Avsporende om omskjæring
Endsjø og Kalvig mener at de europeiske jødenes historie som marginalisert og forfulgt minoritet er en avsporing av debatten. Vi mener derimot at det er umulig å drøfte omskjæring uten å ta alvorlig hvilke konkrete mennesker debatten berører, svarer Bård Larsen, Torkel Brekke og Espen Ottosen i Aftenposten.
Publisert: 4. november 2013
Av Espen Ottosen, styreleder i Skaperkraft, Torkel Brekke, professor i religionshistorie ved Oxford og prosjektleder i Civita og Bård Larsen, historiker i Civita.
I Aftenposten 31. oktober spør Dag Øistein Endsjø og Anne Kalvig om de som forsvarer omskjæring av guttebarn også vil omskjære jentebarn.
De påstår at «alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn». Det er vi uenige i.
Realiteten er at omskjæring av guttebarn og omskjæring av jentebarn er svært ulike skikker. En tredjedel av alle menn i verden er omskåret. Ikke minst for mange jøder er denne skikken fundamental. Slik er rett og slett ikke situasjonen for kvinnelig omskjæring.
Men den viktigste forskjellen er knyttet til inngrepets konsekvenser. Omskjæring av guttebarn er et lite inngrep – som også kan gi positive helsegevinster. Det er uenighet om hvor store fordelene er, og hvordan de bør veies mot negative konsekvenser, men inngrepet er og blir lite. Omskjæring av jentebarn er derimot et omfattende inngrep som med rette kalles «kjønnslemlesting». Her må det medisinske veies langt tyngre mot det kulturelle og historiske.
Endsjø og Kalvig gjør et stort poeng av at det i «muslimske Indonesia finnes former for jenteomskjæring som er mindre alvorlige». Men hva så? Vi har ikke truffet noen som vil argumentere for at akkurat denne formen for omskjæring bør tillates, men den debatten får vi eventuelt ta hvis den kommer. Hovedsaken er at omskjæring av jentebarn ble forbudt i Norge fordi slik omskjæring normalt er svært skadelig. Slik er altså ikke situasjonen når det gjelder omskjæring av guttebarn.
Endsjø og Kalvig mener at de europeiske jødenes historie som marginalisert og forfulgt minoritet er en avsporing av debatten. Vi mener derimot at det er umulig å drøfte omskjæring uten å ta alvorlig hvilke konkrete mennesker debatten berører.
Uansett vinkling er jødehatets historie basert på kalde fakta, og for vår del et element som må vektlegges. Realiteten er at jøder vil oppleve et forbud som en beskjed om at de ikke kan får lov å leve som jøder i Norge.
Å redusere hele saken til et medisinsk spørsmål, slik forskerne Endsjø og Kalvig gjør, er å feie et krevende dilemma under teppet.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 4.11.13.
Relatert
Flere må utfordre bistandslauget
Bistandsorganisasjonene tier når det teller
Tapermentalitet fra Minerva
Fri har meninger – ikke fasit
Det er ingen problemer med Fri
