Barnehage alltid bra?
Foreldrene er langt på vei disiplinert til å velge barnehageplass for ett-åringen, kanskje i mangel av gode alternativer?, skriver Mathilde Fasting i Vårt Land.
Publisert: 3. juli 2013
Av Mathilde Fasting, Civita
90 prosent av familiene velger i dag barnehage for barn mellom ett og fem år. Ni prosent av familiene velger å la en av foreldrene være hjemme.
Barnehageutbyggingen har styrt valget av barneomsorg. De familiepolitiske ordningene som virkelig betyr noe, er knyttet til yrkesdeltakelse. Det har vært en sterk politisk vilje til å tilrettelegge mest mulig for å kunne kombinere yrkesaktivitet og barn.
Barnehagedekningen har vokst som et resultat av kvinners økte deltagelse i arbeidslivet siden 1970-tallet. Full barnehagedekning kom etter barnehageforliket i 2003. Barnehagedekningen gir mødre og fedre anledning til å velge å arbeide i stedet for å passe barn, men det gir også signal om at alternativer utenfor barnehagen blir vanskeligere å velge.
I dag går de fleste barn i barnehage, noe som også er reflektert i endrede holdninger til kjønnsroller fra 1970-årene og frem til i dag. I 1977 mente rundt 60 prosent av de intervjuede i SSBs fruktbarhetsundersøkelse at kvinner med barn under skolepliktig alder burde være hjemme og ta seg av barna. Andelen var sunket til 30 prosent bare 11 år etter. I 2007 var spørsmålet reformulert til om barn under skolepliktig alder sannsynligvis ville lide om moren var yrkesaktiv, og det var det kun 10 prosent som var enig i. Utbyggingen av barnehager er et forhold som reflekteres i holdningene.
Med dagens dekningsgrad for barnehager er det imidlertid noen som stiller spørsmål om hvordan det på lengre sikt vil gå med barn som ikke trives i barnehage. Flere uttrykker nå bekymring for særlig de yngste barnas tid i barnehagen. Vi har ikke klare holdepunkter for å besvare dette spørsmålet ennå.
Mange foreldre velger å sende ettåringen i barnehage, mens en undersøkelse viser at bare hver femte mor mener at barnehage er det beste for ettåringen. Professor i utviklingspsykologi Lars Smith mener svarene i undersøkelsen først og fremst skyldes økonomi, men også at det er sosialt press for å benytte barnehagetilbudet.
I april i år publiserte forsker Mari Rege en studie som viste at mødre med kontantstøtte som var hjemme med sitt andre eller tredje barn, hadde bedre mulighet til å følge opp eldre søsken på skolen. Disse barna hadde bedre skoleresultater, enn barn som gikk på SFO eller kom hjem til et tomt hus. Poenget i Reges studie var ikke kontantstøtten, men effekten av at mor var hjemme.
Lærere, førskolelærere og barnehageassistenter møter et mangfold og barn og skal behandle dem likeverdig. Likevel er det som førsteamanuensis May Britt Drugli understreker i Adresseavisen: ”Elever som har et godt forhold til læreren, jobber bedre. Dermed har de større sjanse til å få gode resultater. Det tjener jenter på, gutter taper.” Adferdsforskjeller er tydelige lenge før skolealderen, med den konsekvens at likeverdig behandling i praksis blir vanskelig. Foreldre stiller med et helt annet utgangspunkt, de elsker barna sine uansett og vil lettere tilgi og korrigere uønsket oppførsel. Det er mulig å stille spørsmål ved om ikke foreldrenes påvirkning i dagliglivet burdet vare lengre enn til ettårsdagen.
I 2005 kom Simen Tveitereid ut med boken Hva skal vi med barna?. Her kritiserer han SV som har gått i bresjen for at barnehage er best egnet til å forme barn. Tveitereid med flere har også trukket frem små barns symptomer på stress når de er full tid i barnehage fra ettårsalderen.
Vi har valgt å institusjonalisere omsorgen for barn. Alternativene hjemmeværende mor, dagmamma eller praktikant, korttidsbarnehage eller barnepark, er begreper som snart er på vei ut av vokabularet – mens hjemmeværende far ennå ikke er kommet skikkelig inn. Men rundt ni av 10 ansatte i barnehagene er kvinner. Litt forenklet kan vi si at de før passet sine egne barn, mens de nå passer andres barn. Vi må være yrkesaktive for å opprettholde full barnehagedekning og gode foreldrepermisjonsordninger. Hvis vi bryter ut av det mønstret, vil det få konsekvenser for barnehagetilbudet.
Det er frivillig å velge barnehage som omsorgsløsning i Norge, men det er mulig å reflektere over hvor frivillig det egentlig er når vi subsidierer barnehageplassen for 1–3-åringer med 180 000 kroner i året og foreldrene betaler maksimalt 2 330 kroner i måneden. Foreldrene er langt på vei disiplinert til å velge barnehageplass for ett-åringen, kanskje i mangel av gode alternativer?
En familiepolitikk som i sterk grad dreier seg om å oppfylle arbeidslinjens krav og kravet til likestilling, løser kanskje tidsklemma for mor og far, men barna risikerer å havne midt i klemma. Langtidskonsekvensene for barna er det for tidlig å si noe om ennå.
Innlegget stod på trykk i Vårt Land 3. juli 2013.