Bokanmeldelse: Hårda bud i Bærum

Bård Torgersen slår til med sin mest tilgjengelige roman til nå. Leseren får en dose av det meste: klokskap, forfall, vold, skitt og møkk og vanvidd: The Crooked Timber of Humanity.

Bård Larsen

Publisert: 6. april 2019

Bård Torgersens bøker handler ikke om akademikerfamilier hvis eksistens blir satt på prøve fordi mor eller far sitter med en følelse av at de kunne vært lykkeligere. Torgersen har trådd sine føtter i undergrunnsmiljøer (i mangel av et bedre ord). I Torgersens univers er livet absurd og kaotisk, og det kommer som regel til utrykk hos protagonister som lever på utsiden av storsamfunnet, hos de som faller fra eller er fanget i sitt eget hode eller i en gitt sosial tilværelse.

Torgersen er alltid lett å lese, tolkningsrommet er fritt og lite påtrengende. Det veksler mellom det kølsvarte og humoristiske, mellom hektisk stream of conciensness og eksistensielle betraktninger som leseren kan gruble over. Man må tygge litt på setningene. Er det seriøst ment, er det Torgersen selv som tegner og forklarer?

Men uansett hvordan du velger å tolke eller forstå, er Torgersen først og fremst en underholdende forfatter, om enn ikke av et helt alminnelig format. Det går unna i høyt tempo. Det er adrenalin i tekstene, men like fullt skrevet med empati og refleksjon. Det er noe musikalsk, rytmisk over måten han komponerer tekst på (kanskje ikke så rart, siden han også er musiker). Leseren får en dose av det meste underveis: klokskap, forfall, skitt og møkk og vanvidd: The Crooked Timber of Humanity.

Torgersens siste roman, Lengter Knuser Slår, er blitt gjennombruddet hans som romanforfatter. Fra kultforfatter til allemannseie, så å si. Anmeldelsene er svært gode og er allerede kommet i andre opplag. Boka er også hans mest tilgjengelige til nå. Flere anmeldere har beskrevet den som en oppvekstroman, og det kan den utmerket leses som.

Handlingen i er lagt til drabantbyen Rykkinn i Bærum på åttitallet, der Torgersen selv vokste opp. De fleste forbinder Bærum med fiffen, men det gjelder altså ikke Rykkinn. Her snakker vi arbeiderklasse og sosialkontoret. En slags omvendt oase. Den sosiale rammen rundt Lengter Knuser Slår handler om klasse og mangel på sosial mobilitet. Selv har jeg vokst opp på Stovner på åttitallet, men Stovner var en idyll sammenlignet med Rykkinn, virker det som. På den annen side så handler boka til Torgersen om venner som havner i dårlig selskap (med hverandre) og kanskje mindre om Rykkinn som sådan. Som på Stovner lever nok folk flest på Rykkinn ganske vanlige liv.

Bokas hovedperson er villstyringen Einar, som ”velger” å leve livet sitt på utsiden av det meste. Han havner på kant med loven og langer dop, stjeler og gjør innbrudd og dropper ut av skolen. Han trekkes mot alternative miljøer i Oslo, blant husokkupanter og frikere, men også her er han en outsider. Han synes de er teite og politiske, kanskje naive. Det eneste ankeret i tilværelsen hans er kameraten Daniel, som er dårlige nyheter; en doptrikser og en temmelig overflatisk og kynisk type som liker å strø om seg med penger.

Einar er mer reflektert og mer empatisk enn Daniel. Mye av boka er viet Einars identitetskrise og samvittighetskvaler. Einar søker trygghet og omsorg, men roter det selvfølgelig grundig til for seg. I nabolaget bor også den småpedofile rusmisbrukeren Igor, som Einar har sympati for. Gutter i nabolaget oppsøker Igor for å selge seg for dop og penger. De vet hva de gjør, mener Einar. Det er Igor som blir utnyttet. Einar selv finner omsorg og et slags vennskap hos Igor. Igor er soperen som lytter, som gir ”kjærtegn han trengte fra en voksen og samtidig fra en brennende klo”.

Tidvis skriver Torgersen svimlende godt. For eksempel om den gamle dama i nabooppgangen som sluknet ensom med vellykkede barn som ikke lenger ville vedkjenne seg henne eller plassen de kom fra, selv ikke inn i døden. Alt som var igjen var en container som ble fylt opp av eiendelene hennes.

«Helt plutselig hadde hun dødd, og containeren skulle fylles med alle tingene hennes, som han hadde sett gjennom vinduene, hundrevis av nipsgjenstander, lamper og bilder. Dyttet inn i stua. Alt dette skulle ned i gapet på containeren, ungene ville ikke ha noe av det … alle tingene som traff metallet så det gjallet, et helt liv knust i løpet av noen timer.»

Underveis i boka utspiller det seg noe mellom Einar og Daniel som skal få fatale følger. Det handler om svik i begge retninger. Det handler om hvordan Einar forsøker å rasjonalisere sitt eget svik, Daniels svik og sin egen mistrøstige tilværelse. Det er altså en ganske mørk og trist historie Torgersen gir oss. Fra livet på utsiden. Fra en barndom og ungdom uten tilstedeværende voksne. Om ensomhet.

Selv om boka på mange måter er en oppvekstroman fra et belastet og kjipt miljø, er det liten tvil om at Torgersen skriver i flere lag. Han problematiserer frihet, den menneskelige autonomi, men uten å være pretensiøs. Det er vanskelig materie Torgersen har begitt seg inn i. Do the right thing? Hvor enkelt er det når du har oddsene mot deg?

Einar vil være fri, han vil ikke være som de andre, de stakkarslige, ynkelige. ”Han trodde, han hadde alltid trodd. På friheten … Han ville ikke at noen skulle bestemme over ham”. Selv ikke politiet kan egentlig røre ham, mener Einar, en villfarelse han får kjenne ettertrykkelig på, for ordensmakten slår hardt tilbake. Purken den største gjengen av dem alle, som bare eksisterer for seg selv, ikke for å hjelpe, mener Einar.

Einar later til å tro at ”alle” har et valg; junkiene, Igor, politiet, ham selv. Ingen er fritatt fra ansvar, ingen er uskyldige. Men Einar forstår også at å være helt fri fører til fortapelse. ”De to tingene henger alltid sammen”, erkjenner han: ”Enten er du fri, eller så er du det ikke”.

Det er å ta litt hardt i å si at Einar er en livsløgner. Livet hans blir til kaos, og siden kaos er det eneste han virkelig tror på, får han rett på et vis. Men at ingenting kan røre Einar, slik han later til å tro, faller til flatmark, for det gjør det altså til gangs. Til slutt (liten spoiler alert) skal det også vise seg at Einar ikke makter å ta ansvar for sine egne handlinger. Han legger skylda et annet sted, mye utenfor ham selv, og kommer i hevntanker.

Det er vanskelig å forestille seg at Torgersen serverer en anti-purk-roman. Selvfølgelig finnes det råtne egg i politiet. Noen av oss husker hardhendt fremferd av politiet på åttitallet, og politimester Willy som stormet Oslo Gjæstgiveri på jakt etter Stein Lillevolden – med hunder -, ”fordi det var umulig å komme inn med hestene.”

Selv tror jeg Torgersen også bruker ordensmakten som en nemesisfigur og et bilde på at utenforskap og ansvarsløshet sjelden fører til et godt liv. Alt har sin pris, what goes around comes around.

Mitt inntrykk er at Torgersen står med beina i to ”verdener”. På den ene siden en slags småanarkistisk subkultur der han vel også delvis kommer fra selv. Men også i den kjedelige ansvarlige verdenen, der han betrakter sine utagerende outsidere fra en mer tradisjonell voksenrolle. Det disse ungene egentlig trenger er omsorg og trygghet. En bedre start i livet. For eksempel skriver Torgersen om Einars mor: ”Hun tviholdt på retten til å være den som kunne svikte, fordi hun selv var blitt sviktet. Og like mye tviholdt hun på retten til å være den som ikke trengte å holde det hun lovte. For hvis hun gjorde det, kunne jo ting begynne å gå i orden, og gud måtte vite hvor det kunne ende.”

Det handler ikke bare om å innordne seg, men om samarbeide og noen ganger å gi slipp. Sånn er det å leve i et fellesskap, det er vanskelig å slippe unna, selv om det kan være urettferdig og makta rår. Vil du ha rett eller være lykkelig? Det er nær sagt umulig å leve på utsiden av samfunnet. John Donne skrev om det.

Underveis i boka slo det meg at Torgersen, som oss andre, kanskje kjenner litt på tidsånden, på det kompromissløse og aggressive. Driften mot det destruktive, som mange mener bunner i at de som føler de har blitt trampet på også føler at de har rett til å trampe på andre, eller ødelegge eget og andres liv. ”Han hadde villet at alt sammen skulle rase sammen, ta fyr, forsvinne som i et eventyr. Hva som skulle komme etterpå, det ante han ikke,” skriver Torgersen. Einar og Daniel ødelegger hverandre. Men Einar er ikke slem. Han er også gutten som sniker seg ut på natta for å reparere sykkelen til en vettskremt guttunge, som de andre gutta hadde ramponert.

Torgersen vender stadig tilbake til en historie der Einar finner en livløs hest langs et vann i marka. Einar blir overveldet av den store kroppen. ”Hvem er du?” Han kunne gjøre hva han ville med det store dyret. Ingen kunne stoppe ham. Han slår borti det hesten, pisker den. Sånt gjør man jo ikke. Men det store dyret reiser seg og er ikke død likevel og forsvinner prustende ut i skogen. Einar sier unnskyld til hesten.

Hva Torgersen vil fortelle oss med historien om Einar og hesten er ikke uten videre enkelt. Selv fikk jeg flyktige tanker til hestehistorien Curzio Malaparte forteller i andre verdenskrig-romanen Kaputt. Den om hundrevis av døde hester som står fastfrosset i isen som et symbol på umenneskelighet. Men så pompøst er det nok ikke. Uansett er hesten et velkjent litterært grep. Hesten symboliserer noe nobelt, noe vi har intuitiv respekt for. Noe uskyldsrent. Mye liv og et stort kadaver.

Einar er ikke sikker selv, for var det virkelig slik at hesten reiste seg og løp av gårde, eller var det den dårlige samvittigheten som spilte ham et puss? Han hadde jo alltid sluppet unna. Einar forsøker å finne hesten senere, men den er ikke å se.

Summa: Lengter Knuser Slår er igjen en imponerende liten roman fra Torgersen. Les den som du ønsker. Ingenting er meislet i stein i Torgersens bøker.

Artikkelen er publisert hos Minerva 4.4.19.