Demokrati

Ap, Sp og MDG i tog med revolusjonære

Forsamlingskulturen på 1. mai fremstår som imponerende useriøs.

Publisert: 2. mai 2023

I dag samles en broket forsamling på Youngstorget for å feire arbeidernes internasjonale kampdag. Foruten et langt kobbel med solidaritetsorganisasjoner, har ganske mange partier og ungdomspartier meldt sin ankomst: Arbeiderpartiet og AUF, Sosialistisk Venstreparti og Sosialistisk Ungdom, Rødt og Rød Ungdom, samt Norges Kommunistiske Parti og ungkommunistene. Den vanlige forsamlingen altså. Senterpartiet, Senterungdommen og Miljøpartiet De Grønne er et mer pussig innslag i dette selskapet. Det er ikke første gang sistnevnte organisasjoner deltar, men det blir ikke mindre merkverdig av den grunn.

Siden det fortsatt er krig i Europa og totalitarismen er gjenoppvekket i øst, har arrangørene (LO i Oslo), i motsetning til i fjor, funnet plass til en Ukraina-parole. Riktignok en parole som i beste fall er ullen: «Russland ut av Ukraina nå – stopp krigen». Det er temmelig åpenbart at ordlyden har vært gjenstand for betydelige kvaler. Her finner vi ikke et rungende og klart «Støtt den ukrainske motstandskampen mot de fascistiske okkupantene», men heller et fredsbudskap som er rundt nok til å bli omfavnet av de som synes våpenhjelp forlenger krigen. Det har som kjent oppstått en kvasifredsbevegelse her til lands (og andre steder) som mener at ukrainerne, for å unngå atomkrig, bør legge seg på rygg for Russland. Samt at krigen egentlig ble provosert frem av USA og Nato.

Siavash Mobasheri, gruppeleder for Rødts bystyregruppe i Oslo, er oppført som en av appellantene på Youngstorget. Mobasheri er mannen som i et flammende innlegg mot våpenstøtte til ukrainerne, hengte ut Jens Stoltenberg (og indirekte også Jonas Gahr Støre) som krigsforbryter fra talerstolen på Rødts landsmøte.

At partileder Moxnes syntes at det var på sin plass, overrasket enkelte. De fleste har nok derfor glemt at Rødt anmeldte statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og justisminister Grete Faremo for krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med Natos militæroperasjon i Libya allerede i 2011. Anmeldelsen kan ikke ha vært alvorlig ment, all den tid varslere og overgripere var samlet til felles forbrødring under 1. mai-markeringen på Youngstorget kort tid etter anmeldelsen.

Ikke hvem som helst er velkomne på Youngstorget 1. mai: «Organisasjoner som ønsker å delta i demonstrasjonstoget 1. mai kan gå i toget så lenge de ikke har paroler eller et formål som strider imot arbeiderbevegelsens verdisyn og parolene med det politiske grunnlaget som LO i Oslos representantskap vedtar for 1. mai», heter det. Det noen vil spørre seg om, er hvordan autoritære ideer vurderes til ikke å bryte med arbeiderbevegelsens verdisyn. Hva er i så fall verdiene som er viktigere enn demokrati?

Det er ikke til å unngå at 1. mai-markeringene bærer preg av babelsk forvirring når det politiske spriket er så ekstravagant som det vitterlig er. Det er ikke mange steder mennesker med fundamentalt ulike vurderinger av noe så elementært som liberalt demokrati, menneskerettigheter og voldtekten av et europeisk demokrati finner sammen for å synge taktfaste sanger om samhold og solidaritet. Under normale omstendigheter ville for eksempel Arbeiderpartiet betakke seg for å dele «verdifellesskap» med Rødt (Jonas: «Ap har større historisk slektskap til Høyre enn Rødt»), enn si NKP. Kanskje særlig når sistnevnte vil minne oss på den «viktige uttalelsen» fra Cubas regjering (!): «Ukraina-krisen kan ikke forstås uten å se legitime russiske behov, uten å ta med faktorene som fører til maktovergrep og ignorering av juridiske prinsipp og internasjonale normer».

Aktivistene i «Norge ut av Nato» er også på plass på Youngstorget. På deres temmelig skrinne hjemmeside kan vi lese gullkorn som dette: «Danmark og Sverige er no så sterkt underlagde NATO og USA at det nok er rett som russisk UD seier, at området der sabotasjen av gassleidningane Nordstraum 1 og Nordstraum 2 gjekk føre seg, er kontrollert av amerikansk overvaking. Om det er USA som står bak sabotasjen, slepp dei nok unna som vanleg.»

Noen vil hevde at det bare skulle mangle at noen få gjenlevende (og noen nyklekkede) kommunister får delta, etter å ha blitt hundset med av det norske storsamfunnet i etterkrigstiden. Men det begynner å bli en stund siden nå, og NKP er fremdeles et parti som forfekter rabiate politiske ideer. Som del av 1. mai-programmet i Oslo skal det legges ned krans ved monumentet over Osvald-gruppa, den kommunistiske cellen som drev sabotasje under krigen. Her skal Liv Tørres tale, Antifascistisk Kor synge og Jernbanemusikken spille, heter det.

Hedres den som hedres bør, men det hviler fremdeles en ganske merkelig historisk og ideologisk blindsone i denne dyrkelsen. Osvald-monumentet bærer nemlig en inskripsjon med følgende ord av lederen Asbjørn Sunde: Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker og alle sinn.

I de kommunistiske landene ble friheten knust, «klassefiendene» skutt, og sinnet stampet gjennom den totalitære støpeformen. Sunde («NKVDs forlengede arm») opererte på vegne av venstrefascisten Stalin, og det politiske målet var ikke et fritt Norge, men å bli en kommunistisk vasallstat. Det ble ikke lettere av at NKP ikke ante sin arme råd det første okkupasjonsåret, all den tid Stalin og Hitler hadde inngått en pakt om å knuse de europeiske demokratiene. På diktat fra Moskva var NKP derfor det eneste partiet ved siden av Nasjonal Samling som ønsket at regjeringen og Kongen skulle samarbeide med tyskerne etter 9. april.

Med den pågående overfallskrigen i Ukraina blir denne markeringen oppsiktsvekkende umusikalsk. De fleste av oss kjenner historien: om Stalins sultedød i Ukraina, massakren av 20 000 polske offiserer og embetsmenn i Katyn, diktaturene i Øst-Europa etter krigen og Putins feberfantasier om å gjenopprette det sovjetiske imperiet.

At Ap og SV tåler å samles på Youngstorget sammen med den autoritære venstresiden er kanskje ikke så mystisk. Den kulturelle bagasjen forbindes med enkel symbolikk: Frihet, likhet, brorskap, forestillinger om en annen tid med andre motsetninger. Blindflekken som alltid har preget deler av venstresiden når det kommer til minnekultur. I og med at kommunistenes opprinnelige ideal var en rettferdig og klasseløs verden, blir den eksplisitte autoritarianismen sendt i friminutt. Det koker egentlig ned til en banal, men deprimerende kjensgjerning: Hos noen har ofrene for kommunismens forbrytelser mindre verdi enn ofrene for fascismens forbrytelser.

Skjønt dette kan neppe forklare at MDG og Senterpartiet tropper opp i tog med revolusjonære kommunister. Attpåtil i en helt åpenbar sosialistisk markering. Her ligger nok begrunnelsen i noe så banalt som realpolitikk, som i hovedparolen «Fortsatt kamp mot forskjells-Oslo – stem rødgrønt.»

For Senterpartiets del er det en historisk ironi over det hele, all den tid toget har klare nasjonale og proteksjonistiske budskap. Nei til EU er selvsagt med. Den som har fulgt LO i Oslo i noen år, vet at de ligger veldig mye lenger til venstre enn LO sentralt, enn si Arbeiderpartiet. Men vi lever i en tid der krefter langt til venstre og langt til høyre ser ut til å møtes (igjen) i det nasjonale.

Festen er neppe en udelt glede for MDG, som ikke bare smykker seg med å være tilhengere av EØS og på glid i selve EU-saken, men også som blokkuavhengige. Det siste har partiet insistert på i en lang rekke debatter. MDG er også partiet som, sammen med Venstre, utgjør den mest prinsipielt konsekvente i spørsmål knyttet til menneskerettigheter og krigen i Ukraina.

Men her deler altså MDG festdagen med politiske krefter som de bruker alle andre dager til å bekjempe. Det kan også være verd å minne om at LO i Oslo i flere tiår har vært apologeter for diktaturer som Cuba og Venezuela.

Selvsagt kunne jeg formulere en ganske primitiv allegori for forsamlingskulturen i Oslo på første mai. For eksempel at den kunne ha sitt motstykke i at Høyre, Venstre, KrF og Frp møttes på Eidsvoll for å feire Norges uavhengighet sammen med Nordisk motstandsbevegelse og Vigrid, men den blir kanskje for billig?

I stedet kan man si at forsamlingskulturen fremstår imponerende useriøs, og at de moderate fornuftige deltagerne burde skjerpe sine demokratiske, for ikke å si moralske, sanser.

En forkortet versjon av teksten er publisert i VG 30.4.2023.

Publisert: 2. mai 2023