Kultur

300: Dydsetikk i Hollywood-form

I 300-filmene fremstilles dydsetikken i oldtidens Hellas som et bolverket mot persisk mystisisme og tyranni. Resultatet er blodig og spektakulært, skriver Eirik Løkke hos Minerva. 300 – Rise of an Empire har naturligvis ikke blitt en kommersiell suksess for dens dype fremstilling av gresk filosofi og mytologi, ei heller på grunn av dens imponerende plot. Den kommersielle suksessen skyldes først og fremst estetikken.

Eirik Løkke

Publisert: 25. mars 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

I 300-filmene fremstilles dydsetikken i oldtidens Hellas som et bolverket mot persisk mystisisme og tyranni. Resultatet er blodig og spektakulært.

300 – Rise of an Empire

Warner Bros. Pictures, 2013

Hollywoods tilsynelatende umettelige begjær etter å portrettere gresk mytologi på lerretet kommer nok engang til syne verden over. I løpet av åpningshelgen i mars spilte 300 – Rise of an Empire (Rise) inn nesten 100 millioner dollar. Med andre ord reflekterer Hollywoods lengsel etter greske helter lite annet enn en higen blant publikum – noe den kommersielle suksessen illustrerer.

Konvensjonell visdom forklarer slike kommersielle suksesser med at den på en eller annen måte fanger en tidsånd – den forklaringen kan nok benyttes også her, men neppe i en særlig forstand, det historiske narrative som gjenskapes i filmen, har universell appell. Spørsmål som omhandler ære, frihet, demokrati og heltemot vil alltid fange tidsånden – særlig når det presenteres i klassisk Hollywood-stil hvor datagrafikk praktisk talt ikke lenger har begrensninger. Resultatet er utvilsomt et visuelt mesterverk – så får det heller være at den historiske nøyaktigheten er så som så.

Rise er oppfølgeren til Zack Snyders 300, som ble sluppet i 2006 og portretterer Kong Leonidas og de 300 spartanere som møtte den persiske invasjonen ved Termopylene i 480 f. kr. I likhet med 2006-filmen er Rise basert på en tegneserie av Frank Miller – på novellen «Xerxes», hvor Snyder nok engang har filmmanus. Selv om Rise teknisk sett er en oppfølger, er det riktigere å si at filmen omhandler den samme krigen – perserkrigen – med mange av de samme karakterene. Men i Rise er det ikke Sparta som spiller førstefiolin, men Aten, i form av general Themistokles og hans iherdige forsøk på å samle grekerne i kampen mot Xerxes og den kvinnelige hærføreren Artemesia, som er på hevntokt etter et ublidt møte, for å bruke en eufemisme, med greske borgere.

De aller fleste med litt innsikt i gresk oldtidshistorie vil forstå at 300-filmene ikke er nøyaktige gjengivelser av faktiske hendelser. Men i motsetning til andre, eksempelvis Zero Dark Thirty – forsøker ikke selskapet å portrettere filmen som en historisk korrekt beskrivelse av perserkrigene. Siden handlingen er lagt til oldtiden og er basert på mytologi, er det meningsløst å kritisere manusforfatterne for å ta seg «kunstneriske friheter». Dette fordi 300-filmene i seg selv er et uttrykk for kunstneriske friheter, hvor karakterer omskrives, karikeres og tidshendelser blandes om.

Det var kun en ting som irriterte meg med hensyn til historisk parafrasering – og det var krigsscenene hvor grekerne ved ujevne mellomrom opptrådte alene som nærmest minnet om vikinger (med vikingøks), antagelig iscenesatt for å fremheve heltemodigheten. Men faktum er så vidt jeg har forstått, at en svært viktig del av det greske forsvarstaktikken var nettopp å opptre i grupper, for å beskytte dødvinklene. Scenen står i motsetning til scenen fra første film hvor Kong Leonidas forklarer Spartas militære suksess gjennom dens evne til å opptre komplementert – altså slåss som en gruppe – under meget stram militær disiplin. Og selv om Sparta utøvet en strammere militærdisiplin enn athenerne, er det lite trolig at athenerne ville oppgitt bautaen i sitt militære forsvar. Det gir liten mening rent historisk, det synes heller ikke å styre den indre logikken i historien, men mulig det fungerer rent scenografisk.

Betyr den manglende historiske nøyaktigheten at Rise har lite å fortelle oss om oldtidens Hellas?

Det er selvsagt alltid en fare for at Hollywood former våre oppfatninger av historiske personer og hendelser, men man skal ikke overdrive mangelen på korrekt gjengivelse – 300-filmene deler antagelig viktige innsikter om oldtidens idealer, deriblant spørsmålet om ære og disiplin – samt militære og politiske forhold. Dydsetikken – det som Ibsen i Peer Gynt formulerte som «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det!», sto sentralt i gamle Hellas, og især i Sparta. I en berømt passasje skildrer den greske forfatteren og historikeren Xenofon måten spartanerne ikke bare tenke det, men også gjorde det:

«An elderly man was trying to find a place to sit and observe the Olympic Games, as he went to each section. All the other Greeks laughed as he tried to make his way through. Some ignored him. Upon entering the Spartan section all the Spartans stood and offered the elderly man their seats. Suddenly the entire stadium applauded. All the Greeks knew what was the right thing to do, but the Spartans were the only ones who did it.»

Dydsetikken gjenspeiles naturlig nok i 300, kan hende noe karikert, men jeg synes filmene fanger den dydsetiske essensen – som oldtidens Hellas var preget av – i hvert fall preges disse idealene. Men Snyder har også evnet å få inn noen interessante nyanser, eksempelvis forskjellen mellom Sparta og Aten, personifisert ved den mer fysiske Leonidas som Sparta-konge, til forskjell fra den mer intellektuelt orienterte general Themistokles, selv om også sistnevnte fremstår som rimelig brutal i kamphandlingene.

Venstresideikonet og filosofen Slavoj Zizek skrev et essay i forbindelse med den første filmen, hvor han gikk langt i å sammenligne perserne med dagens USA – og Al-Qaida og Taliban som moderne spartanere, hvorpå han nærmest fremstiller den spartanske disiplinen og samfunnsorganiseringen som et slags forbilde for en sosialistisk samfunnsmodell:

«No wonder that all early modern egalitarian radicals, from Rousseau to Jacobins, admired Sparta and imagined the republican France as a new Sparta: there is an emancipatory core in the Spartan spirit of military discipline which survives even when we subtract all historical paraphernalia of Spartan class rule, ruthless exploitation of and terror over their slaves, etc.»

Zizeks fremstilling av Al-Qaida og Taliban som dagens utgave av Kong Leonidas halter av flere årsaker. I motsetning til dagens totalitære islamisme hadde oldtidens bystater, tross alle sine mangler, et ideal om frie og likeverdige borgere. Kong Leonidas formulerer den greske agenda som et bolverk mot: «the reign of mystique and tyranny, towards the bright future», hvilket står i grell kontrast til islamismens krav om å underkaste seg, ikke fornuften, men religionen.

Den politiske arven fra de gamle grekerne er naturligvis omdiskutert. Sparta hadde institusjoner som skulle motvirke despoti, men var naturlig nok preget av en autoritær disiplin med liten aksept for mangfold. Det athenske demokratiet var ikke et liberalt demokrati av moderne kaliber – og både Sparta og Aten holdt seg med slaver. Like fullt gir det mening å snakke om grekernes kamp for frihet, demokrati og fornuft i møte med overmakten. Altså den klassiske Davids kamp mot Goliat, hvilket antagelig forklarer den universelle appellen.

300 – Rise of an Empire har naturligvis ikke blitt en kommersiell suksess for dens dype fremstilling av gresk filosofi og mytologi, ei heller på grunn av dens imponerende plot. Den kommersielle suksessen skyldes først og fremst estetikken: Filmen er i likhet med forgjengeren et visuelt mesterverk med fantastisk koreografi, hvor spektakulære kampscener kombineres med patosfylte karakterer.

Det samlede resultatet er definitivt verdt et kinobesøk, men selv om publikum ikke ser ut til å gå lei skjorteløse grekere (av begge kjønn), er det neppe noen grunn til å tro at filmen oppnår kultstatus blant selvoppnevnte filmkjennere med det første.

Innlegget er publisert hos Minerva 25.3.14.

Publisert: 23. februar 2024