Ideologi og vitenskap – og selektive fortellinger om faktiske forhold
«Norge er mindre egalitært enn vi tror», sier Kalle Moene og Rolf Aaberge og sammenligner norske ulikhetstall med USAs. De forteller ikke hele historien, skriver Steinar Juel.
Publisert: 15. april 2021
I samfunnsøkonomi, som i andre samfunnsvitenskaper, kan det være vanskelig å skille mellom fag, politikk og ideologi.
Fri konkurranse med mange uavhengige aktører som har full oversikt over priser og produkters egenskaper, er en av de mest sentrale forutsetningene vi økonomer baserer våre modeller av virkeligheten på. Mange små og uavhengige aktører uten markedsmakt var nærmere virkeligheten da husholdningene, på 1700-tallet, begynte å produsere systematisk for salg.
Teorier ble så utviklet om hva som gjør et slikt system effektivt, det vil si at de sørger for effektiv produksjon, og at produsentene tilpasser seg det som forbrukerne ønsker.
Er denne grunnmodellen ideologifri?
Nei, noen vil si at den representerer en liberalistisk ideologi. Men jeg tror de færreste økonomer er opptatt av en slik merkelapp. De oppfatter mest mulig konkurranse som et gode, fordi det har vist seg å føre til stor fleksibilitet og fremme effektiv ressursbruk.
Perfekt konkurranse finnes ikke i virkeligheten. Modellen representerer en rendyrking av egenskaper som er viktige for at en økonomi skal fungere effektivt. I virkelighetens verden er det en rekke imperfeksjoner, og aktørene i økonomien vil stadig prøve å begrense konkurransen ved å skaffe seg markedsmakt. Det trengs en sterk stat for å passe på og å gripe inn når noen får for stor markedsmakt.
Da jeg på 1970-tallet studerte samfunnsøkonomi – sosialøkonomi het det da – lærte vi at faget ikke kunne si noe om hvorvidt én inntektsfordeling var bedre enn en annen. Fordeling var et politisk spørsmål. Vi lærte imidlertid at omfordeling har kostnader i form av lavere produksjon, fordi det kan svekke incentivene til å jobbe og investere.
Forskning de siste 50 årene har så vist at jevnere inntektsfordeling også har positive effekter. Det bidrar til høyere samlet etterspørsel, høyere produktivitetsvekst og generelt høyere utnyttelse av produksjonspotensialet i økonomien enn det en skjev fordeling har. Professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo er blant dem som har bidratt til denne forskningen.
Når det er både positive og negative effekter knyttet til omfordeling, skal det i prinsippet være mulig å beregne hva som i økonomisk forstand kan være en optimal inntektsfordeling. Jeg har ennå ikke sett at noen har forsøkt å gjøre slik beregninger.
Selv om samfunnsøkonomifaget i dag kan si mer om positive og negative effekter av å omfordele inntekt, blir diskusjoner om inntekts- og formuesfordeling likevel fort politiske. Vi blir ikke veldig overrasket når politiske partier bruker data og analyser selektivt for å bygge opp under egne syn på fordelingen.
Det er mer problematisk når det som i utgangspunktet skal være faglige presentasjoner fra forskere, blir politisk, fordi viktige forhold utelates, forutsetninger og begrensninger ikke drøftes, og det i tillegg brukes ladede begreper.
«Norge er mindre egalitært enn vi tror. Økende ulikhet i Norge kommer fra skjulte eierinntekter til de rikeste én prosent. Nordisk likhet mellom 99 prosent gir amerikansk ulikhet mellom de rikeste én prosent og resten.» Dette var sentrale poenger i innlegg som SSBs Rolf Aaberge og Kalle Moene hadde på et møte i Det Norske Videnskaps-Akademi 25. mars (opptak kan sees på Akademiets hjemmeside.)
De «skjulte eierinntektene» er ikke inntekter som er gjemt bort et hemmelig sted, men offentlig registrerte overskudd som eierne har latt være igjen i bedriftene istedenfor å ta dem ut som utbytte. Sammenligningen med ulikhetstallene i USA halter, fordi amerikanske data for markedsinntekt – lønn og kapitalinntekt – ikke inkluderer tilbakeholdte overskudd.
Fordelingen av godene i Norge og USA er svært forskjellige. Den jevne lønnstagers reallønn har de siste 30 årene steget mye i Norge, men omtrent stått stille i USA.
Forskjellene i velferdsordningene er svært store.
Den private formuen i Norge er relativt liten, den offentlige svært stor. I USA er det motsatt. Den norske staten eier en stor andel av de store bedriftene i Norge. Derfor tilfaller en stor del av eierinntektene fellesskapet via staten. Slik er det ikke i USA. I SSBs beregninger er det utelatt at staten mottar en betydelig andel av eierinntektene, noe som hverken ble diskutert eller nevnt av de to forskerne.
SSB har tidligere beregnet hvordan gratis og sterkt subsidierte velferdstjenester bidrar til sterk utjevning. Når temaet som de to skulle drøfte var om økende ulikhet truer demokratiet, blir det underlig å utelate dette, og heller ikke drøfte rikes politiske makt i Norge, gjerne sammenlignet med i USA.
Det blir lett ideologi å rettferdiggjøre det som skjer, kommenterte Moene. Han fremhevet at de faktiske realiteter må fortelles, ikke halvkvedede viser som forteller halvparten av historien.
Jeg synes ikke Aaberge og Moene fortalte hele historien. De har nok rett i at stor ulikhet kan undergrave legitimiteten til våre velferdsordninger. Det kan imidlertid også selektive fortellinger om hva som er de faktiske forhold.
Å fremstille noe som verre enn det er, kan også være ideologibasert.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 12. april 2021.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
