Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
Meld deg på nyhetsbrevet
Internasjonalt

Hva skjer med migrasjonen etter koronakrisen?

I forbindelse med den pågående krisen har proteksjonistiske krefter både til høyre og venstre i det politiske landskapet snakket om at nasjonalstaten nå reiser seg.

Torstein Ulserød

Publisert: 29. mai 2020

Det politiske klimaet i Vesten har i de siste årene vært preget av en restriktiv tilnærming til migrasjon, særlig etter flyktningkrisen i Europa 2015. Det er innført grensekontroll, og Norge og andre europeiske land har strammet inn asylpolitikken. Før kampen mot korona overtok fullstendig i begynnelsen av mars, var faren for en ny europeisk flyktningkrise høyt oppe på den politiske agendaen etter at Tyrkia åpnet grensen mot Hellas. Situasjonen i greske flyktningleirer er ikke mindre prekær enn den var i mars, snarere tvert imot, med koronatrusselen på toppen av annen nød. Det pågår en debatt i blant annet Norge om å hente ut barn fra leirene. Men det er naturlig nok den akutte trusselen pandemien utgjør som først og fremst opptar de europeiske landene, i likhet med resten av verden.

Det er nærliggende å regne med at mobiliteten mellom land vil bli mindre en tid fremover. For å begrense koronapandemien er det iverksatt reiserestriksjoner over hele verden, som har ført til at mobiliteten mellom land akkurat nå er rekordlav. Dette er allerede tydelig i statistikken over innvandring til Norge.

Den største delen av arbeidsinnvandringen, og også den største gruppen av migranter, til Norge utgjøres av borgere fra EØS-området. Antall registrerte innvandrede EØS-borgere ble redusert med over to tredeler fra februar til mars i år, fra nesten 2800 til ca. 800. Nedgangen i arbeidsinnvandringen fra resten av verden har vært enda mer dramatisk, og er etter koronautbruddet redusert til nesten ingenting. Antall innvilgede arbeidstillatelser til såkalte tredjelandsborgere gikk ned fra over 1000 i februar til 65 i mars.

Nedgangen er markant også for asylsøkere, som gikk ned fra 175, som allerede er historisk lavt, i februar, til 100 i mars. Det har også vært en nedgang i familieinnvandringen utenom EØS, om enn ikke like markant som for arbeid og asyl.

I forbindelse med den pågående krisen har proteksjonistiske krefter både til høyre og venstre i det politiske landskapet snakket om at nasjonalstaten nå reiser seg. Både som en beskrivelse av hva som skjer akkurat nå, og som en ønsket programerklæring for tiden etter korona. Det et fullt mulig å se for seg at økonomiske nedgangstider i kombinasjon med økt vektlegging av nasjonal beredskap, selvforsyning, og sikkerhet, kan føre til mer økonomisk proteksjonisme, og dermed et mer negativt syn på arbeidsmigrasjon, og også redusert vilje til å ta imot flyktninger. Ut fra et øyeblikksbilde av det politiske klimaet i Vesten, kan man nok også si at det virker som et sannsynlig scenario. Men ting kan endre seg raskt, noe også koronakrisen i seg selv er et eksempel på. En lang rekke faktorer virker som drivkrefter på internasjonal migrasjon, og det samme gjelder politiske stemningsbølger.

Koronatiltakene har i første omgang særlig redusert arbeidsinnvandringen til Norge fra EU. Særlig landbruket har problemer med å finne lokal arbeidskraft som kan erstatte arbeidsinnvandrerne, til tross for unntak for sesongarbeidere. Denne situasjonen kan naturligvis tas til inntekt for et syn om at vi har gjort oss for avhengig av arbeidsinnvandring og fri bevegelse mellom landene i Europa. LO har allerede vist til dette, og uttalt at dette er en anledning til å organisere driften i større grad på innenlandsk arbeidskraft, med dertil hørende arbeidsvilkår. En opplagt innvending mot denne posisjonen er at en omlegging til et slikt system vil medføre et produksjonstap, som dels bæres av arbeidsinnvandrerne selv, men også et samfunnsøkonomisk tap for Norge. Dette er en type debatt vi antagelig vil se mer av fremover. Det er legitime diskusjoner å ta, og koronakrisen forsterker og illustrerer allerede velkjente dilemmaer.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her:

Publisert: 29. mai 2020
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Independence day, usa, 4th of July, statue of Liberty, american flag
Eirik Løkke

En hyllest til det amerikanske eksperimentet

USA er det viktigste grunnlaget for det moderne samfunnet og demokratiet vi lever i, på tross av alle sine skampletter. De fleste forstår ikke hva det vil bety for oss om verdens mest vellykkede multikulturelle demokrati skulle gå under.
USADemokrati og rettigheter
Eirik Løkke

Trump tilhører fortiden (forhåpentligvis)

Vil Cassidy Hutchinson og det eksplosive vitnemålet hennes i 6. januar-høringene stoppe Trumps drøm om en ny presidentperiode?
Politikk og samfunnUSA
Vladimir Putin Russland
Jan Erik Grindheim

Russland er ei skam for verda

Få, om nokon, er betre enn professor Øyvind Østerud til å skape klårleik når noko er vanskelege å forstå i internasjonal politikk. Få, om nokon, er meir varsame med å konkludere kva me skal meine når me freistar å forstå. Men i Dag og Tid 10. juni gjer Østerud eit unnatak, når han tek til orde for at krigen i Ukraina neppe vil ta slutt utan ei forhandlingsløysing.
InternasjonaltPolitikk og samfunn
Mathilde Fasting

Tips til norsklærere

Historielærer og norsklektor Sjur Aaserud savner innvandrerlitteratur om innvandrere som lykkes. Jeg gjorde det samme, og for noen år siden skrev jeg boken «Vilje til å lykkes».
Innvandring og integrering
krigsskip london storbritannia
Eirik Løkke

Imperiet slår tilbake – 40 år siden britenes seier i Falklandskrigen

Den 2. april 1982 angrep Argentina, under ledelse av Leopoldo Galtieri, Falklandsøyene. Galtieri regnet med at Margaret Thatcher ikke ville slå tilbake. Han tok feil. Den 14. juni kunne britiske styrker på nytt heise Union Jack på Stanley.
InternasjonaltForsvar og sikkerhet
Eirik Løkke

Top Gun leverer!

Oppfølgeren til den ikoniske pilotfilmen fra 80-tallet er et portrett av USA på sitt beste.
USAPolitikk og samfunnKultur

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
civita@civita.no
Civita logo