Nullskatteyternes bidrag
For velferdsstatens bæreevne er alle skattekroner like. Personlig skatt forteller ikke hele sannheten om en persons skattebidrag. Derfor er det ikke et problem om vi får et fåtall velstående personer som ikke betaler personlig skatt. De betaler skatten sin på andre måter, skriver Villeman Vinje i Dagens Næringsliv.
Publisert: 28. januar 2013
Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita
Formuesskatten svekker verdiskapingen i Norge. Den fører til mindre robuste bedrifter, færre investeringer i innovasjonsprosjekter og en kanalisering av privat kapital inn i skattemotiverte eiendomsinvesteringer i stedet for mer samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i næringslivet.
NHH-professorene Terje Rein Hansen og Guttorm Schjelderup foreslår i DN 23.1. en annen innretning på formuesskatten. Denne retter opp i noen av de negative virkningene av dagens formuesskatt, men medfører fremdeles en formuesskatt som svekker verdiskapingen og det private eierskap. De legger til grunn at man må ha formuesskatt for at man skal unngå nullskatteytere. Det er en forutsetning som ikke er reell, men som dessverre nå også begynner å festne seg på borgerlig side.
De med høyest inntekt og formue bidrar betydelig til fellesskapet. Formuesskatten er kun en liten del av bidraget, og derfor bør denne skatten, som svekker velstandsnivået i Norge, avvikles.
Få personer har høye inntekter i Norge. 22 000 personer, 0,5 prosent av skattebetalerne, er i år ventet å tjene over 2 millioner kroner. Men de bidrar med over 33 milliarder skattekroner. Det er et større skattebidrag enn de om lag 1,7 millioner personene med inntekt under 300 000 kroner bidrar med. For alle med inntekt over 1 million kroner er skattebidraget til fellesskapet nær 100 milliarder kroner. Det er mer enn skattebidraget fra den nedre halvdelen på inntektsskalaen, dvs. de vel 2,4 millioner personene med inntekt under 400 000 kroner.
De aller fleste som betaler formuesskatt i dag, gjør det av relativt moderate formuer. 99 prosent av alle som betaler formuesskatt, har under 10 millioner kroner i netto formue. Er målet å ramme de mest formuende, er dagens formuesskatt særdeles lite treffsikker.
Skulle formuesskatten bli avviklet, har Finansdepartementet anslått at 32 100 personer ikke vil betale personlig skatt. Men kun 400 av disse har over 10 millioner kroner i netto formue. Venstresiden er neppe bekymret over at pensjonister med lave pensjoner og næringsdrivende med mindre investeringer som går med tap, ikke betaler personlig skatt. Det er disse 400 personene med høyest formue som er «nullskatteyterproblemet».
Men er det egentlig et problem om vi får et fåtall velstående personer som ikke betaler personlig skatt? Hvis disse personene ikke hadde bidratt til samfunnet, kunne det vært grunnlag for å hevde at de ville virke negativt på skattemoralen. Men realiteten er at disse bidrar positivt til samfunnet på flere måter, herunder ved skattebetaling fra sine investeringer i næringslivet. For velferdsstatens bæreevne er alle skattekroner like.
Det betales i dag skatt av all kapital som gir avkastning, også kapitalen til de rike. Det kan ikke være slik at en person som har plassert 1 milliard kroner på sin personlige bankkonto og betaler 28 prosent skatt på renteinntektene, er en god samfunnsborger, mens en annen person er en «nullskatteyter som ikke bidrar til samfunnet», fordi hun investerer og bygger opp en bedrift med samme verdi, og som normalt betaler et større skattebeløp av sitt overskudd.
For å tydeliggjøre at de rikeste bidrar med skatt på sin kapital, uansett hvordan den er forvaltet, er et mulig tiltak at det ved likningsoppgjøret beregnes hva skattebidraget for den enkelte er fra de investeringer de har foretatt. Menon har anslått at de 100 personene med størst formue, hver bidrar med gjennomsnittlig 77 millioner kroner i bedriftsskatt fra selskapene de har investert i.
Hovedtrekkene i skattereformen av 2006 var bredt politisk forankret. Etter innføring av utbytteskatt er hovedtrekkene at kapitalavkastning, både på personlig hånd og i bedrifter, betaler 28 prosent skatt. For investeringer i næringslivet ilegges det effektivt 20 prosent skatt på utbytte over skjermingsfradraget når avkastning fra bedriftene tas ut til personlig forbruk. Samlet gir det en bedriftsbeskatning på nær 50 prosent, på linje med den høyeste inntektsbeskatningen.
Skjermingsfradraget ble innført av skattetekniske grunner. Men det har den svakhet at personer med store formuer kan ta ut utbytte stort nok til å dekke personlige levekostnader uten å betale utbytteskatt. Fjernes formuesskatten, er det derfor fornuftig at skjermingsfradraget enten avvikles eller begrenses til kun å gjelde investeringer opp til en gitt grense. Det vil gi et skattesystem hvor ingen kan være personlig nullskatteyter over tid, samtidig som skattesystemet vil stimulere til verdiskaping.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv mandag 28. januar 2013
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
