Nå kommer russerne

Det har neppe blitt produsert bedre spennings-TV i kongeriket Norge enn Okkupert. TV2 har laget godt drama ut av en fantastisk røverhistorie, men også en politisk kabaret som har fått våre naboer i øst til å bruse med fjærene. Bård Larsen på Minervanett.no:

Bård Larsen

Publisert: 2. oktober 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Nå kommer russerne!

Jeg blir gal, jeg blir sprø

De skyter på meg jeg vil ikke dø

Fra jeg var en neve stor

Har jeg hørt fra min far og min mor at …

… Russerne kommer! Russerne kommer!

Fra låta Russerne kommer av Jarle Zimmerman, 1982.

Sammenlignet med den stivbeinte og ganske oppskrytte NRK-produksjonen Kampen om tungtvannet (2015), fremstår Okkupert som en thrillerballett full av fortellerglede. Serien kan konsumeres som ren actionspekket popkorn-buskis, eller som tankevekkende politisk underholdning. Best fungerer den i kombinasjon.

I USA er det for tiden TV-seriene som varter opp med virkelig gode historier og innovative manusforfattere. Hollywood har sakket akterut og henfalt til mye reproduksjon. Serier har blitt dyrere og lekrere, med spesialeffekter på høyde med kinofilm. Men aller viktigst: I tiden etter Sopranos har det kommet et overskuddshorn av serier hvor rollefigurene er komplekse, ustabile, nærmest litterære rollefigurer. Som i andre politiske spionthrillere – f. eks Homeland – består persongalleriet i Okkupert av labile karakterer som sliter med lojalitet og egne problemer. Du vet ikke helt hvor du har dem. Okkupert er ikke like intenst eller dyptpløyende psykologisk som det beste amerikanske, men den er et sjumilssteg i riktig retning.

Kort om plottet

Okkupert foregår i nær fremtid. I Norge regjerer Miljøpartiet, etter at kysten, som følge av den globale oppvarmingen, har blitt rammet av en skjebnesvanger flom. Miljøpartiet, med statsminister Jesper Berg i spissen, har stengt all norsk produksjon av fossile brennstoff, noe de også gikk til valg på. Det fører til energikrise og økonomisk kaos i Europa og Russland. På vegne av EU har Russland derfor satt i gang en såkalt ”silkehanskeinvasjon” av Norge (altså en okkupasjon hvor Norge settes under administrasjon, uten støvler på marken, men under klare trusler om regelrett overfall hvis Norge ikke innfrir EU og Russlands krav).

I bytte mot frihet må Norge gjenoppta produksjonen og sikre Europas tilgang til olje og gass. Utover denne ytre rammen forteller Okkupert om hvordan politikk og sivilsamfunn forsøker å manøvrere mellom pragmatisme og patriotisme under hærfang.

Rasmus Hansson, Miljøpartiet De Grønnes Duracelldrevne partileder, liker serien godt. For, som han sa til Klassekampen, ”kampen om energien blir ikke et teseselskap”. MDG har som kjent programfestet å stenge norsk produksjon av fossilt brensel i løpet av relativt kort tid.

Okkuperts manusforfatterne har åpenbart spilt på frykt. Det ligger gjerne i thrillernes (og kanskje særlig skrekkfilmens) natur. I det hele tatt er thrillerformatet gjerne konspiratorisk i form, som et genregrep.Okkupert er fullt mulig å lese inn i en cineastisk tradisjon hvor vi ikke skal legge så mye i at det er russerne som okkuperer Norge. Det hadde rett og slett ikke vært plausibelt nok om det var svenskene som kom og tok oss.

Samtidig balanserer Okkupert tydelig på grensen mellom fiksjon og en mulig virkelighet. Det er ikke til å komme fra.

Sinte reaksjoner

Når nyhetene om tematikken i Okkupert begynte å lekke ut, lot ikke reaksjonene vente på seg. Hans-Wilhelm Steinfeld var full av harme og mente at spenningsserien var farlig: ”Ingen intelligente mennesker vil tro på dette” (!). Forsker Julie Wilhelmsen ved NUPI mente den kunne være ”veldig destruktiv i forhold til den politiske situasjonen”. Man skal være sitt ytringsansvar bevisst, som det heter.

”Forferdelig farlig”, mente den permanente Putin-vennen Bjørn Nistad: ”… hån mot russere som er gift med nordmenn,” uttalte han, og kvitterte ut med at TV2- reportere bør kastes ut av Russland. På TV2s pressekonferanse gikk det russiske nyhetsbyrået TASS nesten fra konseptene. Men selv om vi bør ta de russiske reaksjonene med flere klyper salt, er de også interessante. Som temperaturmåler.

What, me worry?

Men bør vi være redd for russerne? Putin har omtalt Sovjetunionens sammenbrudd som en geopolitisk katastrofe og ment at de påfølgende ”revolusjoner” har påført Russland stor skade: «Russland har vært en stormakt i århundrer, og vil forbli slik. Vi har alltid hatt og har fortsatt lovlige interessesoner… Vi bør ikke senke guarden i denne sammenheng, eller tillate vår posisjon å bli ignorert.»

Det er åpenbart at Kreml søker tilbake til en gylden tid, til Sovjetunionens territoriale og manifeste storhet. Selv Stalins tapte ære gjenopprettes, om ikke ideologisk, så i alle fall i egenskap av å være en symbolsk kraft. Et viktig moment i den russiske gjenreisingen er å omskrive minnehistorien. Det siste leddet i denne prosessen er å fremstille invasjonen av Polen i 1939 som legitimt selvforsvar. Invasjonen av Krim-halvøya og de-facto annektering av det østlige Ukraina taler for seg.

Allikevel vil Kreml ha seg frabedt antydninger om at Russland (før eller nå) intervenerer i andre land. I de foreløpige reaksjonene mot Okkupert at Norge har glemt at den Røde Arme frigjorde Finnmark i 1945 og at serieskaperne ”har bestemt seg for, på samme måte som de verste tradisjonene fra den kalde krigen, å skremme de norske seerne med den ikke-eksisterende trusselen fra øst.” (Det hører med til historien at Russland gikk til angrep på Krimhalvøya mens manusforfatterne sydde sammen plottet).

Det er ganske åpenbart at Okkupert tar opp følsomme geopolitiske forhold, som offentlige personer altså advarer mot å gjøre.

Historisk kortidsminne

Så vidt jeg vet hadde ingen av kritikerne, verken her hjemme eller i øst, sett noe som helst av serien. Her har man altså synset på generelt grunnlag. Etter reaksjonene å dømme, var det ganske opplagt for en voksen betrakter at TV2 pirket borti noe. Hvis det er slik at en eventyrserie med russiske okkupanter skulle være farlig, må den jo også være interessant og kanskje også viktig. Folk blir nysgjerrige.

Selv om serien primært er underholding, har den altså et politiserende nedslagsfelt som ikke alle er like komfortable med. Det er ikke noe nytt i filmverdenen.

Okkupert røsker opp i forestillingen vi lenge har hatt i Norge, om at vi er frikoblet tid og rom og at ”ondskapen” er et tilbakelagt stadium i historien. Sivilisasjonsfall er noe den jevne nordmann leser om eller ser på TV, i godstolen i det sosialdemokratiske borettslaget. Vi blir aldri lei av dokumentarer om Hitler og den norske motstandskampen.

Forestillingen om at det frie velferds-Norge er meislet i stein er en del av den norske folkesjela. Selv den kalde krigen – da totalitarismen pustet oss i nakken gjennom 45 år – hører på sett og vis steinalderen til. Vi ser oss altså bare tilbake med det ene øyet. Det andre er fiksert mot fjernsynet. Og da passer det godt å låne øyet til Okkupert.

Bedre ”timet” enn forventet

Okkupert kommer også til rett – eller gal – tid, alt etter som man ser det. Verdensbegivenhetenes ramme rundt premieren nå på søndag (4.10) kunne ikke vært mer pregnant. Syria ligger i ruiner. Det krigstrøtte Vesten har spilt fallitt, og Putin rykker inn. Utsiktene til at vårt naboland Russland potensielt kan kjøpslå seg til «legitim» dominans over Ukraina, virker ikke særlig hyggelig sett fra lille Norge.

Mye tyder på at den maktbalansen vi har vokst opp med, er i ferd med å forskyve seg – kanskje dramatisk. Flyktningstrømmen utfordrer det europeiske rammeverket og, vil noen hevde, også nasjonalstatenes fremtid. Russlands fremferd i Ukraina dumper ned på lista over Vestens prioriteter. Og forsvarssjefen har meldt at vi ikke lenger har et forsvar annet enn på papiret. For ukrainere er ikke russisk aggresjon fantasi. Vi kan ha godt av å kjenne på usikkerheten.

Enhver relasjon, selv på gyngende grunn, bygger på å vite hvor man har hverandre. Russland må minnes på at norske medier er uavhengige. En vanlig erfaring fra stater med demokratisk underskudd er at de for harde livet ikke forstår (eller vil forstå) at myndighetene ikke har kontroll over medier. For Russlands del ikke uten et visst tvisyn.

Et eksempel på dette tvisynet er den russiske storfilmen Leviathan (2014). Budskapet i filmen er mildt sagt kritisk til putinismen. Leviathan fikk massiv støtte fra russiske kulturmyndigheter (sjekk rulleteksten), men når det ferdige produktet kom ut, ble den knapt satt opp på russiske kinoer. Russiske myndigheter gjorde kinodriftere ”oppmerksomme” på at det ville være uklokt å sette opp filmen.

Regimet i Kreml er selv ikke fremmed for propagandistiske filmer. I 2014 kom den statlige kanalenRussia Today med den påkostede dokumentaren MH17: The Untold Story, hvor skylden for nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet over Ukraina legges til Kiev. En annen dokumentar,Crimea. The Way Home (2015) overlater heller ikke mye til fantasien.

Utilitarisme vs. idealisme

Hovedplottet – men også det moralske dilemmaet – i Okkupert er som følger: Hva gjør en norsk statsminister når landet i praksis er underlagt diktat fra en okkupasjonsmakt? Går man til krig, eller velger man løsninger som forhåpentligvis vil spare mange menneskeliv og bevarer de viktigste demokratiske institusjonene? Manusforfatterne vet hva de gjør, for dette er ikke ukjente problemstillinger.

Som kjent foregikk de såkalte Riksrådsforhandlingene mellom Stortingets presidentskap og tyskerne i april 1940. I det samme tidsrommet var Kongen og regjeringen på flukt. Målet for Riksrådsforhandlingene var å finne en ordning som kunne balansere okkupasjonen mot et (tross alt) oppegående samfunn.

Norske politikere og myndigheter sto ovenfor et vanskelig valg: Skulle man risikere tusenvis av norske soldaters liv i en tilsynelatende håpløs militær konfrontasjon, eller finne pragmatiske løsninger som ville gå på akkord med demokrati og nasjonal suverenitet?

På ett tidspunkt ble regjeringen avsatt og Kongen bedt om å abdisere, selvsagt avsatt under press fra tyskerne. Stortinget skulle utnevne en ny regjering. Den lovlig valgte norske regjeringen i London, med Kong Haakon som formelt overhode, avviste som kjent alle tyske krav og Riksrådsforhandlingene ble erklært ugyldige. Norge var formelt i krig med Tyskland.

I Danmark valgte Folketinget motsatt løsning: Samarbeidslinjen. Kongen og regjeringen ble sittende – endog med en sosialdemokratisk statsminister – i bytte mot at parlamentarismen ikke ble opphevet og at landet (tilsynelatende) beholdt sin suverenitet. Samarbeidslinjen innebar også en betydelig hestehandel: Tyskerne godtok at dødsstraff ikke skulle benyttes, mot at danskene internerte kommunistene.

Det har blitt hevdet at den danske ikke-konfrontasjonen bidro til at de danske jødene i all hovedsak ble reddet over kjølen til Sverige. Primært fordi dansk politi og viktige samfunnsinstitusjoner ikke var nazifisert på samme måte som det norske politiet, og at Werner Best (tysk riksfullmektig i Danmark), som følge av samarbeidsklimaet, var mer pragmatisk enn Joseph Terboven. Ryktene skal også ha det til at Best – og i alle fall noen av hans medarbeidere – lekket informasjon til danske politikere og politi før aksjonen mot jødene i 1943.

Jesper Berg må under russisk okkupasjon, litt enkelt sagt, velge mellom en ”norsk” eller en ”dansk løsning”. Han velger den danske. Men den danske løsningen var selvfølgelig heller ingen piknik i det grønne. Den danske motstanden vokste, okkupasjonsmakten ble tiltagende brutal og den danske regjeringen forsto etter hvert at en samarbeidslinje balanserte hårfint mellom pragmatisme og landssvik.

I 1943 brøt derfor den danske regjeringen avtalen, noe historikere gjerne setter i forbindelse med en ikke veldig høyverdig opportunisme, i og med at Tyskland i realiteten hadde tapt krigen.

Russerfrykt på norsk

Norge har alltid hatt et ganske pragmatisk forhold til Russland, også som NATO-alliert under den kalde krigen. Men noen husker sikkert AKP (ml) som trente gerilja på skauen og ventet på russerne. Partiet forberedte seg på geriljakrig mot både russere og kapitalister. Svalbard ble den store kampsaken, under mottoet: ”Svalbard er norsk land!”

Partifelle Jon Michelet skrev thrilleren Orions Belte (Oktober 1977), hvor russiske kamphelikoptre sveipet over fiskebåter og norske helter på Svalbard. Gode nordmenn ble kverket av ansiktløse slemme russere. Orions Belte ble filmatisert i 1985 med Helge Jordal og Sverre Anker Ousdal i hovedrollene og ble en formidabel kassasuksess. Amandapriser fikk den også. Men russerne brød seg fint lite. Siden den gang har vi sett lite til russiske trusler på norsk film. Før nå.

Ikke så slemme russere

Men i Okkupert fremstilles ikke russerne som barbarer. Hvorvidt Russland har grunn til furting er derfor et skjønnspørsmål. Den russiske ambassadøren Irina Sidorva fremstilles slett ikke som en Terboven, men snarere som en hard negl som er både løsningsorientert og empatisk når det kommer til stykket. Ingen russere karikeres som brutale kykloper. Selve okkupasjonen er som sagt også relativt silkemyk, og den grusomste volden begås av norske patrioter.

Så hva med motstandsbevegelsen? Her benytter filmskaperne seg av et fortellergrep som får grupperingen til å fremstå usympatisk, langt fra Kompani Liange. Bruken av artefakter og enkelte metoder minner ikke rent lite om jihadistiske terrorister. Og det er helt sikkert ikke tilfeldig. Manusforfatterne gjør det nemlig ikke bare enkelt for oss som tilskuere. Ingen valg fremstilles endimensjonalt.

Statsminister Berg er en svak figur, som virrer rundt i en tåke av riktige og gale valg, mellom idealisme og opportunisme Men er han sånn sett så veldig ulik vår egen Johan Nygaardsvold, som ikke akkurat var rock steady han heller?

Som en slags artig og ironisk tvist over historien er det den gamle venstreblekka Ny Tid som tar gravejobben for å avsløre statsminister Bergs mindre heldige og strengt hemmelige disposisjoner under okkupasjonsstyret. Ny Tid er den samme avisa som i sin tid rendyrket konseptet Den tredje vei, som blant annet innebar et apologetisk hvitvaskeri av Sovjetunionen.

I Okkupert er den redaksjonelle linja en annen: Her fremstår Ny Tid som den norske selvstendighetens antirussiske og kompromissløse protagonister. Tidene skifter.

Selvfølgelig finnes logiske brister her og der. Handlingen er ganske grådig på realismens bekostning. Men slik er det. Logiske brister er et premiss du bare må godta for å bli underholdt på æksjnvis. Byråkratiske forløp og handlingsløp i real time er nok spennende å oppleve når man selv er en del av prosessene, men på film er det like underholdende som å se maling tørke.

Okkupert har også andre mangler. Man sitter igjen med et inntrykk av at den russiske okkupasjonen vekker lunken oppsikt i befolkningen generelt. Selv om serien ikke beskriver en storstilt militær okkupasjon med russiske soldater marsjerende oppover Karl Johan – Wehrmacht-style – hadde dramaet vært ytterligere tjent med sveip innom ulike miljøer for å lodde stemningen og sjokket, et dramaturgisk grep som er vanlig i andre lignende serier.

Et par eksplosjoner holder heller ikke filmteknisk mål, og sånt er enerverende for oss som liker at det smeller overbevisende. Men det er småplukk. Selvfølgelig gleder vi oss til sesong 2.

Innlegget stod på trykk på Minervanett.no fredag 2. oktober 2015.

Publisert: 28. november 2023