Hvordan skal man som nasjon forholde seg til sin egen historie?

Overlater man historien til farlige krefter, lukker man også døren for kritikk og refleksjon. Da risikerer vi å gjenta historiens feil eller å la den bli brukt som propaganda.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 12. november 2023

Lite er mer betent enn Vestens imperialistiske historie: kappløpet om Afrika og slavehandelen. Her er det viktig å legge til at mange samfunn gjennom tidene har hatt slaver, og at ideen om at dette er forkastelig, i stor grad kan tilskrives Vesten og opplysningstiden. Det rettferdiggjør likevel ikke det vi en gang har gjort, selv om mye må forstås ut fra den tiden det skjedde i.

Det gir likevel berøringsangst, og for noen et behov for oppgjør i møte med historiske skikkelser. Dette kom tydelig til uttrykk da black lives matter-bevegelsen tok et oppgjør med historiske personer som Winston Churchill og David Hume i kjølvannet av drapet på George Floyd i 2020.

I Frankrike har Napoleon Bonaparte vært en tilsvarende omstridt skikkelse. I 1802, da han var førstekonsul i Frankrike, reintroduserte Napoleon slaveriet. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Gjeninnføringen av slavehandel gjaldt kun for kolonier der det ikke hadde vært mulig å avskaffe praksisen. Et eksempel er Antillene, som ikke hadde vært under fransk kontroll da Frankrike avskaffet slaveriet under revolusjonen (1794), og dermed ikke var underlagt franske lover. Napoleon gjeninnførte ikke slaveriet, på den måten mange tror, han opprettholdt status quo i enkelte kolonier.

For Napoleon var ikke slavespørsmålet særlig viktig. Hans kjerneoppgave som hersker i Frankrike besto først og fremst i å skape nasjonal enhet og gjenopprette orden og stabilitet. Men at han var autoritær, er ikke til å stikke under stol.

I 1815, da Napoleon kom tilbake som keiser i 100 dager, før han tapte sitt siste slag ved Waterloo, avskaffet han endelig slaveriet i Frankrike. Det tok flere tiår (og lenger) før ‘resten av verden’ gjorde det samme.

I moderne tid har Napoleon vært kontroversiell. Mye på grunn av slaveriet. Franske presidenter har derfor vært forsiktige med å hedre ham. Jacques Chirac unngikk blant annet markeringen for slaget ved Austerlitz i 2005. Nicolas Sarkozy og Francois Hollande besøkte ikke graven hans mens de var presidenter. Dermed har ytterliggående krefter på høyresiden kunnet ta eierskap over ham.

President Emmanuel Macron har likevel valgt å hedre Napoleon. En modig avgjørelse. «Han er en del av oss, som franskmenn», var konklusjonen til Macron. Dette sa han i forbindelse med at det i 2021 var 200 år siden Napoleons død. Macron markerte dette ved å legge ned en krans ved graven hans i Les Invalides i Paris. Han holdt også en tale der han ga en balansert fremstilling av keiseren.

Å akseptere at historiske skikkelser er en avgjørende del av en nasjons historie og identitet, er en viktig erkjennelse. På godt og vondt. I Norge gjør vi det samme med vår evige konge, Olav den hellige.
Uten et felles eierskap over det som er nasjonal historie, åpnes døren for misbruk. Historie kan være rot til traumer, og historie kan legitimere politiske bevegelser. Overlater man historien til farlige krefter, lukker man også døren for kritikk og refleksjon. Da risikerer vi å gjenta historiens feil eller å la den bli brukt som propaganda.

Teksten er på trykk i Dag og Tid 10.11.2023.