Skatteparadis: Det fins fortsatt nyanser
Når investorer fra mange land skal investere sammen, når investeringen er veldig langsiktig eller når man skal investere i noen av verdens vanskeligste markeder, trengs det et rammeverk som er tryggere og mer forutsigbart enn det mange land normalt kan tilby.
Publisert: 10. mai 2020
SVs Kari Elisabeth Kaski tar seg friheter når hun i VG foregir å gjengi mine meninger om skatteparadiser. Jeg vet at SV mener at det ikke trengs noen nyanser i denne debatten. Men det Kaski skriver om meg og mitt syn, er bare spinn.
Her er noen av de nyansene jeg mener bør frem:
- Det finnes ingen presis definisjon på hva som er et «skatteparadis». Det kan omfatte alt fra Norge, som er blant de beste, til Guatemala, som er blant de verste. Skal man føre en meningsfylt diskusjon, må man altså være mer presis.
- Det Kaski og jeg, og de aller fleste andre, ønsker, er skattesystemer som er transparente og rettferdige. Penger må tjenes på lovlig måte, og det skal betales riktig skatt. I mange land skjer ikke dette, men verden gjør heldigvis fremskritt. Det var mye verre før.
- Det pågår et omfattende arbeid internasjonalt for å gjøre skattesystemene bedre og for å sikre avtaler mellom land om skatteinnsyn og utveksling av opplysninger. OECD leder dette arbeidet, og Norge v/Finansdepartementet er med. OECD benytter flere kriterier for å avgjøre om en stat lever opp til kravet om åpenhet og informasjonsutveksling.
- De 160 landene som så langt er med i samarbeidet, blir rangert i fem ulike grupper, avhengig av hvor gode de er til å etterleve kriteriene. En annen liste viser i hvilken grad landene har forpliktet seg til å gå et skritt lenger og innføre automatisk informasjonsutveksling. OECD ønsker ikke å bruke begrepet «skatteparadis» på land som ikke praktiserer hemmelighold.
- Den norske staten kan ikke forby noen å bruke noen av de jurisdiksjonene som står på OECDs lister. Men staten kan ha en mening om hva hel- og deleide statlige fond og selskaper bør gjøre. I den eierskapsmeldingen som ble fremmet i 2014, ble det uttrykt forventninger om at selskapene «søker å unngå å benytte skatteparadiser» som ikke følger OECD-standarder, og som ikke vil inngå skatteopplysningsavtaler med Norge. Dette var det ingen i Stortinget som protesterte mot, heller ikke SV.
- Det er viktig at arbeidet mot hemmelighold og skattejuks fortsetter, og at Norge deltar i arbeidet, både via OECD og på andre måter. Men hvis man har tro på at internasjonalt samarbeid er viktig, og at det nytter, må man også anerkjenne at det gjøres fremskritt. Marianne Marthinsen (Ap), som også er svært kritisk, er blant dem som greier å ha to tanker i hodet samtidig og dermed er nyansert: Hun syns arbeidet i OECD er for defensivt, og at oppfølgingen er for dårlig, men mener samtidig at det er et «gjennombrudd» at vi nå har fått de nevnte listene.
- Når et fond er domisiliert i en av de jurisdiksjonene som oppfyller OECDs krav, betyr det som regel at selve aktiviteten foregår i andre land, og at inntektene beskattes der, men at fondet altså er registrert i et tredjeland. Det kan være flere legitime grunner til at dette er hensiktsmessig og nødvendig. Den viktigste grunnen er at disse finanssentraene tilbyr et forutsigbart, effektivt og juridisk trygt rammeverk for investorer som ofte kommer fra mange forskjellige land. Disse finanssentraene blir brukt av «alle», blant andre statlige og private pensjonsforsikringsselskaper, DFI’er, Verdensbanken, Afrikabanken, NBIM og Argentum, for å nevne noen få.
Jeg støtter det arbeidet som foregår internasjonalt, først og fremst i OECD, og jeg er selvsagt også positiv til at trykket og tempoet økes. At noen land, stater og byer spesialiserer seg på å være eller ha et finanssentrum, er ikke suspekt, så lenge det betales riktig skatt, både av selskapene og investorene.
Jeg tror ikke behovet for slike sentre forsvinner. Når investorer fra mange land skal investere sammen, når investeringen er veldig langsiktig eller når man skal investere i noen av verdens vanskeligste markeder, trengs det et rammeverk som er tryggere og mer forutsigbart enn det mange land normalt kan tilby.
Innlegget er publisert i VG 7.5.20.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
