Demokrati

Referat fra underlige tider

Det burde være innlysende: Liberale, sosialdemokrater, venstreliberale og liberalkonservative har langt mer til felles med hverandre enn det de har med sine egne ytterfløyer.

Bård Larsen

Publisert: 29. november 2021

De senere årene har vi i Civita brukt veldig mye tid på å gå den autoritære høyrepopulismen i sømmene. Om det har vært Trump, utviklingen i Polen og Ungarn, eller som sist, her i Minerva, om den mer generelle illiberale utglidningen blant konservative. Underveis har jeg merket meg en del reaksjoner som i og for seg er ganske forutsigbare.

Først til det mer komiske: I sommer publiserte Civita en video der jeg kritiserte Rødt. Det var ikke videre populært i enkelte kretser. På lederplass i Klassekampen og Dagsavisen kunne vi lese at kritikken var ufin, men også at vi, altså Civita og undertegnede, heller burde feie for egen dør. Ungarn og Orban ble særlig nevnt som eksempler på ting vi burde ta et «oppgjør» med, noe vi har gjort, veldig mange ganger, helt siden 2013, i svært mange kronikker og tekster, samt i et langt notat. Det er lite trolig, selv om det ikke er umulig, at Dagsavisen og Klassekampen ikke forsto at de skjøt langt over mål.

Omtrent på den samme tiden gjorde Agendas Trygve Svensson snirklete forsøk på å klebe Høyre, Venstre og Civita til ytre høyre gjennom den smått famøse whatsapp-saken som ble offentliggjort i Dagens Næringsliv. Mye kan sikkert tilskrives valgkampmodus, men rent trav var det uansett ikke. Grunntonen var «vis meg dine venner og jeg skal fortelle dere hvem dere egentlig er».

Mye av dette urene travet skyldes det vi kan kalle «høyre-venstre-akse-syken». Mer om det senere.

Det er selvsagt ikke alle på venstresiden som driver med slike triks. Jevnt over er det vel heller slik at Civita får skryt fra det holdet når vi hamrer løs på den autoritære høyresiden. De er positivt overrasket at høyresiden får kritikk fra høyresiden («bra, men det var jammen på tide!»).

Det som likevel er slående, er mangelen på selvrefleksjon blant mange «venstresidevenner». For hva går egentlig kritikken mot den illiberale høyresiden først og fremst ut på? Jo, det handler om politiske krefter som vil bøye og tøye institusjonene til egen fordel. Om politiske krefter som ønsker å manipulere systemet i retning av en autoritær stat, i den hensikt å forhindre en utvikling eller en tilstand de kun har forakt til overs for.

I mange år har vi også skrevet tekster om autoritære innslag på venstresiden. Blant annet ga jeg ut en bok som i hovedsak handler om SF/SVs historiske forhold til sosialistiske diktaturer. Den fikk lite ros fra venstresiden, for å si det forsiktig. SV støttet også helt fra begynnelsen av den autoritære Hugo Chavez. Reaksjonen fra venstrehold for denne kritikken gikk enten ut på at det var uvesentlig, eller at det var umulig å forutse at Venezuela skulle bli et diktatur. Dette på tross av at alle kjennetegnene til en despot fra første stund lå som et tykt lag over chavismen. Men først og fremst ble kritikken som kom fra Civita avfeid som bullshit fordi den kom fra …. trommevirvel … høyresiden. Noe særlig kritikk av chavisme-leflingen fra venstrehold fikk vi aldri. Det var få som stilte seg spørsmålet om hva denne leflingen kunne fortelle oss om demokratisynet her hjemme.

Men det er altså særlig Civita-skribenters tilbakevennende kritikk av Rødt som har fått mange til å se rødt på venstresiden. I sommer sammenlignet jeg for eksempel Rødts prinsipprogram med det som skjer i Ungarn og Polen. For det autoritære er ikke veldig komplisert, modus operandi, selve metodikken i å bryte ned maktfordelingen, i å politisere og ideologisere staten og institusjonene, er den samme. Innpakningen er altså mer eller mindre lik, selv om innmaten er ulik.

At et kommunistparti som ønsker revolusjon i det liberale demokratiet Norge kan møtes med stemoderlig velvilje av så mange på venstresiden er beklagelig, men ikke egentlig oppsiktsvekkende. Det er ytterst sjelden noen på venstresiden kritiserer Rødts prinsipprogram. Det vi ofte får høre er at programmet deres bare er tant og fjas, at de aldri vil få reelt gjennomslag eller at de kan være gode lokalpolitikere. Eller at den verste trusselen mot demokratiene våre i dag kommer fra ytre høyre (sant nok).

Dette altså fra en side av politikken der man i årevis har argumentert for at ord har betydning, at ord fører til handling. Legger man det til siden, gjenstår fremdeles det rent politisk-moralske: Er det greit med autoritært tankegods så lenge de ikke sitter på statsministerstolen? En slik raushet vil neppe et tilsvarende høyreparti, altså et revolusjonært ytre-høyre-parti, bli møtt med.

Hvis vi virkelig ønsker å slå ring rundt liberalt demokrati er det svært uheldig om vi dobbeltkommuniserer, at litt autoritært er ok om det kommer fra egen side. En del undersøkelser viser klart at kunnskapen om liberalt demokrati er mangelfull. Mange ser ikke forskjellen mellom kontant majoritetsstyre og maktfordeling, for eksempel. Ved å være omtrentlig og slapp med sine egne kommuniserer man ikke at liberaldemokratisk fellesgrunn er viktigere enn det aller meste. Man kommuniserer heller at «det kommer litt an på». Det er ikke så farlig at et parti eller en bevegelse vil maktfordelingen til livs, så lenge de ikke har umiddelbar mulighet til å gjøre det. Man kommuniserer at ulikhet, innvandring eller muligens klima er saker som stiller liberalt demokrati litt i skyggen og uthuler dermed demokrati som grunnleggende og basal verdi. Det er en måte å senke guarden på, for de som eventuelt vokser opp i den autoritære stormens øye. I tillegg finner vi mange utslag av den mest intolerante «woke»-kulturen, som oftest drevet av unge, hvis demokratiske sinnelag ikke er i liberalt vater.

Det har alltid vært slik at en samlet venstreside er hissige på å kritisere en samlet høyreside. Det har alltid vært slik at en samlet høyreside er hissige på å kritisere en samlet venstreside. Å kryssklippe kritikk over de politiske markørene er forvirrende. Det oppfattes som å skite i eget reir og som å gå ærender for ens presumptive hovedmotstandere.

Denne formen for manikeisme har selvsagt noen unntak, mest for ekstremister. Nazister og stalinister finner lite gehør hos sine egne. Utfordringene ligger snarere i tidsånden De nye autoritære er finslepne retorikere, ikke brautende diktatortyper. De nye autoritære er pene i tøyet. Det handler ikke lenger om tanks i gatene eller rasende folkemengder med Lenin-bannere. De nye autoritære vil ikke diktatur, de vil politisere institusjonene etter en mal som simulerer demokrati. Skillet mellom den utøvende, dømmende og lovgivende makt viskes ut. Slik kan de bruke parlamentet til å godkjenne nye valglover, nye medielover, nye innskrenkinger i personlig frihet, som i sum setter opposisjonen ut av spill.

I og med at overgangen mellom et liberalt demokrati og en illiberal, autoritær stat kan fremstå uklar, er den også skummel. Den er knapt merkbar i begynnelsen, før borgerne en dag våkner opp og innser at landet de lever i, ikke lenger er fritt. Som i myten om den kokende frosken: Slipper du den i en gryte med kaldt vann og setter på varmen, vil ikke frosken merke at den er i ferd med å bli kokt før det er for sent.

Viljen til å stille kritiske spørsmål til autoritært tankegods er altså ikke alltid like sterk som viljen til å slå ring rundt «egen» leir. Sånn sett er venstresidens bagatellisering av venstreradikalisme dessverre logisk stringent. Bunnplanken i slike prioriteringer er gammel som arvesynden: Min fiendes fiende er min venn. Mer konkret, og mer tilhørende moderniteten, finner vi en årsak i den altoverskyggende, men forenklende, somme tider banale besvergelsen til venstre/høyre-aksen.

Venstre/høyre-aksen er en analytisk metode og en verdensforståelse som selvsagt også gir mening. Det eksisterer åpenbare ideologiske og politiske skiller vi enkelt kan forholde oss til, om enn ikke med kirurgisk presisjon. Kanskje særlig på det økonomiske området. Men det stopper på ett vis der. Synet på balanse mellom frihet og autoritet, på tilbøyeligheten til det autoritære fanges knapt opp av den tradisjonelle aksen. For å si det enkelt: Demagogisk, frihetsfiendtlig tankegods er jevnt fordelt mellom høyre og venstre.

Så kan man si at den påstanden er å sparke inn vidåpne dører. Sant nok, men hvorfor da all denne sirkelargumentasjonen? Hvis det er så åpenlyst, hvorfor løfter man ikke debatten om det autoritære ut av den ideologiske betingede tvangstrøya, din og min side, og over i det fornuftsbaserte og kritiske?

Selv om radikale ideer og bevegelser har sin «naturlige» plass i et system der ytringsfrihet og organisasjonsrett står sterkt, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste om vi ikke har visse grensestolper for radikalt tankegods i våre egne rekker. Radikale er ikke radikale uten grunn, de vil noe annet, de vil omkalfatre (det onde) systemet, altså det liberale demokratiet. De radikale betrakter som oftest det liberale demokratiet som, i beste fall, avmakt satt i system, og i verste fall, et system som kun tjener interessene til den herskende klassen/eliten de vil detronisere. Det sier nesten seg selv at radikale ikke kan forvalte liberalt demokrati uten at det liberale demokratiet blir vingeklippet.

Liberalt demokrati er maktpessimistisk, i den forstand at maktfordelingen ble uttenkt av grunnlovsfedrene som et institusjonelt vern mot både tyranner og flertallstyranni. I motsetning til vidløftige ideologier som lover et lykkelig, nesten fullendt og harmonisk samfunn (slik de oppfatter det) kan ikke liberalt demokrati i utgangspunktet love annet enn frie valg, ytringsfrihet, uavhengige institusjoner og beskyttelse av mindretallet. På kjøpet får du hestehandel og masse feil og mangler.

Den største hemskoen for radikale er at liberalt demokrati forutsetter pluralisme. Liberalt demokrati og pluralisme betyr at ting endrer seg kontinuerlig, fordi systemet skal gjenspeile at folk, verdier og idealer er forskjellige og i stadig forandring.

Radikale er som regel ikke er særlig interessert i enkeltindivider. De er opptatt av ideer og visjoner, av det franskmannen Raymond Aron mente var litterære bilder av det ønskelige samfunn. Ønsketenkning, der man ikke kunne skille mellom ideal og virkelighet, kunne resultere i overgrep, der befolkningens frihet ble ofret, mente Aron.

Det enkelte individ blir slukt av storslagne ideer om Det egentlige Folket i en slags fortelling om alle tings mål. Folket er her et produkt av ideen og ikke av det vi vanligvis forbinder med folket, nemlig summen av alle de svært så ulike menneskene som utgjør det.

Poenget til Aron kan tolkes ganske greit: Det er ikke statens oppgave å oppdra det enkelte menneske slik at det passer inn i en bestemt støpeform. Det er ikke statens oppgave å skape «nye mennesker».

Det er her liberalt demokrati skiller seg fra storslagne fortellinger om en forutbestemt fremtid eller «det egentlige folket». Det liberale demokratiet begynner med den enkelte borger, slik at staten og myndighetene skal «tjene» den enkelte, altså nedenifra og opp. Det er velgerne som bestemmer hvem som til enhver tid skal sitte på toppen. Regjering og parlament skal representere det mangfoldige folket og er helt avhengige av befolkningens tillit.

I den radikale forestillingsverden er politikk en fødselshjelper for endemålet. Man betrakter som oftest ikke idemangfold som en verdi, men som et hinder for triumf. De radikale har antagonisme som ryggmargsrefleks. Det gode mot det onde er kongerasjonalet, og det er lett å kjenne igjen i retorikken, i forjævligseringen.

Liberalt demokrati er et moderat politisk prosjekt, pragmatisk i ånden. Det er nok også derfor liberalt demokrati er vanskelig å forstå, fordi det for mange fremstår kontraintuitivt. Er ikke makt til for å benyttes? Hvorfor skal veien fra beslutninger til effektuering være så full av snubletråder og kompromisser? Hvorfor skal det vi ikke liker få gjennomslag?

Mange er bekymret over utviklingen i vår del av verden. Demokratiene er under press, sies det, og det er helt riktig. Det hviler et stort ansvar på oss som tilhører det brede, politiske moderate sentrum. Først og fremst må alle liberale demokrater bli flinkere til å finne felles grunn. Selv om det er fristende å høste kortsiktige gevinster på å jatte med på de radikales elendighetsbeskrivelser og misnøye, bør man vokte seg vel for å bli nyttige idioter for de som vil politisere institusjonene.

For at liberalt demokrati skal fungere i den postfaktuelle og autoritære motvinden må det være noe mellom «deg» og «meg» og lederne våre, som ikke bare er faktabasert, men også systemisk og tillitsbasert. For å si det veldig enkelt: Det brede sentrum må erkjenne uten nøling at verdier som demokrati, ytringsfrihet og sannhetsprinsippet er førsteprioritet for all politisk virksomhet. Fundamentet, rett og slett. På tvers av både akse og eventuelle antipatier ellers. Et absolutt minstemål for de av oss som ønsker å leve i et liberalt demokrati, er at vi sørger for at de politikerne vi velger, utvetydig er liberaldemokrater. Vi er i samme båt.

I boka mi, Pass på! Liberalt demokrati og dets fiender (med «unge voksne» som fremste målgruppe) har jeg benyttet et veldig enkelt grep for å illustrere dette poenget: Se for deg at du må velge mellom to kandidater. Den ene er en kandidat som du er enig med i det aller meste av politiske saker. Utfordringen er at denne kandidaten er en helt åpenbar autoritær politiker. Den andre liker du ikke. Du er nesten ikke enig i noe som helst. Men kandidaten er en helt åpenbar liberal demokrat.

Hvem velger du?

For den liberale demokraten er valget innlysende: Demokrati først, alt det andre etterpå. Ytterfløyene har aldri sett på balansen mellom det autoritære og demokrati som avgjørende. De er i stedet mest opptatt av helt andre konflikter i verden; klasse mot klasse, monokultur mot flerkultur, troende mot ikke-troende. Sånne ting. For dem er det ofte viktigere å vinne slike kamper, og hvis demokratiet står i veien for å vinne dem, så må demokratiet mer eller mindre vike.

Første regel for en liberal demokrat er altså at ideologi og særinteresser ikke trumfer demokrati. Hvis mange nok ikke følger prinsippet, er demokratiene våre i trøbbel.

Det høres kanskje selvfølgelig ut, men har i praksis vist seg å være en vanskelig øvelse for andre. Men hvorfor?

Hvis vi legger til side de mer komplekse og spekulative årsaksforklaringene, som kollektiv adferd, flokkmentalitet, confirmation bias og mer generell misantropi (the crooked timber of humanity):

Den enkleste forklaringen er nok at ikke alle er klar over hva et liberalt demokrati virkelig er. Mange vil nok forbinde demokratiet med flertallsstyre og stemmerett. Det er ikke galt heller, men liberalt demokrati er først og fremst basert på maktfordelingsprinsippet. Det er ikke uten videre noe som alle legger like stor vekt på, særlig ikke i tider som av mange oppfattes som polariserte og krisepregede.

En annen forklaring, som ofte, men ikke alltid, henger sammen med den første, er at mange velgere er mer opptatt av sine egne kjepphester enn av samfunnets institusjoner og formelle rammer.

Det burde være innlysende: Liberale, sosialdemokrater, venstreliberale og liberalkonservative har langt mer til felles med hverandre enn det de har med sine egne ytterfløyer. Hvis ikke dette synker inn som en felles erkjennelse kan det by på problemer den dagen vi virkelig trenger å slå ring om det helt grunnleggende.

Til slutt noen forslag til intern debatt (de faller nok på stengrunn).

Rødt er nok foreløpig på et stadium hvor debatt om liberalt demokrati neppe vil føre til annet enn rot og krangel. Men kanskje SV kunne gå en runde «med seg selv»? En ny runde «Sosialisme på norsk»? Når tok de sist en grundig debatt om hva som menes med «sosialisme»? Det er mange venstresosialdemokrater i SV, men også gammelsosialister. Vil SV ha en sosialistisk stat eller bare en mer rettferdig fordelingspolitikk? Ville ikke det vært nyttig? Kanskje det kunne ført til at vi fremtiden slipper nye hyllester til en fjern despot som vifter med det rette flagget?

Frp har alltid vært et parti med flere fløyer. Noen frykter at den liberalistiske fløyen nå kan havne i bakevja. Vi har sett at det finnes sentrale personer i partiet som hyller både Trump og Orban. Og hva mente egentlig Listhaug da hun sa at hun foretrekker Fox fremfor NRK i programmet Sjukt mange spørsmål?

Innlegget er publisert i Minerva 27.11.2021.