Matintoleransebløffen
Hvis du har blitt fortalt av noen andre enn legen din at du er «matintolerant», er sannsynligheten stor for at det ikke stemmer, skriver Paul Joakim Sandøy i VG.
Publisert: 1. juli 2015
Av Paul Joakim Sandøy, prosjektleder i Civita
Mange av oss sliter med plager. Vi er slitne, vi har vondt i hodet eller magen, vi har eksem og vi vet ikke hvorfor. Legene vet heller ikke sikkert, men gir oss sedvanlige vage råd om å gå tur, spise variert og være mer sosiale.
Da er det befriende med behandlere som stiller opp med en enkel test som kan løse alle våre plager. Vi får en konkret diagnose (du har matintoleranse) og en enkel behandling (slutt å spise disse matvarene). Det er mye god lindring i å bli sett, få en plausibel forklaring og bli gitt redskaper for å løse problemet.
VG har på en forbilledlig måte rettet søkelyset mot den delen av alternativbransjen som har fått størst gjennomslag i Norge de senere årene: Matintoleransebransjen. Rundt 1,2 millioner nordmenn tror de lider av allergi eller overfølsomhet, godt hjulpet av tester og bekymrede behandlere som vil fri oss fra våre lidelser.
Problemet er at disse testene ikke har rot i virkeligheten. For å parafrasere epidemiologen Preben Aavitsland: Epidemien er falsk. Smitten kommer fra internett, og smittekilden er en allianse av alternative klinikker og laboratorier. Med mindre du har fått diagnosen av legen din, er sannsynligheten stor for at du ikke er matintolerant likevel.
Varsellampene bør blinke allerede når man ser hvem som tilbyr testene: Akupunktører, homøopater, naturterapeuter, kinesiologer – kjente aktører i alternativfloraen som har gode intensjoner, men det til felles at de ikke er opptatt av dokumentert effekt. I stedet leverer de personlige anekdoter og avanserte begreper som gir håp om bedring, uten eksplisitt å love det.
Den positive effekten som kan komme gjennom placebo, omsorg og håp, utveies dessverre til gangs av potensiell feilernæring og fraværende videre undersøkelser for å avdekke det egentlige problemet.
Med andre ord: Plagene skyldes antagelig noe annet. Og det er ikke sikkert de kan løses med en enkel pille eller nålestikk, eller ved å kutte ut melk og gluten.
Det er krevende å leve med for eksempel diagnosen cøliaki, påvist ved en ubehagelig gastroskopiundersøkelse. Det er hundrevis av ting man må tenke på og unngå. Det er ingen grunn til å utsette seg for dette dersom man ikke må.
Vi har et av verdens mest liberale lovverk for alternativ behandling. Selv om vi har relativt strenge regler for markedsføring, kan hvem som helst behandle hvem som helst for nesten hva som helst.
Det stiller større krav til oss som forbrukere. Det er forholdsvis enkelt å sjekke påstander fra Dr. Google (bloggere, pasienter og behandlere på internett) opp mot helsemyndighetenes råd, fastlegen din (hun er verken like hyggelig eller har like god tid som homøopaten, men hun har oftere rett) eller mer vitenskapelig orienterte blogger som Saksynt. Eller vi kan se Folkeopplysningen på NRK i reprise.
Men det krever at vi også er litt mer skeptiske, og tar en ekstra runde med oss selv før vi bruker mange tusen kroner på tester uten dokumentert effekt.
I Norge har vi stor personlig frihet – både for utøvere og brukere. Det er i utgangspunktet et gode – alle bør få tro på det de vil. Men med dette følger også stort personlig ansvar. Dersom behandlerne ikke tar det, må vi som forbrukere gjøre det.
I utgangspunktet er rådet til deg som forbruker enkelt: Går du utenfor helsevesenet, har behandlingen antagelig ikke dokumentert effekt, og diagnosen du får er antagelig ikke riktig i et medisinsk perspektiv.
Dette bildet forkludres imidlertid av enkelte sykepleiere, fysioterapeuter og leger som sklir ut i det alternative, og tilbyr alternativ behandling selv, eller samarbeider med alternative behandlere. Det er med på å gi en medisinsk kredibilitet til alternative diagnoser og behandlingsmetoder som de ikke fortjener.
Jeg foreslo en rekke tiltak for å skape et tydeligere skille mellom helsevesenet og alternative behandlere i en Civita-rapport som kom ut i fjor. Alternativfeltet er et minefelt å begi seg ut i, noe politikerne stort sett ønsker å unngå. Kanskje er det likevel på tide at helseministeren ser på alternativbransjen med nye øyne.
Det er greit å være alternativ. Mange har glede av alternativ behandling, særlig i et samfunn der helsepersonell blir stadig mer presset på tid og empatiske krefter. Vi bør bevare pasienters valgfrihet, men for at valgfriheten skal være reell, bør vi vite hva vi går til.
Innlegget er publisert hos VG 1.7.15. Se også:
Alternativ behandling
Argumenter for en ny politikk – 10 år etter avskaffelsen av kvaksalverloven
10 år har gått siden den omdiskuterte kvaksalverloven ble avskaffet og erstattet med lov om alternativ behandling. Siden da har ulike behandlingsformer blitt diskutert heftig i mediene, på nettet og rundt kafébord over hele landet. Den politiske debatten har derimot stått i ro.
Målet med denne rapporten er å løfte den politiske debatten om alternativ behandling. Hva er alternativ behandling? Hvor mye av den har vi? Bør kvaksalverloven gjeninnføres? Og hvordan bør politikerne forholde seg til alternativ behandling?
Det grunnleggende utgangspunktet må være at man har rett til å velge den behandlingen man vil. Norge bør bevare en av verdens mest liberale lovgivninger på området. Samtidig bør det legges til rette for informerte og selvstendige valg. Det innebærer et sterkere skille mellom helsevesenet og alternativbransjen. Forbrukervernet bør også styrkes for brukerne.
Last ned Civita-rapporten her: Alternativ behandling