Presentasjon av ulikhet

At fellesskapet ved den norske stat har den desidert største formuen, og at den privateide formuen i Norge er relativt liten, blir oversett av mange i debatten om formue, makt og fordeling. Konsekvensene av at en mindre gruppe eier en stor andel av husholdningenes formue, blir derfor annerledes i USA enn i Norge. Å være selektiv i fortellingen av hva som er situasjonen bidrar ikke til å understøtte fordelingsalliansen.

Steinar Juel

Publisert: 25. april 2021

Horfor skrev jeg en kronikk (i DN 13. april) om innleggene som Rolf Aaberge og Kalle Moene holdt på et møte i Vitenskapsakademiet?

Å kommentere muntlige innlegg kan være komplisert, men jeg valgte å gjøre det, fordi innleggene var så spesielle. Møtet i Vitenskapsakademiet 24. mars var dessuten åpent, og opptak av møtet ble gjort offentlig tilgjengelig.

Aaberge og Moene presenterte begrensede data om utviklingen av fordelingen i Norge, men trakk allmenne konklusjoner som for eksempel at «Norge er mindre egalitært enn vi tror». De gikk gjennom utviklingen i fordelingen av markedsinntekt, inkludert tilbakeholdte overskudd. Det ble vist til at de faktiske realiteter må fortelles, ikke halvkvedede viser som forteller halvparten av historien.

Jeg syns det er grunn til å reagere når to forskere i et forum som Vitenskapsakademiet, bare forteller en del av historien, bruker ladede begreper, og på det grunnlaget trekker allmenne konklusjoner, samtidig som de antyder at andre lett forteller halve historien.

I et svarinnlegg 21. april skriver Aaberge og Moene at jeg sjelden kommer med ny informasjon og innsikter, men nøyer meg med å lede oppmerksomheten bort fra et overbevisende tallmateriale fra SSB.

Det er feil.

Mitt hovedpoeng er tvert imot at Aaberge og Moene burde brukt mer av de data og analyser SSB har laget, og med det gitt et mest mulig fullstendig bilde av ulikheten. Hadde de gjort det, ville de hatt et grunnlag til å komme med allmenne konklusjoner.

Jeg har heller ikke forsøkt å så tvil om betydningen av eierinntekter og maktkonsentrasjon, men jeg skrev 13. april at det ikke er trivielt å inkludere tilbakeholdte overskudd i inntektsfordelingstallene. Tilbakeholdte overskudd kommer frem i formuesulikheten, noe som har betydning for maktfordelingen. At fellesskapet ved den norske stat har den desidert største formuen, og at den privateide formuen i Norge er relativt liten, blir oversett av mange i debatten om formue, makt og fordeling.

På dette området er Norge i en særstilling. Ifølge Saez og Zucman (2020) var husholdningenes formue i USA i 2020 om lag 5,7 ganger så stor som nasjonalinntekten i landet. De siste inntektstallene for Norge er fra 2019, og da var husholdningenes formue her om lag 2,5 ganger så stor som nasjonalinntekten.

Konsekvensene av at en mindre gruppe eier en stor andel av husholdningenes formue, blir derfor annerledes i USA enn i Norge.

Ulikhetene i USA er store, også når man inkluderer skatter, overføringer og omfanget på velferdstjenester. Å fremheve at Norge ligner USA på et begrenset område gir et skjevt inntrykk når en ikke samtidig presenterer et totalbilde. I min kronikk 13. april gikk jeg noe nærmere inn på hvor store forskjeller det er mellom Norge og USA.

Aaberge og Moene mener at det vil være en utfordring for det sosiale-liberale demokratiet, hvis folk i midten av inntektsfordelingen i Norge ikke lenger aksepterer «den implisitte fordelingsalliansen» mellom endene i inntektsfordelingen, det vil si mellom de med høy og lav inntekt. Det er jeg enig i. Det er få tegn til at denne aksepten svikter.

Mitt inntrykk er heller at oppslutningen om vår velferdsmodell er stor. Det kan nok blant annet sees i sammenheng med at de på midten i Norge har hatt en høy realvekst i sine inntekter de siste 30–40 årene, noe som står i sterk kontrast til hva tilfellet har vært i USA.

Å være selektiv i fortellingen av hva som er situasjonen bidrar ikke til å understøtte fordelingsalliansen.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 23. april 2021.