Politikk og samfunn

Å utelate parti­tilhørigheten er et journalistisk feilgrep

Det er viktig at pressen skriver hvilket parti landets ordførere representerer. Å utelate det er et journalistisk feilgrep, og kan gjøre interessen for lokalpolitikk mindre.

Sondre Hansmark

Publisert: 6. februar 2022

I Klassekampen 2. februar kan man lese en sak om tre ordførere i regionen Hadeland, som frykter at oppsplittingen av Viken vil bety at de tre kommunene må gå til hvert sitt fylke.

Ingen av ordførerne tituleres med partitilhørighet, selv om den politiske dimensjonen her er åpenbar. Noen partier har kjempet for sammenslåing av fylker, andre mot. Noen i midten har det ikke vært så nøye for. Uansett er det viktig for meg som leser å vite hvilket parti disse ordførerne er lojale mot, og hvilke politiske interesser de har.

Man kan jo selvsagt gå inn på kommunens nettsider og sjekke selv, men det er ikke alltid så lett det heller. Dersom du går inn på nettsidene til Lunner kommune, og klikker deg inn på informasjonssiden om ordføreren, finner du ikke stort. I hvert fall ikke hvilket parti han representerer.

Kanskje sjeldnere er det presisert på hjemmesider og i aviser hvilken samarbeidskonstellasjon de inngår i.

Klassekampen er langt ifra den eneste avisen som gjør det:

En artikkel i Rakkestad Avis, hvor tema også er Viken, spesifiseres det riktignok hvem forslagene er stilt på vegne av, men ikke hvilket parti den folkevalgte representerer.

I denne saken intervjuer NRK to ordførere, uten å nevne partitilhørighet for noen av dem.

En finner selvsagt masse eksempler på det motsatte, og mange aviser som dekker lokalpolitikk godt. Men for mange saker har et apolitisk preg, der det definitivt finnes politikk.

Oppslutningen i kommunevalg er betydelig lavere enn den er i stortingsvalg. Kanskje er en av grunnene at velgerne ikke ser det politiske i et lokalvalg? I så måte bidrar ikke Klassekampen, og mange andre medier, til å bøte på problemet.

Mitt forslag er at redaksjonene og journalister er sørger for å påpeke hvilket parti de lokale folkevalgte representerer. For mange er det nemlig ukjent.

Innlegget var publisert i M24 3. februar 2022.

Relatert

Kjetil Wiedswang

Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.

Keir Starmer fikk det ikke til som britisk statsminister. Utsiktene for etterfølgeren er ikke veldig mye lysere.

Internasjonalt

Bård Larsen

Statskupp i USA?

Vi kan dessverre ikke se bort fra muligheten for et Trump-orkestrert kupp av den amerikanske staten.

DemokratiUSA

Kjetil Wiedswang

Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken

Gud er ikke død. Det er flere religiøse mennesker i verden enn noen gang tidligere, og de kommer til å bli enda flere de neste tiårene. Aktive ikke-troende er en krympende global minoritet. Norge er likt, men også et annerledesland i denne sekulære minoriteten.

Politikk og samfunnSivilsamfunnet

Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.

InternasjonaltEU og EØS

Kristin Clemet

Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?

Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.

Norsk politikkPolitikk og samfunn

Kjetil Wiedswang

Hva britene fikk – og hva de tapte

Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.

InternasjonaltEU og EØS