Formuesskatt

Norske bedriftseiere beskattes hardest i hele OECD

Selv uten å ta hensyn til formuesskatten, ligger Norge høyt. Tar vi med formuesskatten på næringskapital, topper Norge skalaen.

Mathilde Fasting

Publisert: 29. april 2021

istockphoto.com

Norske bedriftseiere beskattes hardest i hele OECD. Selv uten å ta hensyn til formuesskatten, ligger Norge høyt. Tar vi med formuesskatten på næringskapital, topper Norge skalaen.

Det sies ofte at kapitalbeskatningen i Norge er gunstig sammenlignet med andre OECD-land. Det er riktig, dersom vi inkluderer beskatningen av privatpersoner som eier hus og hytter, men som ikke har investeringer i næringslivet. Verdsettelsesrabattene i formuesskatten på bolig er store, det er fradrag for renter på gjeld, samtidig som boligen kan selges skattefritt etter ett år, og hytter etter fem år. For mange vil netto formuesverdi på bolig, med en verdsettelsesrabatt på 75 prosent og fradrag for gjeld, bli så lav at de kommer under bunnfradraget.

Fordi svært mange i Norge eier bolig, vil kapitalbeskatningen i gjennomsnitt fremstå som moderat i internasjonale sammenligninger.

Ser vi derimot på kapitalbeskatningen for eiere av næringskapital, de som direkte og indirekte skaper arbeidsplasser, er situasjonen en annen.

Norge har den fjerde høyeste utbyttebeskatningen i OECD, etter Irland, Danmark og Storbritannia. Selskapsskatten på 22 prosent plasserer Norge omtrent på midten, mens marginalbeskatningen (sum selskapsskatt og marginal utbytteskatt) er den åttende høyeste i OECD, vel å merke før formuesskatten er hensyntatt.

Over tid har de fleste OECD-landene avviklet formuesskatt – definert som skatt på all formue minus gjeld. Formuesskatt har dermed en bredere innretning enn for eksempel eiendomsskatt. I 1990 var det 12 OECD-land som hadde formuesskatt. I løpet av 1990-tallet og inn på 2000-tallet avviklet de fleste landene denne skatten. Det gjelder blant andre Østerrike i 1994, Danmark og Tyskland i 1997, Nederland i 2001, Finland, Island og Luxemburg i 2006 og Sverige i 2007. Frankrike avskaffet formuesskatten i 2018. De tre gjenværende landene i Europa som har formuesskatt, er Sveits, Spania og Norge.

Spania avviklet formuesskatten i 2008, men gjeninnførte den midlertidig i 2011. Landet har fortsatt formuesskatt, men gir betydelige rabatter regionalt. Madrid har ikke formuesskatt. Der gis det 100 prosent rabatt. Av de totalt 17 regionene er det flere som har rabatter og unntak for betaling av formuesskatt. I 2021 er det flere av regionene som har uttalt at de har som intensjon å etablere full rabatt, altså null i formuesskatt.

Sveits har formuesskatt, men effektiv marginalskatt er lav blant annet fordi det ikke er gevinstskatt på aksjer, og de med større formuer kan inngå egne avtaler med skattemyndigheter. Det gjør at skattesystemet reelt er så ulikt, og lavere innrettet, at det ikke er hensiktsmessig å sammenligne med skatten som norske eiere står overfor.

Marginalbeskatningen før formuesskatt er 46,7 prosent i Norge. Danmark ligger over, med 54,8 prosent, mens Sverige ligger lavere, med 45,0 prosent, men dette er før vi tar hensyn til formuesskatten på arbeidende kapital.

Med dagens lave rentenivå vil en bruttoavkastning på fem prosent over tid være det nivået det profesjonelt forvaltede oljefondet forventer å kunne oppnå. Med dagens regler for formuesskatt på næringskapital vil en bedriftseier med den avkastningen sitte igjen med 1,2 prosent realavkastning etter skatt og inflasjon. Er avkastningen noe lavere, blir det tap, og selv ved en avkastning på syv prosent vil realavkastningen ikke bli mer enn 2,8 prosent.

Ved et eventuelt regjeringsskifte til høsten vil formuesskatten trolig øke. Arbeiderpartiet har i sitt alternative statsbudsjett for 2021 foreslått en verdsettelsesrabatt på 20 prosent og en sats på minst 1,1 prosent for formuer. Legger vi dette minstenivået inn som forutsetninger, vil en bruttoavkastning på fem prosent bli redusert til 0,6 prosent etter inflasjon og skatt. Da er veien til tap kort.

Også de andre rødgrønne partiene vil øke formuesskatten, til dels mye mer.

Over tid tappes norske bedrifter for egenkapital, og de blir mindre solide enn sine utenlandske konkurrenter. Det er underlig at det blir så stor debatt i Norge når norske hjørnestensbedrifter eller flytoget skal selges til utlendinger, samtidig som utlendingers eierandeler på børsen, og oppkjøp av interessante, nye bedrifter stiger uten at noen løfter på et øyelokk.

Fra 2000 til 2018 har følgende endringer i eiersammensetningen skjedd på Oslo Børs: Utlendinger eier nå 40 prosent, opp fra 35 prosent. Utenlandsk eierskap er særlig høyt i noterte og unoterte bedrifter som har mer enn 250 ansatte. Her har eierandelen økt fra 39 til 45 prosent de siste ti årene. Ser vi over grensen til Sverige, er situasjonen motsatt. Om vi måler utviklingen fra et likt utgangspunkt for alt av bedrifter i 2008, har den relative eierandelen for utlendinger økt med 26 prosent i Norge, mens den har gått ned med 11 prosent i Sverige.

Argumentet om at nordmenn må betale formuesskatt så lenge de bor i Norge, holder ikke, når resultatet er at de gode bedriftene selges ut, og alternativet for nordmenn er å finne investeringer som har lav formuesverdi (slik som bolig og fritidsboliger) eller som utlendinger ikke er interessert i, ikke å beholde eierskap til gode bedrifter.

Alle andre land forsøker å styrke nasjonalt eierskap, mens Norge, som i andre sammenhenger er opptatt av «sjølråderett», levende distrikter og solide arbeidsplasser, velger å beskatte sine bedriftseiere hardere enn noe annet OECD-land, noe som aktivt svekker det nasjonale eierskapet.

Innlegget var publisert i E24 27. april 2021.