Skandalen i Bergen
Selv om det kan være grunn til å kritisere ledelsen i politiet i Bergen på formelt grunnlag, får ikke VGs dekning av saken frem den virkelige narkotikaskandalen som danner noe av bakteppet for Bergen-politiets prioriteringer, skriver Torstein Ulserød i VG.
Publisert: 17. november 2016
Samtidig som politiet i Bergen, etter det som angivelig er muntlige ordre fra ledelsen, har nedprioritert pågripelser og etterforskning av kjente narkotikaselgere, har politiet fortsatt med omfattende bøtelegging av rusmisbrukere for besittelse av noen få gram stoff. Dette er en absurd praksis, som også er det motsatte av det som har vært det klare signalet fra politikere og ledelsen av påtalemyndigheten de siste årene, nemlig at politiet ikke skal jage slitne rusmisbrukere, men konsentrere seg om å ta såkalte bakmenn. Bergenspolitiets praksis kan også, hvis den er riktig beskrevet i varselet, være ulovlig. Politiet har etter straffeprosessloven en plikt til å forfølge straffbare handlinger.
VG har åpenbart avdekket kritikkverdige forhold som bør omtales. Men selv om det kan være grunn til å kritisere ledelsen i politiet i Bergen på formelt grunnlag, får ikke VGs dekning av saken frem den virkelige narkotikaskandalen som danner noe av bakteppet for bergenpolitiets prioriteringer. Denne skandalen handler om en feilslått narkotikapolitikk, og hvordan sterke krefter i norsk politi driver en politisk kampanje for å bekjempe både endringer og legitim debatt om denne politikken. Varsleren i bergenspolitiet kan med god grunn mistenkes for å delta i en slik kampanje for å ivareta narkotikapolitiets interesser i at kampen mot narkotika fortsetter som før. VGs dekning har imidlertid vært tendensiøs i en grad som vitner om at avisen helt overser disse problemstillingene.
Reportasjen om Narkovarselet bygger effektivt opp under forestillingen om at det bare er politiets innsats som kan redde samfunnet fra å drukne i narkotika. Når så politiet svikter som følge av en påstått ukultur, blir resultatet at massevis av narkotika havner på gaten. VG-redaktør Hanne Skartveit fulgte opp reportasjen med å slå fast at mange barn og unge, og deres familier, kan komme til å måtte betale en høy pris for politiets manglende innsats. Også på lederplass har VG bare ett perspektiv på denne saken: Politiet i Bergen har sviktet innbyggerne.
Skartveit må gjerne være bekymret for narkotikaen som flyter, men hvis bekymringen for barn og unge skyldes Bergen-politiets prioriteringer, er det etter alt å dømme en bekymring uten rot i virkeligheten. Hvis det var slik at politiets innsats effektivt begrenset omsetning og bruk av narkotika, burde narkotikaproblemene i samfunnet vært redusert betydelig etter flere tiår der politi og rettsvesen i praksis har prioritert alvorlig narkotikakriminalitet høyere enn noe annet. Men det har ikke skjedd.
Det finnes dermed en annen måte å se denne saken på enn det perspektivet VG gir oss, der politiets prioriteringer er et svik som fører til en ukontrollert flom av narkotika i gatene. Politiets prioriteringer illustrerer det mange av oss har visst lenge: Krigen mot narkotika er allerede tapt, som jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen skrev i Bergens Tidende 14.11. I erkjennelsen av at kampen mot narkotika ikke kan vinnes, er det rasjonelt å prioritere etterforskning av annen kriminalitet, slik politiet i Bergen nå gjør. Alle forstår at politiet må prioritere, og selv kommentatorer og politikere som gir uttrykk for at de mener det er uakseptabelt at politiet ikke gjør alt de kan for å stoppe narkotikanettverk med forgreninger til Afrika (som stortingsrepresentant for Høyre, Ove Trellevik skrev i BT), ønsker neppe at etterforskning av vold, seksuelle overgrep og menneskehandel skal nedprioriteres.
At politiet likevel har ressurser til å bøtelegger brukere som tas med for eksempel noen få gram narkotika, som gir store positive utslag på oppklaringsstatistikken, kan ikke forsvares, men er heller ikke noe argument for å prioritere større narkotikasaker.
At politifolk som jobber med narkotika nå skyver slitne rusmisbrukere foran seg for å minne oss om alvoret i hva vi jobber med med henvisning til sønderknuste foreldre som har mistet sitt eneste barn i en overdose, er skamløst usaklig.
Ingenting tyder på at politiets innsats reduserer overdosedødsfall. Tvert imot peker empirien i retning av at straffeforfølging og kriminalisering dramatisk øker risikoen for nettopp slike dødsfall.
Men dette illustrerer hva vi har å gjøre med, nemlig en gruppe narkotikapolitifolk med stor makt, som kjemper iherdig for at politiet skal fortsette å bruke enorme ressurser på narkotikasaker, i praksis på bekostning av bekjempelse av annen alvorlig kriminalitet. Det er en kamp om ressurser, makt og prestisje. Dette viser VG få tegn til å ha fått med seg.
Varsleren i Bergen-politiet, som selv jobber med narkotikafeltet, fremstilles av VG som en hedersmann av de sjeldne. Han har valgt å forbli anonym, men VG kan forsikre om at han er ingen hvem som helst, og han er svært respektert, får vi vite. Selve beviset for varslerens høye troverdighet ser ut til å være at han for noen år siden ble tildelt Norsk narkotikapolitiforenings pris for over tid å ha gjort en ekstraordinær innsats på narkotikafeltet. Ifølge foreningens medlemsblad er han svært dedikert i sitt arbeid, og han har visstnok også en unik evne til å reflektere over ulike problemstillinger Det er godt mulig. Men omfavnelsen fra Norsk narkotikapolitiforening (NNPF) burde, om noe, gitt VGs journalister anledning til å reflektere litt over muligheten for at denne varslersaken kan være drevet av andre motiver enn rent politifaglige bekymringer.
NNPF er nemlig heller ingen hvem som helst i denne sammenhengen. NNPF er en privat interesseorganisasjon bestående av politifolk, fengselsbetjenter og tollere som blant annet kjemper mot liberalisering av narkotikalovgivningen, men foreningen fremstår ofte, gjennom bevisst tvetydighet, som om de representerer politiet utad.
Den dedikerte polititjenestemannen i Bergen, som hylles av NNPF, vil, ifølge VG, bare bidra til forsvarlig saksbehandling, og får ikke et eneste kritisk spørsmål fra VGs journalister. Det kan se ut som en liten journalistskandale.
Innlegget er på trykk i VG 16.11.16.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Et politi som bærer våpen, gir trygghet
Hva kan markedet fortelle oss om kriminalitetsutviklingen i Oslo?
Om EU-domstolens rolle
EU-domstolen er av og til kritisert for å være ‘aktivistisk’. Dette kan bygge på en for snever oppfatning av EU-domstolens rolle, men kan også skyldes uenighet om enkelte av dens avgjørelser.