Glimrende om globalisering

Det er skrevet en del bøker om de virkelig store utfordringer i verden. Noen er gode og tilfører ny innsikt og nye argumenter. En sjelden gang skrives det bøker som evner å sette en ny dagsorden ved å lansere nye begreper, spissformuleringer og sammenhenger som forandrer debatten. ”Verden er flat” av Thomas Friedman er en slik bok, skriver Paul Chaffey, adm. dir. i Abelia i denne artikkelen.


Glimrende om globalisering


 


Av Paul Chaffey


 


Egentlig hadde New York Times journalist Thomas Friedman alt skrevet sin dagsordensettende murstein om gledene ved globaliseringen på slutten av 90-tallet. Den het ”The Lexus and the Olive Tree”, og presenterte en rekke spissformulerte og tankevekkende analyser av hvorfor det store flertallet i verden tjener på og ønsker å være del av den kapitalistisk verdensøkonomien. Omkostingene ved å stå utenfor er helt enorme både når det gjelder demokrati og velferd. Det krever sterke virkemidler å tvinge folk til å leve i et Nord Korea når vi ser hva som er oppnådd i Sør Korea. Derfor handler politikk i moderne stater i stor grad om hvordan et land får orden på sitt økonomiske ”operativsystem” slik at bedriftene kan handle med og konkurrere med bedrifter i andre land med åpne økonomier.


                          


Dypere og raskere globalisering


 


Når Thomas Friedman valgte å skrive enda en bok om globalisering etter å i noen år ha vært mest opptatt av effektene av 11.september, fundamentalisme og terrorisme, var det ikke fordi han har endret oppfatning og blitt pessimist. Det var tvert imot fordi han etter å ha reist i Asia i 2004, og blant annet besøkt de verdensledende indiske it-bedriftene Infosys, Wipro og Tata, oppdaget at globaliseringen er dypere, går fortere og de positive effektene kommer langt raskere enn han trodde i 1998. Drivkreftene som driver globaliseringen er blitt sterkere enn før. ”Verden er flat” handler om disse drivkreftene og hva som kreves av land og bedrifter for å lykkes i en globalisert verden.


 


Man må vel være ærlig og innrømme at mange av de dagsordensettende bøkene om store samfunnsspørsmål de siste tiårene er skrevet av forfattere som har vært svært kritiske til kapitalismens evne til å løfte menneskeheten ut av fattigdom og til dels svært pessimistiske på klodens vegne. Dette gjelder for eksempel Rachel Carsons ”Silent Spring”, Susan Georges ”How the other half dies”, Naomi Kleins ”No Logo og Noreena Hertz ”The silent takeover”, som alle er preget av en analyse som sier at de internasjonale bedriftene er skurkene som lar sitt profittbegjær gå ut over det fattige flertallet i verden. De rike blir rikere. Flertallet i verden blir stadig fattigere.


 


Thomas Friedman er befriende tydelig på at han er dundrende uenig i dette. Han er uenig med Attac i at utfordringen er å beskytte seg mot konkurranse og markedskrefter. Han mener mer kapitalisme er bra og mer globalisering er bra for det store flertallet. Åpenhet for arbeidsinnvandring og nye impulser utenfra er bra. Og velfungerende demokratiske stater som bekjemper maktmisbruk og korrupsjon, sikrer konkurranse, og sørger for at befolkningen får utdanning og velferd, er en forutsetning for å lykkes i den globale konkurransen. Politikkens rolle må være å skape rammebetingelsene for å lykkes i en verden der konkurransen blir hardere og endringene skjer raskere, blant annet ved å investere i utdanning og forskning og fjerne proteksjonistiske innslag som reduserer evnen vår til å konkurrere. Når politikerne blir mer opptatt av å stanse utviklingen har vi tapt.


 


Drivkreftene


 


Det jeg opplever som selve nøkkelkapitlet i boken heter ”De ti drivkreftene som gjorde verden flat” og handler om hvordan ti parallelle endringsprosesser skaper helt grunnleggende endringer i bedrifters og lands konkurransevilkår. De utgjør til sammen selve årsaken til dagens raske globalisering. Felles for alle ti drivkreftene er at de ikke kan skrus av eller på i et lite lands nasjonalforsamling eller regjering.


 


Dels er det snakk om store politiske beslutninger og begivenheter som ligger langt utenfor vår kontroll, som Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd, som la grunnlaget for at vi i dag for første gang i verdenshistorien har en markedsbasert verdensøkonomi der de fleste land deltar. Kina ble medlem av WTO så sent som i 2001, noe som førte verdens mest folkerike stat for fullt inn i den kapitalistiske verdensøkonomien. Kina produserer i dag industrivarer av høy kvalitet som brukes over hele verden, og vokser raskt i betydning som senter for forskning og utvikling.


 


For det andre er det snakk om grunnleggende teknologiske endringer som muliggjør helt nye måter å samhandle på, løse oppgaver og drive bedrifter. Vi har fått internett. Men vi har også bedrifter som utvikler programvare som ligger på toppen av internett og som muliggjør nye tjenester som vi ikke kunne drømme om for få år siden og som muliggjør behandling av enorme mengder data i sanntid på tvers av land og bedrifter. Vi har fått nettbanker, nettmeglere, nettauksjoner og nettreisebyråer. Og ikke minst har vi fått mulighet til å outsource arbeidsoppgaver til helt andre steder i verden når det gir lavere kostnader for bedriftene og lavere priser for kundene. Mennesker som tidligere var utenfor den globale tjenesteøkonomien får gode jobber.


 


I tillegg opplever vi nå en eksplosiv kombinasjon av søkemotorteknologi og trådløs kommunikasjonsteknologi som vil sette enda større fart i omstillingene. Ganske enkelt fordi tilgang til riktig informasjon er en nøkkelforutsetning for å ha mulighet til å delta i en kunnskapsøkonomi. Når teknologien endrer spillereglene både for hvordan vi kan finne, sortere og rangere informasjon, og også hvor vi får tilgang til viktig informasjon – som for eksempel helseopplysninger i en pasientjournal – så er det mange virksomhetsmodeller som er modne for endringer.


 


For det tredje er det drivkrefter som best kan beskrives som organisatoriske og forretningsmessige innovasjoner som snur rundt på vante forestillinger om hvordan bedrifter skal drives. Det som tidligere ble vurdert som kjernevirksomhet settes ut til andre. Verdikjeder integreres eller splittes opp. Vi har fått begreper som outsourcing, innsourcing og offshoring.. Vi har sett hvordan Ikea, WallMart og Dell har omdefinert hvordan man driver i møbelbransjen, varehandelen og pc-produksjon. Og vi har open-source modeller der nye produkter utvikles gjennom å dele informasjon og oppmuntre andre til å videreutvikle produktet, noe som utfordrer mer tradisjonelle forretningsmodeller basert på beskyttelse av opphavsrettigheter.


 


Nye konfliktlinjer


 


Dype og raske endringer i samfunnet er nødvendigvis nødt til gjenspeile seg i politikken. Thomas Friedman mener at den tradisjonelle høyre-venstre aksen i politikken er mer og mer uinteressant når globaliseringen treffer oss. Da vil den grunnleggende motsetningen i politikken gå mellom det han kaller ”Veggpartiet”, som ønsker å beskytte oss mer mot resten av verden, og ”Nettpartiet” som er tilhengere av mer åpenhet. I ”Veggpartiet” finnes det både dypt konservative mennesker, mennesker som er mot fremmede, radikale venstresideaktivister med et sosialistisk prosjekt og folk som ganske enkelt vil beskytte arbeidsplassen sin mot konkurranse. Og på samme måte er det i ”Nettpartiet” både næringslivsfolk som er tilhengere av skattelette og frihandel, pragmatiske sosialdemokrater som ønsker flere politiske beslutninger i internasjonale organer og kreative kulturliberalere som er tiltrukket av de store mulighetene for innovasjon og nyskaping som skapes i en åpen og globalisert økonomi.


 


Selv om denne måten å gruppere seg i politiske allianser ikke har slått helt igjennom så langt verken i Norge eller i den vestlige verden ellers, så ser vi noen tendenser. Både internt i den rød/grønne regjerningen og i den borgerlige opposisjonen er det høyst ulike syn på nøkkelspørsmål i forhold til globaliseringen. Det gjelder synet på EU-medlemskap, WTO-forhandlingene, arbeidsinnvandring, konkurransepolitikk og synet på statens rolle i næringslivet. Noe av det samme opplever Friedman i amerikansk politikk der det er stor uenighet innad i både det demokratiske partiet og det republikanske partiet i synet på frihandelsavtaler med for eksempel Mexico. Fremtidspessimismen er godt representert både på høyre og venstresiden. Utfordringen er å bruke Thomas Friedmans optimistiske fremtidsvisjon og delta i byggingen av den politiske alliansen som ønsker å utnytte og utvide de mulighetene som nå skapes rundt oss.


 


Flertallet blir rikere


 


”Verden er flat” forteller historien om hvordan kapitalismen gjør det store flertallet rikere og reduserer forskjellen mellom industriland og utviklingsland. Verden er blitt mye flatere i den forstand at adgang til utdanning og vestlige bedrifters investeringer i nye arbeidsplasser i utviklingsland gjør at et ungt menneske med utdanning i India kan konkurrere med en person i Silicon Valley. Det var helt umulig for noen få år siden. Og fordi verdiskaping i næringslivet ikke er et nullsumspill, men en prosess der bærekraftig vekst skaper mer vekst, så er Kinas og Indias inntog i verdensøkonomien en viktig årsak til at vi i Norge opplever en historisk høy velstand. Vi selger olje dyrere og kjøper mobiltelefoner og klær billigere.


 


Det er gledelig at ”The Word is Flat – a brief history of the Twenty-First Century” nå er gitt ut på norsk. Den norske utgaven av boken er for øvrig en oversettelse av Friedmans oppdaterte og reviderte 2006-utgave av den opprinnelige boken. Boken bør leses av alle som ønsker å forstå hva som skjer i verden akkurat nå, hva som kreves for få enda flere mennesker ut av fattigdom og hvorfor land som Norge vinner på mer konkurranse med resten av verden.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »