Hva skjer med migrasjonen etter koronakrisen?
I forbindelse med den pågående krisen har proteksjonistiske krefter både til høyre og venstre i det politiske landskapet snakket om at nasjonalstaten nå reiser seg.
Publisert: 29. mai 2020
Det politiske klimaet i Vesten har i de siste årene vært preget av en restriktiv tilnærming til migrasjon, særlig etter flyktningkrisen i Europa 2015. Det er innført grensekontroll, og Norge og andre europeiske land har strammet inn asylpolitikken. Før kampen mot korona overtok fullstendig i begynnelsen av mars, var faren for en ny europeisk flyktningkrise høyt oppe på den politiske agendaen etter at Tyrkia åpnet grensen mot Hellas. Situasjonen i greske flyktningleirer er ikke mindre prekær enn den var i mars, snarere tvert imot, med koronatrusselen på toppen av annen nød. Det pågår en debatt i blant annet Norge om å hente ut barn fra leirene. Men det er naturlig nok den akutte trusselen pandemien utgjør som først og fremst opptar de europeiske landene, i likhet med resten av verden.
Det er nærliggende å regne med at mobiliteten mellom land vil bli mindre en tid fremover. For å begrense koronapandemien er det iverksatt reiserestriksjoner over hele verden, som har ført til at mobiliteten mellom land akkurat nå er rekordlav. Dette er allerede tydelig i statistikken over innvandring til Norge.
Den største delen av arbeidsinnvandringen, og også den største gruppen av migranter, til Norge utgjøres av borgere fra EØS-området. Antall registrerte innvandrede EØS-borgere ble redusert med over to tredeler fra februar til mars i år, fra nesten 2800 til ca. 800. Nedgangen i arbeidsinnvandringen fra resten av verden har vært enda mer dramatisk, og er etter koronautbruddet redusert til nesten ingenting. Antall innvilgede arbeidstillatelser til såkalte tredjelandsborgere gikk ned fra over 1000 i februar til 65 i mars.
Nedgangen er markant også for asylsøkere, som gikk ned fra 175, som allerede er historisk lavt, i februar, til 100 i mars. Det har også vært en nedgang i familieinnvandringen utenom EØS, om enn ikke like markant som for arbeid og asyl.
I forbindelse med den pågående krisen har proteksjonistiske krefter både til høyre og venstre i det politiske landskapet snakket om at nasjonalstaten nå reiser seg. Både som en beskrivelse av hva som skjer akkurat nå, og som en ønsket programerklæring for tiden etter korona. Det et fullt mulig å se for seg at økonomiske nedgangstider i kombinasjon med økt vektlegging av nasjonal beredskap, selvforsyning, og sikkerhet, kan føre til mer økonomisk proteksjonisme, og dermed et mer negativt syn på arbeidsmigrasjon, og også redusert vilje til å ta imot flyktninger. Ut fra et øyeblikksbilde av det politiske klimaet i Vesten, kan man nok også si at det virker som et sannsynlig scenario. Men ting kan endre seg raskt, noe også koronakrisen i seg selv er et eksempel på. En lang rekke faktorer virker som drivkrefter på internasjonal migrasjon, og det samme gjelder politiske stemningsbølger.
Koronatiltakene har i første omgang særlig redusert arbeidsinnvandringen til Norge fra EU. Særlig landbruket har problemer med å finne lokal arbeidskraft som kan erstatte arbeidsinnvandrerne, til tross for unntak for sesongarbeidere. Denne situasjonen kan naturligvis tas til inntekt for et syn om at vi har gjort oss for avhengig av arbeidsinnvandring og fri bevegelse mellom landene i Europa. LO har allerede vist til dette, og uttalt at dette er en anledning til å organisere driften i større grad på innenlandsk arbeidskraft, med dertil hørende arbeidsvilkår. En opplagt innvending mot denne posisjonen er at en omlegging til et slikt system vil medføre et produksjonstap, som dels bæres av arbeidsinnvandrerne selv, men også et samfunnsøkonomisk tap for Norge. Dette er en type debatt vi antagelig vil se mer av fremover. Det er legitime diskusjoner å ta, og koronakrisen forsterker og illustrerer allerede velkjente dilemmaer.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her:
Relatert
En hyllest til det amerikanske eksperimentet
Trump tilhører fortiden (forhåpentligvis)
Russland er ei skam for verda
Tips til norsklærere
Imperiet slår tilbake – 40 år siden britenes seier i Falklandskrigen
