Alle har fått med seg at nasjonalismen er i siget. I Det hvite hus sitter en selverklært, men ustø nasjonalist i Det ovale rom, og han har en hypernasjonalistisk rådgiver over skulderen. Reaksjonære nasjonalismevarianter fosser frem rundt om i Europa. Russland og EU-landene Ungarn og Polen styres av nasjonalpopulister. Gitt alt dette er det ikke merkelig at vi får en ny runde nasjonalismedebatt i Norge.

I noen uker har Senterpartiet vært måltavle for kritikk, og det er ingen overdrivelse å si at mye av debatten rundt Senterpartiets nasjonalisme og populisme har gått i sirkel.

Nøktern analyse blir til brunbeising

Kristin Clemets analyse av Senterpartiet som et nasjonalkonservativt parti med populistisk retorikk har dels blitt overdramatisert, og dels blitt brukt av Senterpartiet til egne formål. Slik formulerte Ola Borten Moe det i Aftenposten: «Når høyresiden trekker frem nasjonalismekortet, for å plassere oss sammen med de kreftene vi fant i Tyskland på 1930-tallet, så er det en ufin hersketeknikk som de bør holde seg for god til.»

Hvor Borten Moe har fått et slikt inntrykk av debatten fra, er ikke lett å vite. Trygve Slagsvold Vedum fortsetter i samme spor: «Erna Solberg får si hva hun vil. Høyre har prøvd mange karakteristikker på oss tidligere. Høyre er et stemplingsparti.»

Men hvis vi ser på hva som har blitt skrevet om Senterpartiet og nasjonalisme, så fremstår reaksjonene til Borten Moe og Slagsvold Vedum som tynnhudede og konstruerte. Analysen har i kortform vært at Senterpartiet er det norske partiet som klarest profilerer motstand mot europeisk integrasjon, og som sterkest fremhever norske verdier og kulturarv i sitt partiprogram. I tillegg er Senterpartiet tilhenger av en streng innvandringspolitikk.

Senterpartiet er altså et parti som uttrykker en norsk form for nasjonalisme, i en noe større grad enn andre partier.

Dette innebærer langt fra en fascistisk merkelapp. Clemet skrev da også følgende: «Senterpartiet er også opptatt av å presisere at nasjonalstaten opprinnelig er en liberal idé, noe Ola Borten Moe nylig holdt et interessant innlegg om på en Civitafrokost om ‘Nasjonalstatens comeback?’», samt: «De nasjonalistiske strømningene i Norge er uansett for en mild bris å regne sammenlignet med det vi ser ellers i Europa.»

Men vi er nesten alle nasjonalister

Når Senterpartiet forstår nøkterne fremstillinger som brunbeising, sitter man igjen med et inntrykk av at partiet – foruten å vise til at det er eliten i Oslo som gjør dem urett –benytter anledningen til å vise seg som autentiske målbærere av kjernesunn nasjonalisme og det gode fellesskapet i Norge.

Slik formulerte Slagsvold Vedum det i Aftenposten: «Det ordet [nasjonalisme] blir bevisst misforstått hele tiden. Jeg er mot den ekskluderende nasjonalismen om at ‘Norge er best’ eller ‘USA er best’. Men vi tror nasjonalstaten er en god enhet. Det er et inkluderende prosjekt, ikke et ekskluderende.»

Slagsvold Vedum overdriver, for det er bred enighet i Norge om at nasjonalisme ikke er synonymt med støvler i gatene. Vi er nesten alle gladnasjonalister, særlig på 17. mai, og man skal lete lenge etter noen som oppriktig ønsker å demontere nasjonalstaten. Så selv om Senterpartiet nok er det partiet som hyppigst fremelsker den Wergelandske nasjonalismen, er de nok ikke så unike som de velger å fremstille seg selv.

Hva er nasjonalisme?

Nasjonalismen er langt bedre enn sitt rykte.

Som med de fleste andre ideer og ideologier kommer den i mange utgaver, også ekstreme. Nasjonalisme er et paradoksalt begrep, fullt av motsigelser. Mye skyldes at det som var et ideal og en styreform, utviklet seg til å bli en skjebnesvanger ideologi. Nasjonalismen var i høyeste grad også et liberalt prosjekt, der revolusjonene i 1848 er merkeår i europeisk historie. I kjølvannet fulgte en oppvåkning av en nasjonal identitet, og sentralt sto kampen mot eneveldet og for folkesuverenitet.

Tvert imot Slagsvold Vedums påstand om at nasjonalisme alltid blir «misforstått», er det altså i prinsippet ikke noe ytterliggående ved å kalle seg nasjonalist i dag. Av historiske årsaker lyder det likevel i noen sammenhenger ubehagelig.

I nasjonalismeforskningen skiller man mellom liberal statsborgerlig nasjonalisme (også kjent som Risorgimento) og integralnasjonalisme (også etnisk nasjonalisme). Den første er en politisk orden hvor statsborgerskap, språk, likhet for loven og demokrati er limet i det nasjonale fellesskapet (slik vi kjenner det i Norge). Den andre er en kulturell og hierarkisk orden hvor det nasjonale fellesskapet samsvarer med opprinnelseskultur og historie, og i sin ekstreme form, rase eller etnisitet.

Nasjonalkonservatismen bør nyanseres langs samme linjer. Nasjonalkonservatismen kan utgangspunkt kombineres med en liberal orden. Selv om den gjerne forbindes med reaksjonære tenkere som Oswald Spengler og Gustave Le Bon, er det i dag like naturlig å beskrive den som tilbakeholdenhet i en globalisert og flyktig verden. De nasjonalkonservative vektlegger nasjonale fellesskap og er opptatt av langsomme forandringer, tradisjoner og felles verdier.

Det avgjørende er hva man legger i betydningen nasjonalt fellesskap, altså det som skiller et pluralistisk fellesskap fra et ekskluderende fellesskap, og dermed også det liberale fra det illiberale.

Nasjonen er konstruert, men viktig

Selvfølgelig er det noen som hevder at nasjonalismen er et onde. Ikke minst i Sverige, hvor tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt uttalte disse ikke altfor veloverveide ordene: «Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån.»

Her ligger noe av klangbunnen i høyrepopulismen: At majoritetsbefolkningen får høre at ens egen kultur er konstruert, falsk og lite verneverdig.

Statsviteren og antropologen Benedict Anderson argumenterte i Forestilte fellesskap (1983) for at den moderne nasjonalstaten og dens påståtte kulturelle egenart er modulert rundt nasjonsbygging. På begynnelsen av 1900-tallet eksisterte ikke engang forestillingen om en etnisk nasjonalidentitet i befolkningen. Landegrenser er ofte mer eller mindre tilfeldige resultater av politikk og makt.

En kritikk av Anderson innebærer at det er mangelfullt å avgrense «forestilte fellesskap» til et modernitetsfenomen. I vid betydning kan man hevde at alle sivilisasjoner – kanskje også kulturer – i en viss forstand er konstruert og alltid har vært det. En del av kritikken mot Anderson har vært urimelig, for Anderson hevdet egentlig ikke at kulturer ikke oppleves som ekte, selv om de i en eller annen forstand er konstruerte.

Et annet eksempel er sosialantropologen Ernest Gellner, som stilte det snertne spørsmålet «Har nasjoner navle?». Altså: Er nasjonalstater født ut av en kulturell livmor? Gellner selv mente at noen nasjoner har mer navle enn andre, mens de fleste nasjoner nesten ikke har navle i det hele tatt. Estland er ifølge ham kroneksempelet på en navlefri nasjon. På begynnelsen av nittenhundretallet eksisterte ikke engang forestillingen om en estisk identitet. Landegrenser er ofte mer eller mindre tilfeldige, og nasjonal identitet er noe man skaper av praktiske og politiske årsaker, mente Gellner.

Problemet med slike teorier, som hos Gellner og Anderson, er at alle kulturer, overalt og til alle tider, i utgangspunktet har vært konstruerte. Kultur er som kjent det motsatte av natur, og kultur med nødvendighet ikke meislet i stein.

Forskeren Asle Toje minnet oss på en replikkveksling mellom sosiologiprofessor Gudmund Hernes og historikeren Kåre Lunden: «Hernes spurte seg om det norske i det hele tatt fantes? Selvbildet måtte derfor plukkes fra hverandre: Flagget hadde vi stjålet fra Danmark, 17. mai hadde vi lånt av Gregor VIII. Tjuvgods alt sammen. Med drepende saklighet svarte Lunden at Hernes, ut fra dennes egen logikk, ikke kunne eksistere. For Hernes bestod jo utelukkende av grunnstoffene oksygen, hydrogen, karbon og så videre, som finnes overalt, og således ikke er særegne for Hernes.»

Det norske er ikke statisk

Men hva er det norske som man snakker om? Nasjonalromantiske symboler som brunost og ski er symboler. Verdier som «kristen kulturarv», nasjonalisme og patriotisme er så pompøse at det nesten er flaut å snakke om, men de står nok sterkere blant «folk flest» enn blant urbane akademikere.

De lange linjenes kulturhistorie er også noe mange vil oppleve som det norske: felles historie, grunnlovsfeiring, kirken, språk, estetikk og litteratur også videre.

Sekularisme, høy grad av tillit, velferd, ytringsfrihet, likhet for loven og sterke institusjoner er sivilisatoriske grunnpilarer i vesteuropeisk og norsk kultur. Ingenting av det har kommet rekende på ei fjøl.

Vi kan diskutere hva «norsk» kultur og identitet er, men det er illusorisk, for ikke å si tilbakeskuende, å tro at norsk kultur i fremtiden vil være det den engang var. Og det er på dette problemfeltet den virkelige debatten om nasjonalstat og nasjonalisme bør finne sted, ikke med utgangspunkt i konstruerte offerroller.

Senterpartiets populisme

Man kan med rette hevde at Senterpartiet fremmer populistisk retorikk. Populismen er mangetydig, men har et par åpenbare fellestrekk, nemlig dikotomiske fremstillinger av folk og elite, samt vektlegging av en slags folkelig allmennvilje, gjerne fremstilt som «folkevilje». Det er liten tvil om at språklige vendinger som folk og elite og folkevilje er gjennomgangstoner fra Senterpartiet, og at det har vært slik lenge.

I en nasjonalistisk kontekst utmeisler dette en noe særegen form for forståelse av et fellesskap, som til en viss grad bryter med en liberal pluralisme.

Filosofen Isaiah Berlin mente at grunnsteinen i en rettferdig stat er verdi­pluralismen: At man etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. I sosiologien snakker man om harmonimodellen: At vi er enige om å være uenige og ulike, og at dette, så langt det lar seg gjøre, skal respekteres. Liberale vil hevde at individet er den viktigste minoriteten: At staten er til for folket, og ikke omvendt. For de fleste liberale vil altså ideen om en folkevilje fremstå som umulig, for ikke å si autoritær.

Folkeviljen finnes ikke

Den populistiske forestillingsverdenen hviler på den rake motsatsen: En moralistisk anskuelse som benekter at det finnes genuine interessemotsetninger i «folket».

Populismens rasjonale er tuftet på at populistene er folkets røst, og at den som taler populismen imot, representerer «spesielle interesser» på vegne av en elite.

Røster som snakker om motstanderne som «eliter» og ens egne som «folket», behandler altså motstanderne som «fiender av folket» og forsøker å ekskludere dem fra det foretrukne fellesskapet via mistenkeliggjøring.

I dag gir det imidlertid liten mening å snakke om noen folkevilje (om det har gjort det noen gang). Moderne stater består av globalt sammenknyttede idéverdener, ulike folkeslag og religioner, et utdanningsvesen som produserer intellektuelt mangfold og en langt mindre forskjell på by og land enn det Senterpartiet kanskje ønsker seg.

Alle er på internett. Oslo består av bønder i byen, og på bygda er det lenge siden ungdommen hadde valget mellom dans i velhuset eller indoktrinering på bedehuset. Unge på bygda flytter gjerne til byene, til elitene, og urbane hipstere flytter på (økologiske) småbruk på bygda. Verden og nasjonen er i flux, og folk har en tendens til å skifte mening om politikk, samfunn, til og med livssyn, gjerne over natta.

Vi er folket, hvem er dere?

Blant de mer ytterliggående populister finner vi ideen om folkeviljen i en mer autoritær tapning. Tyrkias president Erdogan gjorde henvendte seg for eksempel til opposisjonen i parlamentet, pekte med fingeren og uttalte: «Vi er folket, hvem er dere?»

Etter Brexit mente lederen av UKIP, Nigel Farage, at resultatet var uttrykk for den autentiske folkeviljen, «the real people», det egentlige folket. Fra et liberalt ståsted fremstår påstanden som merkverdig i og med at 52 prosent stemte for Brexit. Hva om resultatet var omvendt og 52 prosent stemte for Remain? Hvilket folk ville et slikt resultat representert? The fake people eller the real people?

Forestillingen om en folkevilje er altså både en myte og et retorisk maktmiddel. Innbakt i nasjonalismen kan den se riktig stygg ut.

Solid liberaldemokratisk grunn

Senterpartiets nasjonalisme er en mild bris. Partiets populisme er mest retorisk, og partiet står, i motsetning til mye annen populisme, på solid liberaldemokratisk grunn.

Men siden vi lever i en tid med store konflikter, polarisering og mørke skyer på himmelen, er det ikke sikkert at populistisk retorikk og konstruerte motsetninger er det beste tilskuddet til å samle nasjonen om liberale, norske verdier.

Spørsmålet er om Senterpartiet i det hele tatt ser problemstillingen, all den tid meningsmålingene må være en sann fryd.

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva 11. februar 2017.