Demokrati

Det republikanske partiet er blitt en trussel mot demokratiet

Problemeter ikke først og fremst Donald Trumps modus operandi, men at det republikanske partiet lar ham slippe unna med vanviddet, skriver Eirik Løkke i Aftenposten.

Eirik Løkke

Publisert: 21. desember 2019

Fredag 13. desember vedtok justiskomiteen i Representantenes hus å anbefale riksrettssak mot president Donald Trump. Det innebærer at Representantenes hus onsdag stemte for en tiltale, ettersom demokratene har flertall i underhuset.

Ettersom riksrett er en politisk og ikke en juridisk prosess, er det lite sannsynlig at utfallet ender med avsettelse. Dette fordi det for å avsette presidenten kreves to tredjedelers flertall i Senatet, hvor det republikanske partiet har flertall. Og presidentens parti har vist liten eller ingen vilje til å holde presidenten ansvarlig for korrupt oppførsel.

Republikanernes adferd viser ikke bare en servil holdning overfor Trump. Enda mer alvorlig er det at partiet synes å ha abdisert i møte med konseptet sannhet. Som Rudy Giuliani forsøksvis forklarte i 2018: «Truth isn’t truth.»

Det er derfor vanskelig å konkludere annerledes enn at det republikanske partiet anno 2019 er blitt en trussel mot demokratiet.

Solid grunnlag for riksrett

Jeg har lenge ment at grunnlaget for riksrett er solid. Avsløringene i forbindelse med Ukraina-skandalen burde fjerne enhver tvil.

Donald Trumps Ukraina-politikk, hvor han satte som betingelse for invitasjon til Det hvite hus og for økonomisk støtte til Ukraina at Joe Biden (gjennom sønnen Hunter Bidens forretninger i Ukraina) ble etterforsket (såkalt Quid Pro Quo), er selve definisjonen på maktmisbruk og nøyaktig hva grunnlovsfedrene advarte mot.

Vitnemålene i Kongressen illustrerer, utover rimelig tvil, at presidenten har en gjennomkorrupt oppførsel.

Selv hans egen EU-ambassadør, Gordon Sondland, bekreftet da han vitnet i Kongressen, Trumps ønske om å koble støtte til Ukraina mot etterforskning av Biden.

Men selv om det er saklig grunnlag for riksrett, har flere advart mot konsekvensene. Det er av den grunn Nancy Pelosi, lederen av Representantenes hus, har vært tilbakeholden med å forfølge muligheten for riksrett.

Kan virke mot sin hensikt

Det er en risiko for at prosessen kan virke mot sin hensikt. Like fullt mener jeg det er to avgjørende grunner for å støtte demokratenes beslutning om å starte riksrett.

For det første var det et akutt behov for å kaste lys over Trumps utenrikspolitikk. Dersom Kongressen ikke iverksatte umiddelbare tiltak, kunne Trump fortsette å presse utenlandske statsledere uten å bli konfrontert.

For det andre er Kongressen konstitusjonelt forpliktet til å holde presidenten ansvarlig. Dersom USAs folkevalgte representanter ikke er villige til å sette standarden for hvilken oppførsel som er akseptabel, får det dype implikasjoner for fremtidige presidenter og presidentembetets integritet.

Eller sagt med andre ord: Kongressen har et viktig ansvar for ikke å normalisere Trumps ødeleggende adferd.

Imidlertid har republikanerne vært lite villige til å konfrontere Trump. Uansett hvor mange løgner og konspirasjonsteorier presidenten serverer, nekter republikanerne å stå opp for sannheten. Selv når presidenten truer sin egen ambassadør, slik tilfellet var med Marie Yovanovitch, svarer GOP (the Grand Old Party, kallenavn på Det republikanske parti) med endeløs taushet.

For det kan ikke være noen tvil: Det vi har observert under vitnemålene, er et republikansk parti som er blitt trumpifisert. Og godt hjulpet av klakørene i Fox News har den konservative bevegelse ledet store velgergrupper inn i en postfaktuell virkelighet hvor «Truth isn’t truth».

Lover ikke godt

La det heller ikke være noen tvil om hvilken fare den nåværende politiske situasjonen utgjør for det amerikanske samfunnet. Intet demokrati kan over tid overleve en utvikling hvor store velgergrupper befinner seg i en postfaktuell virkelighet.

Problemet i så måte er ikke først og fremst Trumps modus operandi, men at det republikanske partiet lar ham slippe unna med vanviddet. Det lover ikke godt for det amerikanske demokratiets fremtid.

Innlegget var publisert i Aftenposten 19. desember 2019.