Hva om staten blir gal?
I Norge ser vi på staten som snill. Men hvordan går det «når kusken er gal»?
Publisert: 14. september 2025
Vi skal være glade for at vi lever i et samfunn preget av stor tillit, også til offentlige myndigheter. Staten er med oss fra vugge til grav og påvirker våre hverdagsliv i stor grad. I Norge ser vi på staten som snill, eller i hvert fall velmenende. Noe vi har lett for å glemme, er at staten også kan gjøre feil.
Men misbruker den også sin makt? Makt korrumperer, som kjent, og det er ingen grunn til å tro at den norske staten er annerledes. Samtidig er det ingen grunn til å overdrive, vi har gode politikere og et svært kompetent byråkrati.
Å hindre maktkonsentrasjon er grunnen til at vi har utøvende, lovgivende og dømmende myndighet. Vi trenger også balanse mellom staten, næringslivet og sivilsamfunnet. Det siste er det for lite fokus på i Norge. Det er viktig som vern for mindretall og for de som ønsker å leve liv som bryter med storsamfunnets forventninger. Enda viktigere er det som motmakt til staten.
Under andre verdenskrig reiste biskop Eivind Berggrav rundt og holdt foredraget «når kusken er gal». Kusken i dette tilfellet var NS-regjeringen. Kirken, sammen med andre organisasjoner, spilte viktige roller i motstandsarbeidet. Det er ikke utenkelig at vi igjen en gang i fremtiden får en stat som er gal. Hvordan er vi rustet til det?
Varsko fra USA
Amerikanere har en annen tilnærming til offentlige myndigheter enn oss nordmenn. Trumps presidentskap viser hvorfor amerikanerne i utgangspunktet er bekymret: Statlig makt kan misbrukes.
Det har vært skrevet mye om Trumps trusler om å kutte støtten til kjente universiteter som Harvard. Det at institusjonene i det hele tatt kan kjempe imot, taler om en stor grad av uavhengighet. Harvard og flere andre private universiteter sitter på store pengesekker som danner en viktig del av finansieringen.
Hvor sentral denne uavhengigheten er, kan eksemplifiseres med hendelsene ved universitetet i Virginia. Som et delstatsuniversitet er styret ved institusjonen dominert av medlemmer oppnevnt av den republikanske guvernøren. I stedet for å kjempe imot krav fra Trump-administrasjonen endte universitetets president med å trekke seg. Han hadde ikke støtte i styret.
Selv om USAs stat er relativt sett mindre enn Norges, er det grunn til å være bekymret for hva Trump kan stelle i stand. Samtidig er det trekk ved det amerikanske samfunn som gjør at selv om «kusken er gal» er det sterke motkrefter. Et par slike nevnes av Tom Ginsburg, professor ved universitetet i Chicago. For det første har USA føderalisme. De 50 delstatene har stor grad av selvstendighet ovenfor de nasjonale myndighetene. USA har 90 000 myndigheter på føderalt, delstats- og lokalt nivå og mange av disse har egne politistyrker. For det andre har USA store private formuer som gir stor makt uavhengig av statens. Selvfølgelig kan private formuer også brukes på klanderverdige måter – bare tenk på Elon Musk – men som motmakt når «staten blir gal» er den viktig.
Hvis det skjer et lignende angrep på norske universiteter, er jeg mer bekymret. De statlige universitetene er i praksis underliggende etater, og selv om de private er organisatorisk mer uavhengig, ville de ikke overlevd uten statlig finansiering.
Har vi en velfungerende maktbalanse mellom stat og sivilsamfunn i Norge?
Sivilsamfunnet
På mange måter står det bra til med norsk sivilsamfunn. Vi har høy deltakelse og mange sterke organisasjoner. Samtidig har ikke sivilsamfunnet like stor innflytelse som det hadde under folkebevegelsenes storhetstid. Makt- og demokratiutredningen fra 2003 pekte på folkestyrets forvitring, blant annet på grunn av folkebevegelsenes svekkelse.
Disse folkebevegelsene var viktige for utviklingen av demokrati og for å ivareta folks velferd. Etter hvert fikk institusjonene statlig finansiering, før mange av dem også ble overtatt av staten. Dette var ikke nødvendigvis konfliktfylt. Sivilsamfunnsorganisasjonene ønsket at staten skulle ta et større ansvar. Baksiden er at organisasjonenes uavhengighet og evnen til å være motmakt ble svekket.
En velfungerende maktbalanse mellom stat og sivilsamfunn forutsetter en respekt for sivilsamfunnets selvstendighet fra staten. De politiske partienes partiprogrammer inneholder formuleringer om hvor viktig frivillige organisasjoner er og understreker at de skal være frie og autonome. Samtidig er listen over hva partiene ønsker at organisasjonene skal bidra til å løse lang. De skal bidra mot utenforskap, integrering, likestilling, for å nevne noen punkter. Partiprogrammene innehar et sterkt tvisyn hvor fraser om uavhengighet inngår sammen med sterke ønsker som nettopp strider imot uavhengigheten. I stedet blir sivilsamfunnet et instrument for å nå statlige målsettinger.
Hvis staten blir gal, er jeg bekymret for maktbalansen i det norske samfunnet. Helst bør vi være bevisst på det før det utenkelige skulle skje. Det fordrer ny tenkning om maktbalansen mellom staten, næringslivet og sivilsamfunnet. Særlig krever det en ny politikk overfor det sivile samfunn.
Teksten er publisert i Minerva 12.9.2025.
Relatert
Flere må utfordre bistandslauget
Bistandsorganisasjonene tier når det teller
Tapermentalitet fra Minerva
Fri har meninger – ikke fasit
Det er ingen problemer med Fri
