Kan vi lage en yngrebølge?
Støtten til barnefamiliene er utformet slik at den skal bidra til at flest mulig jobber mest mulig. Det er i utgangspunktet bra for arbeidslinjen, men det gjør også at de fleste venter med å etablere familie til de er godt etablert i arbeidslivet, og at man derfor arbeider mindre i sine mest produktive år, skriver Mathilde Fasting i Klassekampen.
Publisert: 25. oktober 2013
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
«Velferdsstaten står overfor enorme problemer,» skriver Jon Hustad i sin bok «Farvel Norge». Problemene han skisserer er etter hvert velkjente: vi blir eldre, flere er syke og uføre og vi tar imot mange innvandrere. Dette legger press på statsfinansene.
Om ikke lenge vil Norges statsbudsjett gå med underskudd.
Hustad presenterer sine bekymringer med spiss penn, men han har rett i at produktiviteten må opp og at så mange som mulig må jobbe, dersom vi skal opprettholde velferdsordningene våre. Det er fremtidige generasjoner som vil utgjøre den arbeidsstyrken et godt samfunn vil være avhengig av.
Som samfunn vil vi ha i pose og sekk. Vi vil at alle skal jobbe, og at det skal fødes mange barn, og dermed skapes nye generasjoner arbeidstakere. Men det er ikke alltid lett å få til i praksis. Mye fravær rundt og etter barnefødsler gir lavere arbeidsdeltakelse.
Støtten til barnefamiliene er utformet slik at den skal bidra til at flest mulig jobber mest mulig. Permisjonsordningene er rause, og barnehagesubsidieringen er omfattende. De yrkesaktive foreldrene får betydelig mer støtte enn de som ikke er yrkesaktive. En fulltidsarbeidende mor eller far får mer enn fire ganger så høy stønad totalt som en hjemmeværende mor eller far som kun mottar barnetrygd og kontantstøtte. Heller ikke en enslig forsørger, som får kontantstøtte, overgangsstønad, utvidet barnetrygd og engangsstønad, kommer i nærheten av subsidiebeløpene som gis til de som er yrkesaktive. Det er i utgangspunktet bra for arbeidslinjen, men det gjør også at de fleste venter med å etablere familie til de er godt etablert i arbeidslivet, og at man derfor arbeider mindre i sine mest produktive år.
I Norge får vi mange barn sammenlignet med andre land i Europa, men ikke nok til å reprodusere befolkningen.
Støtten til barnefamiliene har skjøvet fødselsmønstret slik at man forsøker å få barn når muligheten til å få barn biologisk sett er redusert. For første gang i norsk historie får kvinner mellom 35 og 40 år flere barn enn kvinner mellom 20 og 25 år. Vi får barn først når vi blir «gamle». Konsekvensen er at mange ikke rekker å få mer enn to barn, om de i det hele tatt lykkes med å få barn.
Velferdsordningene som er ment å støtte yrkesaktive barnefamilier, kan også bidra til at man venter så lenge at man ikke rekker å få barn når det er biologisk mulig. Nesten halvparten av all behandling for barnløshet gis til kvinner over 35 år, og 30 prosent av keisersnittene skyldes mors alder. Gjennomsnittsalderen for en høyt utdannet norsk kvinne, bosatt i Oslo, som får barn, er mye høyere enn landssnittet, og fruktbarhetsraten er i dag holdt oppe av at mange innvandrerkvinner får flere enn to barn.
Dersom flere får barn tidligere, vil den mest intense barneperioden være over før eventuelle karrierer i yrkeslivet starter for alvor. En kvinne som har fått barn i 20-årene, vil kunne arbeide mer uavbrutt fra 30-årsalderen frem til pensjonsalder.
Ordninger som oppfordrer kvinner til å få barn tidligere, vil kunne bidra til at kvinner får flere barn, at de føder barn når de er mest fertile, at de kan starte karriereløp mer parallelt med menn, og at yrkeskarrieren kan forløpe uten lange avbrekk. Det vil også kunne styrke likestillingen.
For unge mødre og fedre under utdanning bør det være mulig å finne frem til ordninger, som for eksempel fradrag i lån fra Lånekassen, hvis du får barn mens du studerer. I dag er det stipend for inntil to semestre. Dette kunne økes, eller deler av lånet kunne refunderes etter ferdig studieløp med barn. Dessuten kan man vurdere å la studiepoeng telle som opptjeningsrett til foreldrepenger.
Økt engangsstøtte, som KrF foreslo før valget og som også er med i regjeringsplattformen, er et godt forslag. Denne støtten gis til mødre som ikke har rett til foreldrepenger og vil ikke bare komme lavinntektsfamiliene til gode, men også være bra for studenter.
I regjeringsplattformen står det også at Regjeringen vil: «Legge til rette for at flere får mulighet til å benytte tilbud om barnehageplass gjennom differensiert foreldrebetaling.» Dette tiltaket vil med den rette utformingen også komme studenter til gode.
Samfunnsmessig er det uheldig at kvinner får barn så sent. Svangerskapsrisiko og helseutgifter er en ting, men i tillegg kommer tapte lønnsinntekter, fravær i en produktiv periode og dyre støtteordninger, både for det offentlige og for bedriftene. Mange ønsker bedre en balanse mellom jobb og familie. Det kan oppnås, dersom flere kvinner får flere barn når de er yngre. Vi har svært gode ordninger for yrkesaktive foreldre, men en utilsiktet konsekvens er at vi venter for lenge med å få barn.
Lederne i ungdomspartiene har i valgkampen vært opptatt av velferdsstatens bærekraft. De er villige til å gjennomføre reformer som vil bety at de selv må stå i arbeid lenger enn dagens voksne. Om de vil gi en håndsrekning til sine jevnaldrende, er gode ordninger for studentforeldre et godt sted å starte.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 25.10.13. Se også:
Det store barneregnskapet
Norske barnefamilier har tilbud om rause permisjonsordninger, kontantstøtte, et godt barnehage-tilbud og barnetrygd, og Norge er et av verdens mest likestilte land. Familiepolitikken skal oppfylle en rekke mål. Vi ønsker at det fødes og oppdras barn. Vi ønsker likestilling og størst mulig livskvalitet for foreldre og barn. At man kan kombinere arbeid og familieliv er også viktig, både fordi vi trenger arbeidskraften og skatteinntektene, fordi både kvinner og menn stort sett ønsker å være yrkesaktive, og fordi det gir familiene større økonomisk trygghet.
I denne Civita-rapporten ser vi på hvordan støtten til barnefamilier er utformet, hvem som kan motta ulike former for støtte og hvilke økonomiske incentiver barnefamiliene står overfor.
Last ned og les rapporten her: Det store barneregnskapet
Relatert
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Politikk uten perspektiver
Den norske syke
