Finneren er vinneren?

Oppdrettsnæringen har selv skapt grunnrenten som nå kan høstes i norske fjorder. Om de bør betale grunnrenteskatt for oppfinnsomheten, er et vanskelig spørsmål å svare på. Mats Kirkebirkeland i Minerva.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 21. november 2019

Flertallet i et utvalg mener at det bør innføres grunnrenteskatt på oppdrettsselskapene.

At det eksisterer en form for grunnrente, i betydningen ekstraordinær avkastning som kommer av at en utnytter begrensede naturressurser, i oppdrettsnæringen i dag, er etter min mening udiskutabelt.

En oppdrettskonsesjon er en tidsubegrenset rettighet til å utnytte naturen. Selv om en annen aktør skulle mene at den kunne drive virksomheten bedre og mer effektivt enn bedriften som eier konsesjonen, har ikke denne aktøren mulighet til å konkurrere innenfor det begrensede geografiske området, på grunn av de naturlige begrensningene i form av sykdomspress, avfall og annen miljøpåvirkning.

Dette fraværet av konkurranse muliggjør, riktignok kun i gode tider med høye priser som i de siste årene, en ekstraordinær avkastning utover det man kan forvente i markedet. Konsesjonene hindrer kapitalinnskudd og konkurranse fra andre aktører som også ønsker å høste av denne ekstraordinære avkastningen.

Hvorvidt denne ekstraordinære avkastningen skal tilfalle eierne av konsesjonen, staten eller de lokale kommunene, er derimot et helt annet spørsmål.

For, som jeg nevnte over, har det kun vært mulig å høste en grunnrente de siste årene. Fra oppdrettsnæringens spede begynnelse, med oppdrettseksperimentering med ulike fiskearter på 1960- og 1970-tallet, og gjennom store deler av industrialiseringen av sektoren på 1980- og 1990-tallet, var det ingen grunnrente å høste av denne næringen. Snarere var det motsatt: Oppdrettsnæringen er en svært syklisk og biologisk avansert næring som har gått på smell etter smell, gang på gang, og mange aktører har brukket ryggen underveis.

Riktignok har fellesskapet, via staten, bidratt med midler til forskning og teknologiutvikling underveis, men i all hovedsak er det private aktører som har skapt og utviklet næringen. Det er de private aktørene som har tatt risikoen og kostnadene. Uten private aktører ville ingen ha visst at det i det hele tatt var en grunnrente å hente her.

Er det ikke da rettferdig at næringen selv beholder noe av denne ekstraordinære avkastningen, som den selv har skapt? Staten får jo allerede en betydelig del av verdiskapingen gjennom det ordinære skattesystemet.

Dersom man skal utvide prinsippet om at naturgitte begrensninger som gir ekstraordinær avkastning, alltid skal utløse grunnrenteskatt, bør man i så fall også ha grunnrenteskatt på for eksempel fiskeriene – til tross for at kystfolket har hatt eiendomsretten til fiskeressursene i norske farvann siden før Norge ble en stat.

At staten i sin tid ga det som skulle bli svært så verdifulle konsesjoner vederlagsfritt til en rekke private aktører, kan nødvendigvis ikke forsvare at staten i 2019 angrer, og nå ønsker å tilegne seg en større del av verdiene som er blitt skapt av næringen i ettertid. Aktørene som fikk konsesjoner vederlagsfritt er heller ikke de samme aktørene som i dag er eiere av konsesjonene. Mange konsesjoner og selskaper har byttet eiere underveis, til høye verdier, og der også markedsprisen har gjenspeilet verdien av «grunnrenten» i næringen. Staten har altså fått en betydelig andel av grunnrenteverdiene i næringen, i takt med at verdier er blitt realisert, og overskudd og utbytter er blitt beskattet over tid.

Spørsmålet om lakseskatt handler ikke bare om teorier om økonomisk effektivitet og et mest mulig effektivt skattesystem. I slike spørsmål har utvalget, gitt mandatets forutsetninger, isolert sett, helt rett. Grunnrenter er et godt skatteobjekt som hindrer effektivitetstap i økonomien. Men næringspolitikken må også være forutsigbar og oppmuntre til risiko og nytekning. Om staten angrer på tidligere politikk og innfører grunnrenteskatt, vil det gå på bekostning av slike hensyn. Kanskje dette heller bør være en lærepenge om at det å dele ut tidsubegrensede og vederlagsfrie konsesjoner i utgangspunktet er en dårlig idé.

Det er særlig to kritiske spørsmål som politikere bør stille om oppdrettsnæringen i dag:

Det første handler om hvordan næringen kan håndtere problemer med lokal forurensing, miljøpåvirkning og sykdommer. Det andre handler om hvorvidt eierkonsentrasjon og inngangsbarrierer for nye aktører hemmer tilstrekkelig konkurranse og innovasjon i næringen.

Innlegget var publisert i Minerva 19. september 2019.