Rettferdighet

Publisert: 21. november 2017

Rettferdighet kan betegne sosiale tilstander, herunder fordeling av goder i et samfunn, utkommet av individers samhandling og en moralsk dyd. Begrepet om rettferdighet er et av de eldste i etikken og den politiske filosofien. Det er også et av de første normative begrepene vi lærer oss som barn. Det er svært omdiskutert hvordan rettferdighet bør defineres, og det finnes et stort mangfold av teorier som forsøker å angi hva som karakteriserer rettferdige samfunn og individer.

De eldste tekstene om rettferdighet handler gjennomgående om gjengjeldelse av urett. De angir rammer for hva som er en rimelig gjengjeldelse, for eksempel ”øye for øye, tann for tann” (ius talionis). I den greske antikken utvides dette perspektivet på rettferdighet. Platon betrakter i Staten rettferdighet som en slags overgripende dyd både for individer og samfunn, slik at nær sagt ethvert etisk og politisk spørsmål blir et spørsmål om rettferdighet (dikaosyne). Aristoteles viderefører en slik forståelse av rettferdighet som en overgripende dyd, men supplerer denne med en mer differensiert teori hvor han skiller mellom blant annet gjengjeldelsesrettferdighet og fordelingsrettferdighet. Et grunnleggende poeng er at like tilfeller skal behandles likt og ulike tilfeller relevant ulikt. Problemet knytter seg til å avgjøre hva de relevante ulikhetene mellom tilfeller er, og hva slags ulikhet i forskjellsbehandling de tilsier. Aristoteles selv tolket dette meritokratisk i sin politiske teori, det vil si at det enkelte individ ut fra fortjeneste skulle få en andel av de goder samfunnet hadde å fordele.

Når vi snakker om rettferdighet i det politiske domenet, kan vi gripe saken bredt an, og vi kan si at enhver krenkelse av en rettighet utgjør en urettferdighet. Det er urettferdig at mennesker fengsles uten lov og dom, at de ikke får bruke sin ytringsfrihet, at deres privatsfære krenkes etc. I dagens politiske filosofi er det imidlertid mest vanlig å diskutere rettferdighet i mer avgrenset forstand, som fordelingsrettferdighet.

Selve begrepet om fordelingsrettferdighet lar det stå åpent hva det er som skal være gjenstand for fordeling. Det kan handle om inntekt, formue, velferd, arbeid etc., men i praksis er diskusjonen knyttet til fordeling av økonomiske byrder og fordeler. Mer spesifikt handler diskusjonen om hva slags mønster en slik fordeling bør ha. Svarene spenner fra at alle bør tildeles nøyaktig samme andel økonomiske goder, til at det ikke finnes noe legitimt mønster for en slik fordeling, dvs. at selve forestillingen om fordelingsrettferdighet avvises. Eksempler på tenkere som har ment det siste, er Friedrich Hayek og Robert Nozick. Rettferdighet dreier seg ifølge dem om respekt for grunnleggende rettigheter, og hvis aktører samhandler på en måte hvor de respekterer hverandres rettigheter, er resultatet av samhandlingen per definisjon rettferdig.

Fordelingsrettferdighet er et, historisk sett, relativt nytt rettferdighetsbegrep. I grunnen finnes ikke dette begrepet før på 1700-tallet. Det fantes forestillinger om fordelingsrettferdighet også før denne tid, men fra for eksempel et aristotelisk perspektiv innebar det at den enkelte skulle få etter fortjeneste. Det var først med en mer moderne forståelse av hva slags rolle staten kunne spille at fordelingsrettferdighet, som vi kjenner den, overhodet kunne bli et tema. Fordelingsrettferdighet i moderne betydning innebærer at staten skal sørge for at visse goder fordeles blant borgerne slik at enhver er garantert et bestemt nivå av godene. Debatter om fordelingsrettferdighet dreier seg stort sett om omfanget av goder som fordeles, om prinsippene for fordelingen, og om hvor store statlige intervensjoner som er akseptable for å sørge for fordelingen.

Den mest radikale formen for fordelingsrettferdighet tar til orde for absolutt fordelingslikhet. Den sier at alle individer, uansett hvilke behov de skulle ha og hvor mye de yter til fellesskapet, skal få nøyaktig den samme mengden goder. Slik fordelingslikhet er lite forenlig med en moralsk intuisjon om at personer holdes ansvarlig for forutsigbare konsekvenser av valgene de foretar. Mulighetslikhet er en rettferdighetskonsepsjon som har sterk intuitiv appell for mange, fordi den både vil sikre alle et anstendig fundament av goder i tilværelsen, samtidig som den bevarer utbredte intuisjoner om frihet og ansvar. Imidlertid er det vanskelig å spesifisere hva som er et rimelig nivå for en slik mulighetslikhet. Amartya Sen betrakter rettferdighet som et spørsmål om å ha mulighet eller evne til å utføre bestemte aktiviteter eller oppnå visse tilstander, og hans innfallsvinkel angir en minstestandard som bør oppfylles for alle mennesker. Dette kan innebære en omfattende omfordeling av materielle ressurser, men det tilsier ikke at omfattende ulikhet er urettferdig, såfremt alle har oppnådd minstestandarden.

En variant av fordelingsrettferdighet som ikke legger til grunn et likhetsbegrep, er John Rawls’ forskjellsprinsipp, som sier at den økonomiske strukturen i et samfunn skal være slik at goder fordeles på en slik måte at den er til størst mulig fordel for dem som har minst av disse godene. Venstreliberale tolkninger av prinsippet sier at det må legges store begrensninger på markedsøkonomien, med omfattende statlig omfordeling, mens høyreliberale tolkninger sier det stikk motsatte. Store økonomiske ulikheter er akseptable hvis denne ulikheten innebærer at de dårligst stilte faktisk får det bedre enn med en annen fordeling. Tanken er at en ulik fordeling ikke i seg selv er et onde. Det avhenger helt og fullt av hvilke konsekvenser den har for de dårligst stilte.

Det finnes neppe én perfekt sosial rettferdighet som vi alle rasjonelt vil kunne enes om, fordi rettferdighet er et pluralistisk begrep med mange dimensjoner som ikke kan reduseres til ett enkelt ideal. Dessuten må vi ikke overse at fordelingsrettferdighet bare er én dimensjon ved rettferdighet, og at den kan komme i konflikt med andre rettigheter, ikke minst frihetsrettigheter, fordi en del grep for å maksimere fordelingsrettferdighet kan kreve inngrep i borgernes liv, inngrep som er uforenlige med et liberalt demokrati.

Artikkelen er skrevet av Lars Svendsen og er sist oppdatert 21.11.18.