Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Buckingham
Politikk og samfunn

En kongelig affære på avveie

Netflix-storsatsningen The Crown er inne i sin femte sesong. Til tross for et enormt budsjett og dyktige skuespillere, lever den ikke opp til forventingene.

Julie Lovise Green Holten

Publisert: 21. november 2022

Etter at hovedpersonen selv, dronning Elizabeth II, døde 96 år gammel den 7. september, har det haglet med kritiske kommentarer. Først og fremst rettes det kritikk mot at serien kommer så tett etter dronningens død, samtidig som deler av manuset tar seg noen kunstneriske friheter. Det er problematisk når mange i dag henter historiereferanser fra film og tv.

John Major, tidligere statsminister fra det konservative partiet i Storbritannia og en sentral karakter spilt av Jonny Lee Miller i den nye sesongen, kom med kraftig kritikk av Netflix og serieskaperne da innholdet i flere scener ble lekket. Ifølge Major er det rent oppspinn at prins (nå kong) Charles, spilt av Dominic West, ønsket å kaste dronningen fra tronen.

At serien vekket reaksjoner allerede før innholdet ble kjent, er kanskje ikke så rart. I hele verden, men spesielt i Storbritannia, har befolkningen alltid vært dypt fascinert av det britiske kongehuset. De har alltid hatt en opphøyd posisjon, og den mystikken og annerledesheten de er avhengige av for å legitimere sin egen eksistens er godt vedlikeholdt av arkaiske tradisjoner og en solid armlengdes avstand fra sine undersåtter.

Til nå har det fungert. Det britiske folket betaler hver og en omtrent 1,29 pund (rundt 20 norske kroner) over skatteseddelen i apanasje og driftskostnader for å opprettholde kongehuset, og langt mer til tabloidpressen for å kunne lese sladder om hva de kongelige har på seg og hvem de ligger med. Dette er et av temaene som belyses i den nye sesongen, som dekker det turbulente 1990-tallet.

Sånn sett føles det paradoksalt nok litt spennende når serieskaperne velger å åpne sesongen med en helt uinteressant og ordinær helseundersøkelse hos legen. Riktignok kommer legekontoret til Buckingham Palace heller enn omvendt, men det er nok et bevisst grep gjort for å menneskeliggjøre den nå litt aldrende monarken.

Serieskaper Peter Morgan gjorde det klart fra første sesong at besetningen skulle byttes ut annenhver sesong for å tilpasse seg tiden. Claire Foy, som spilte dronningen i første og andre sesong, ble byttet ut med Olivia Colman i sesong tre og fire. Når vi i den femte og nyeste sesongen møter dronningen, har hun rukket å fylle 65 år og blir gestaltet av veteranen Imelda Staunton.

Valget av Staunton og resten av den nye besetningen skapte naturlig nok høye forventninger. Derfor er det underlig at serieskaperne skalerer ned hennes tilstedeværelse i serien og gir dronningen en kjedeligere og tilsynelatende mindre relevant (hoved)rolle. Ekteskapet mellom prins Charles og prinsessen av Wales, Diana (Elizabeth Debicki), er utvilsomt på vei mot skilsmisse ettersom serien forløper. Separasjonen og skilsmissen mellom de to er seriens hovedtema, og det som spiller dronningen ut på sidelinjen. Men hun skinner som best når hun får rom til å minne både karakterer i serien og seeren på hvem som faktisk er den sterkeste brikken i spillet.

Samtidig er det vanskelig å tyde om serieskaperne vil at vi skal få sympati for den middelaldrende og evigvarende arvingen Charles, eller ikke. Charles går gjennom en midtlivskrise samtidig som hans popularitet synker i takt med utviklingen av forholdet til Camilla Parker Bowles, spilt av Olivia Williams. Et høydepunkt, og/eller lavmål, i portretteringen av den ambisiøse tronarvingen er en intens telefonsamtale med Camilla som ble tyvlyttet til og siden slått opp i britiske medier. Charles, gift, forteller Camilla, også gift, om sin higen etter både tronen og henne, og i en sjeldent pinlig vending ender han med å snakke om å bli gjenfødt som hennes tampong.

Til tross for anklager om historieforfalskning og overdramatisering, glimter også sesongen til med severdige skildringer av Storbritannia på nittitallet. Serien bruker mye tid på den britiske tabloidpressens arbeidsmetodikk, og gjør det godt. Et eksempel er hvordan pressen anskaffet og publiserte ovennevnte telefonsamtale, en situasjon som passende nok har blitt døpt «tampongate».

Et annet er hvordan BBCs Martin Bashir, spilt av Prasanna Puwanarajah, benytter tvilsomme metoder for å lokke Diana med i Panorama, et dokumentarprogram som slet med lave seertall. Prinsessen kom med harde beskyldninger mot kongehuset, og spesielt Charles, noe som resulterte i at presset fra pressen økte i etterkant av intervjuet og frem til hennes død i 1997. Bashir ble i 2021 funnet skyldig i å ha forfalsket kvitteringer som forledet Diana til å la seg intervjue. BBC har derfor måtte beklage sin rolle og samtidig lovet å aldri vise Panorama-intervjuet igjen.

Som i tidligere sesonger belyser serien også nå historier som har løpt parallelt med, og blitt formet av, det britiske kongehusets virke. Her er det historien om den russiske tsar Nikolaj og hans families tragiske endelikt under den russiske revolusjon som gjør størst inntrykk. Statsminister John Major minner dronningen på at 1990-tallet er preget av økonomisk nedgang, og inntoget av den unge og vitale sosialdemokraten Tony Blair, spilt av Bertie Carvel, viser at serien nå med stormskritt begynner å nærme seg nåtid. Og er det noe de siste årene med den britiske kongefamilien har vist oss, er at det ikke er mangel på drama. Det blir derfor spennende å se hvordan serien utvikler seg i sesong seks.

Den visuelt slående og nøye kuraterte portretteringen av britisk kultur, historie og kongehus gjør hver sesongpremiere til et høydepunkt for enhver TV-seer med det minste snev av anglofili. Likevel sitter en igjen med en følelse av at det hele er nokså spekulativt. Når serieskaperne også i større grad enn tidligere lener seg på cliffhangers, i den forstand at serien bygger opp til prinsesse Dianas tragiske endelikt, men sparer selve kollisjonen til neste sesong, kan en begynne å spørre seg hvor grensen til det tilforlatelige går. The Crown er fortsatt vakker og interessant, men de ekte hovedpersonenes ønske om at den tydelig markeres som fiksjon blir stadig lettere å forstå.

Teksten er publisert i Minerva 19.11.2022.

Publisert: 21. november 2022
Storbritannia Monarki
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Mikrofoner, presse, pressekonferanse, nyheter, håndtering, skandale
Kristin Clemet

Høyre er i krise. Men demokratiet er det ikke.

Krisen i Høyre er et resultat av at vi har et levende demokrati og en fri presse.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
Kristin Clemet

Penger og politikk: LO går over streken

Måten LO forsøker å diktere Trondheimspolitikken på, illustrerer behovet for en større debatt om partifinansieringen til fulle.
Institusjoner og forvaltningNorsk politikkPolitikk og samfunn
Screenshot fra landsmøtet til Senterpartiet 2023
Skjalg Stokke Hougen

Partiet som ikke vil lytte

Senterpartiet lytter ikke til forvaltning, forskning eller egne lokallag i deler av politikken sin.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
TikTok, mobil, hånd
Julie Lovise Green Holten

Venstresiden må bidra til det politiske fellesskapet – også på TikTok

Dagens unge former morgendagens politiske kommunikasjonsformer, så da er det kanskje på tide at venstresiden følger med i tiden?
Norsk politikk
Unge, samfunnsdebatt, ytringsfrihet, unge stemmer
Skjalg Stokke Hougen

Generasjon anti-konform

Unge svermer hverken for Greta eller Jordan Peterson. De ønsker bare å stake ut sin egen kurs og de tenker relativt fritt om en rekke temaer.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
AI forsvare demokratiet
Bård Larsen

Verdikampen mot det autoritære

Jo lenger ut fra det politiske sentrum vi beveger oss, desto mindre er entusiasmen for, og støtten til, ukrainerne.
DemokratiInternasjonaltDemokrati og rettigheter

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo