Politikk og samfunn

Tause medieledere

Media etterlyser ofte næringslivsledere og -eiere i samfunnsdebatten, men flere av medielederne selv forholder seg skuffende tause i offentligheten.

Kristin Clemet

Publisert: 6. august 2022

Næringslivsledere og -eiere blir ofte etterlyst i samfunnsdebatten, særlig av mediene.

I 2018 skrev daværende kommentator i Aftenposten, Veslemøy Hedvig Østrem en lengre artikkel om dette under overskriften «Norske toppledere er noen skuffende tause typer».

Nå nylig var det John Olav Egeland i Dagbladet som etterlyste samfunnsengasjementet til næringslivets ledere og eiere.

Både Østrem og Egeland mener at det var bedre før.

Jeg tror ikke at de har rett i at norske næringslivsledere og eiere er mindre samfunnsengasjerte eller samfunnsbevisste enn de var før.

Men de har rett i at mange av dem ikke deltar i den offentlige debatten. Årsakene kan vi spekulere i, men jeg tror Simen A. Johannessen, som den gangen svarte Østrem, har mye rett når han peker på tre hovedgrunner til at næringslivsfolk engasjerer seg lite i offentlig debatt:

Mediene er ikke så interessert i næringslivsstoff.
Mediene er blitt mer tabloide og personfokusert.
Samfunnsdebatten og den politiske debatten har blitt (for) profesjonalisert.

Selv vil jeg legge til at det som nå helst kalles «rikinger», altså bedriftseiere og næringslivsledere, antagelig heller ikke ser seg så tjent med å delta i samfunnsdebatten. De er nesten dømt til å komme dårlig ut. Hvis de sier noe mediene er uenige i, eller som mediene lett kan «skandalisere», står de igjen som tapere.

Egelands kommentar i Dagbladet kan stå som et eksempel. Den kom etter en serie oppslag om landets «rikinger»:

Først gjennomførte Dagbladet en meningsmåling der de spurte om «de rikeste i Norge (bør) skattlegges hardere». Svaret ble som bestilt: 70 prosent svarte ja. Avisen ryddet forsiden og skrev at befolkningen «VIL FLÅ DE RIKESTE».
Deretter skrev avisen en lederartikkel under overskriften «FLÅ DE RIKE».
To dager etter står det på forsiden at «Rikinger RASER mot skatteutspill». De går også «i strupen på» Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Ved nærmere ettersyn viser det seg at Dagbladet har fått svar fra én «riking», nemlig Gustav Witzøe, som har svart saklig på e-post, og fra samfunnsdebattant og aksjeforvalter Jan Petter Sissener.
Til slutt rundes det hele av med kommentaren av John Olav Egeland, som hevder at rike mennesker er «dumme», at «milliardærene klager på skatten», at «nå sutrer de igjen», og at de mener at «grådigheten egentlig er en gave til de fattige». Kommentaren inneholder også mange påstander om hvor mye verre bedriftseierne er i dag enn de var før – men uten fnugg av dokumentasjon.

Denne saken frister selvsagt ingen andre næringslivseiere til å delta mer i samfunnsdebatten, selv om det hadde vært sterkt ønskelig. De som er toppledere og/eller eier en bedrift, har mye kunnskap og kompetanse som samfunnet trenger, og de har makt og innflytelse.

Det ironiske er at Dagbladets leder, altså redaktøren, heller ikke deltar i samfunnsdebatten, enda avisen har stor makt og innflytelse og er sterkt omdiskutert.

Det er antagelig de færreste som vet hvem Dagbladets redaktør er. Hun heter Alexandra Beverfjord, og under hennes ledelse har det skjedd mye.

Dagbladet har, etter min mening, utviklet seg til å bli en forferdelig klikk-avis. Forsiden er full av krim, sex, influencere og reality-TV. Det som ser ut som nyheter, og som man kanskje tror varsler noe viktig eller seriøst, viser seg som regel å være falsk alarm.

Hvordan dette forsvares etisk, aner jeg ikke. Men vi må anta at det skjer, fordi det er lønnsomt.

Kommersielt går det visstnok bra med Dagbladet, og det feires med jevne mellomrom med oppslag i avisen og bilder av jublende ansatte i redaksjonen.

Ved slike anledninger kommer det gjerne et lite «statement» fra redaktør Beverfjord, men ellers fremstår hun som en skuffende taus type. Hun deltar ikke i debatten om utviklingen i sin egen avis, enda den opptar svært mange.

Av en eller annen grunn får ikke denne usynligheten så stor oppmerksomhet i mediene.

Det har heller ikke vært problematisert at en av programerklæringene fra den nye NRK-sjefen, Vibeke Fürst Haugen, er at hun ikke har noen «ønsker om at publikum skal merke så mye til» henne. Hun er visstnok blitt kalt «Norges minst PR-kåte toppleder».

Her har vi altså en leder for en institusjon som årlig mottar mer enn seks milliarder kroner over statsbudsjettet, og som planlegger å synes minst mulig – uten at noen reagerer på at hun sier det.

Det er mulig at det er ok, men da må det vel være ok at også andre toppledere er «tause typer»?

Dagbladets og NRKs sjefer er ikke de eneste medielederne som helst unngår offentlig debatt. Andre er heldigvis mye flinkere til å være synlige og deltakende, men ofte er det «bare» for å forsvare og forklare egen posisjon og sin egen avis.

Hadde debattklimaet blant medielederne vært sunt, hadde de vært mye mer opptatt av å diskutere med og kritisere hverandre. Da hadde medieledere som er betenkt over Dagbladets utvikling, skrevet og snakket om det, forklart og begrunnet det, og Dagbladets redaktør hadde måttet svare og forklare hvorfor hun gjør de valgene som hun gjør.

Det hadde vært god og viktig folkeopplysning og derfor også viktig for demokratiet.

Men slike debatter har vi sjelden eller aldri i Norge.

Innlegget er publisert hos Minerva 4.8.2022.

Publisert: 8. august 2022