.

For det andre forkaster Sen tanken om finalitet hos Rawls, det vil si at det skulle finnes noen endelige og evigvarende svar på spørsmålet om rettferdighet. Snarere hevder Sen at det er helt avgjørende for vår streben etter rettferdighet at vi fremmer åpen dialog og gir rom for utøvelse av en mest mulig åpen form for «upartiskhet» i vår offentlige menings- og fornuftsdannelse – nettopp for å la et realistisk begrep om upartiskhet få en sjanse til å påvirke våre samfunnsbeslutninger.

Men som Sen understreker, er dette poenget vel så viktig i en annen sammenheng: som et korrektiv til de feilene vi garantert vil gjøre på veien mot et mer rettferdig samfunn.

Den upartiske tilskuer

For Sen er den demokratiske, offentlige samtalen av avgjørende betydning, både som middel til å bekjempe urettferdighet, og som arena for viktig frihetsutøvelse:

Den rollen som offentlig diskusjon spiller i å utfordre konvensjonelle sannheter, både omkring praktiske forhold og om verdivalg, kan være helt sentral i vår erkjennelse av urettferdighet. ..I virkeligheten er friheten til å delta i kritiske vurderinger, samt i verdi- og meningsdannende prosesser, blant de mest avgjørende frihetene i våre samfunnsliv.

Sens store inspirasjon til å verdsette den åpne, diskursive upartiskheten – og den kritiske rasjonaliteten den bygger på – høyere enn Rawls’ mer lukkede og idealistiske upartiskhet, henter Sen fra Adam Smiths begrep om «den upartiske tilskuer» som veileder i våre moralske valg. Dette begrepet behandlet Adam Smith opprinnelig i The Theory of Moral Sentiments fra 1759. Smiths begrep var ment å sikre en viss avstand til våre egne personlige fordommer og sneversynte, selviske tilbøyeligheter. Igjen møter vi på kampen mot sneversynet, som en viktig forutsetning for rettferdighet.

Adam Smith 2.0.

Blant de mest spennende områdene hvor Sen antyder å gjøre bruk av Adam Smiths begrep om den upartiske tilskuer, er på områdene bærekraftig utvikling, miljø- og klima, samt når det gjelder globale betraktninger omkring rettferdighet og rettferdig adferd i det internasjonale samfunnet.

På samme måte som Adam Smith forkaster også Sen det ensporede synet at mennesket kun handler på grunnlag av sin snevre egeninteresse, og inkluderer hele Smiths katalog av andre viktige motivasjoner, som ”humanity, justice, generosity and public spirit”, for å nevne de viktigste utover egeninteressen.

Det er interessant å notere at Sen ser på de endimensjonale menneskebildene som eksempler på å benekte viktige dimensjoner i et menneskes frihet – og dermed som en kilde til urettferdighet.

Den virksomme frihetens muligheter

Sens frihetssyn er som nevnt også flerdimensjonalt, med vekt på likhet i rettigheter. Samtidig løfter Sen frem menneskets reelle muligheter til å bestemme over sitt eget liv, til å foreta egne valg, som er viktige dimensjoner i det personlige frihetsbegrepet.

Men Sen avviser likevel å gi forestillingen om like muligheter, tolket som mestringsevne og kapabilitet til å leve et godt liv, forrang i sitt frihetssyn. Grunnen er at denne forestillingen ikke er egnet til å sikre rettferdige spilleregler og den grunnleggende personlige handlingsfriheten.

For Sen er ikke dette gode nok grunner til å la være å legge vekt på den positive friheten – at man selv kan velge – fordi denne positive friheten kan være av stor betydning for å gi flere mennesker reelle muligheter til å leve selvvalgte liv. Slik utdyper Sen sitt syn med utgangspunkt i likhetsbegrepet:

Det sentrale temaet her handler om de mange dimensjonene hvor likhet betyr noe. De kan ikke reduseres til likhet i kun én sammenheng, det være seg i forhold til økonomiske fordeler, ressurser, nytte, livskvalitet eller evner og kapabiliteter. Min skepsis i forhold til en ensporet forståelse av krav om likhet er del av en større kritikk av et endimensjonalt syn på likhet.

Likhet i kapabilitet, eller mer realistisk redusert ulikhet i kapabiliteter, har et rettmessig krav på vår oppmerksomhet, men det har også den generelle styrkingen av alles kapabilitet.

Avgjørende for Sen er det imidlertid at vi – for å forstå rettferdighetsaspektet knyttet til det å beskytte og øke vår reelle personlige frihet – både må ta i betraktning vår handlingsfrihet, og resultatene som følger av den.

I så måte er det lett å se hvordan Sens tanker tangerer Ralf Dahrendorfs idé om den virksomme friheten, og den holdningen Dahrendorf en gang uttrykte gjennom følgende spørsmål: Med hvilken rett kan vi egentlig snakke om et fritt samfunn, hvis ikke friheten inkluderer alle?

Eller sagt på en annen måte: Vi tar bort urettferdighet i samfunnet gjennom å inkludere alle i den virksomme frihetens muligheter.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken og publisert i Minerva 30.5.20. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/rettferdighet

Rettferdighet