Bråkmakere er ikke som de en gang var

Vi får ingen god eller saklig samtale ut av ytterligheter som finner hverandre i gjensidig forakt og kamp om offerrollen, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 17. april 2019

De siste ukene har debattene rast om politisk teater i Norge. Så heftig at man skulle tro våre hjemlige kunstnere frydet seg over all oppmerksomheten. I kjølvannet av den famøse forestillingen «Ways of Seeing» på Black Box har vi fått en avgått justisminister, en klønete uttalelse fra statsministeren (som nekter å beklage), enkelte Frp-ere som vil strupe støtten til Black Box og en ganske utrolig kriminalsak som bonus.

Under «Ways of Seeing» ble følgende overblikk presentert: «Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner. Så vender vi oss mot paradisene som er tapt for dere og deres nærmeste».

Mindre kjent er forestillingen «Døden kommer ikke med ljå» som ble satt opp i Nordmarka i Oslo i begynnelsen av april.

Her var utgangspunktet å utforske den amerikanske terroristen Ted Kaczynski, også kjent som «Unabomberen», som tok livet av tre mennesker, skadet 23 og plasserte en bombe på et American Airlines-fly med 78 passasjerer om bord, som heldigvis ikke gikk av. Utgangspunktet til regissør Nina Ossavy var at Kaczynski, i likhet med så mange av oss i dag, var bekymret for klimakrisa. «Skolestreik, klimaopprop …», kunne vi lese på Facebook-siden deres: «Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne? … Eller er det en sorg, for bak sinne ligger ofte sorg. Kan det være en form for økosorg som ligger bak hans terror?»

Seansen forgikk i et lite hus ute i skogen, til forveksling likt det huset Kaczynski selv hadde tilhold i mellom sine voldelige eskapader. Presentasjonen av stykket ga inntrykk av at det er synd på Kaczynski, som ble sett på som en gal mann, mens sannheten var at han ville redde planeten. Presentasjonen av stykket kan også tolkes i retning av terror som eneste siste utvei for å redde miljøet.

Først og fremst fremstår Ossavys prosjekt som veldig naivt og dårlig tenkt. Kaczynski, som fremdeles sitter fengslet i USA, er notorisk høyreekstrem. Anders Behring Breivik kopierte flere av tekstene hans inn i sitt eget «manifest».

«Ways of Seeing» og «Døden kommer ikke med ljå» har til felles at de begge fremmer en mildt sagt radikal virkelighetsforståelse. I tillegg er begge støttet av Kulturrådet.

Til nettavisen Minerva uttalte Kulturrådets direktør Kristin Danielsen at «kritikk mot politisk kunst er et økende problem». På det betimelige spørsmålet om hvor grensen trekkes mellom kunstnerisk frihet og oppmuntring til kriminelle /ulovlige handlinger, svarte Danielsen: «Jeg synes det er oppsiktsvekkende at et politisk tidsskrift nå leter etter forbrytere i kunst- og kultursektoren, kort tid etter at statsministeren og andre politikere gjorde det samme. Man må gjerne være uenig i budskapet i både «Ways of seeing» og «Døden kommer ikke med ljå», men vi er på ville veier dersom kontroversiell kunst skal møtes med trusler om politi.» Det er etter mitt syn en ganske drøy overdrivelse og fortegnelse av virkeligheten.

Enkelte i Frp har vært rene gavepakken til en del av kunstmiljøet. Nå kan Norges mektigste kulturbyråkrat peke på lille Minerva og si fy skam seg!

Her har vi altså kunstnere og teaterfolk som med store ord og høyt konfliktnivå går i strupen på samfunnet og det politiske systemet. Det holdes ikke akkurat tilbake. Besvergelsene sitter løst. Jeg kan heller ikke se annet enn at de oppfatter seg selv som samfunnsaktører, og at kunsten både kan utfordre og endre.

Det er underlig at mange kunstnere mener de har noe viktig – og til tider svært kraftfullt og fordømmende – å formidle om samfunn og aktører, men samtidig blir forurettet hvis noen utenfra stiller kritiske spørsmål eller bjeffer tilbake.

Men der kunstens politiske argumenter ikke er så veldig overbevisende, er det enklest å forskanse seg bak det kunstteoretiske. Noe som er merkelig all den tid kunstens etos også er spunnet rundt det tenkende og reflekterende publikumets rom. I kunstmiljøer oppfattes etiske og moralske innvendinger mot kunstverket altfor ofte som autoritær moralisme og sensur.

Det vi kunstignorante en gang i blant gjør, er å protestere når vi synes noe er dårlig tenkt. Hva som er god eller dårlig kunst kan vi ofte ingenting om. At noe er dårlig politisk tenkt betyr jo heller ikke at det må være dårlig kunst.

Det verste en kunstignorant kan gjøre er å mene noe om kunstlivets prioriteringer. Det er både autoritært og kunstfiendtlig.

Kanskje skyldes det en frykt for fortidens sensurvelde, men slik debatten fremstår, virker det som om det dreier seg mer om hegemoni og politikk. Det første handler om et fagområde som har blitt ganske nærtagende for kritikk.

Kulturrådet får mest kritikk for prosjekter som utenforstående ikke skjønner noe som helst av. Det kan være kunstnere som dypper stumpen i maling og lager avtrykk av den. Eller performance-kunst der skuespilleren pisker seg selv, gjør rare ting med en dildo og avslutter med å kappe hodet av levende høns. Verdien av sånne ting er selvsagt vanskelig å kommunisere utad i en kunstuvitende offentlighet. Da er det lettere å svare med en pekefinger. Kanskje hadde det vært bedre å ta det med litt bedre humør?

Det er Kulturrådet som deler ut midler og sånn skal det være. Kunsten skal være fri, og her har politikerne å holde fingrene unna, noe de stort sett også gjør. Norge, som det liberale demokratiet vi er, er ganske flinke til også å finansiere det vi ikke liker.

Men derfra til å bebreide andre som måtte mene noe om kulturlivets egne prioriteringer for å angripe ytringsfriheten, er egentlig ganske retthaversk.

Vi skal ikke undervurdere at det finnes autoritære strømninger som vil både ytringsfrihet og den frie kunsten til livs. Men igjen settes det opp et tablå hos de mest radikale som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Erna Solberg er ingen Viktor Orbán. Norge er ingen politistat. At løse kanoner i Frp vil bruke makta til å fjerne støtte til (politisk) teater rokker ikke ved det.

Det er betegnende at Dagbladet kan lage sak av at «Erna nekter å se Ways of Seeing» når stykket nå skal sette opp igjen i Tromsø. Å forvente at en konservativ statsminister skal reise 170 mil for å se et lite teaterstykke iscenesatt av en håndfull politiske aktivister langt ute til venstre, er nesten litt sjarmerende. Det vitner i det minste om at vi ikke lever under et autoritært, folkefjernt styre.

Du skal ikke bite hånda som gir deg mat, heter ordtaket. Men noen ganger er det omvendt. Det lønner seg å bite hånda som gir deg mat, for da skal du få støtte av Kulturrådet (men ikke si noe stygt om kulturbyråkratene). Faktum er at norske kunstnere subsidieres av staten for å hudflette myndighetene. Men hos de aller mest radikale er Frp som vann på mølla. Det blir selvbekreftende. Solbergs manglende unnskyldning også.

Når unnskyldningen fra Solberg ikke har kommet, skyldes det ikke bare at hun ikke vil. Det skyldes også at kunstnerne i tale er så politiske radikale at de i utgangspunktet betrakter den norske makta som autoritær, rasistisk og grusom, slik at det meste som kommer av kritikk mot «Ways of Seeing» blir en sammensauset bekreftelse på norsk barbari. Det hører med at kunstnerne også har blitt utsatt for virkelig ekle trusler, som seg hør og bør i den nye hatefulle medievirkeligheten. Høyrepopulistiske, såkalte alternative nettsteder, har heller ikke vært vonde å be. Velkommen til 2019.

Politisk kunst kan være både morsomt og tankevekkende. Og den kan irritere. Å bli irritert er ikke dumt. Det bringer verden fremover.

Det siste tiåret har utviklet seg til en evig dans rundt den nye gullkalven: Den krenkede. Det kler den samfunnskritiske og frekke kunsten dårlig å innta offerrollen. Den brenner kruttet altfor tidlig. Slik fremstår den lite nysgjerrig og utforskende, men heller pietistisk og humørløs, omtrent slik hovmod og makt altfor ofte fremstår.

Selv ikke bråkmakere er som de engang var. Når den sinte og maktkritiske kunsten forventer å bli møtt med applaus og ellers møte så lite motstand som overhodet mulig, hva har vi igjen av den da? Utover å være salongunderholdning for middelklassen vil den jo være helt ufarlig. Har alle glemt Jens Bjørneboe?

Vi får ingen god eller saklig samtale ut av ytterligheter som finner hverandre i gjensidig forakt og kamp om offerrollen. Heldigvis er det fremdeles slik i Norge at ytringsfriheten står sterkt, og at kunsten har rammevilkår som de fleste kunstnere rundt i verden misunner oss.

Med litt is i magen kunne vi til og med fått en interessant debatt om kunstens rolle, om ytringsfrihet og om forholdet mellom politisk kunst og den offentlige samtalen (hvordan ikke-faglige betrakter det politiske innholdet i den politiske kunsten).

For her er det mye spennende å snakke om.

Artikkelen er på trykk i VG 15.4.19.

Publisert: 6. mars 2023