Det som er samfunnsøkonomisk fornuftig, er ikke alltid politisk rettferdig
Grunnrenter er et godt skatteobjekt som hindrer effektivitetstap i økonomien. Men det er ikke gitt at det er rettferdig å innføre grunnrenteskatt likevel, skriver Mats Kirkebirkeland i Finansavisen.
Publisert: 22. januar 2020
I etterkant av at det såkalte lakseskattutvalget la frem sin rapport i fjor, har det pågått en debatt om hvorvidt man skal innføre en grunnrentebeskatning på den norske oppdrettsnæringen.
Selv om enkelte aktører i næringen hevder det motsatte, eksisterer det en form for grunnrente i oppdrettsnæringen i dag.
En oppdrettskonsesjon er en tidsubegrenset rettighet til å utnytte naturen. Selv om en annen aktør skulle mene at den kunne drive virksomheten bedre og mer effektivt enn bedriften som eier konsesjonen, har ikke denne aktøren mulighet til å konkurrere innenfor det begrensede geografiske området, på grunn av de naturlige begrensningene i form av sykdomspress, avfall og annen miljøpåvirkning.
Dette fraværet av konkurranse muliggjør en ekstraordinær avkastning ut over det man kan forvente i markedet.
Men hvorvidt denne ekstraordinære avkastningen skal tilfalle eierne av konsesjonen, staten eller de lokale kommunene, er et helt annet spørsmål. Fra oppdrettsnæringens spede begynnelse på 1960-tallet og frem til godt ut på 2000-tallet var det ingen grunnrente å høste av næringen. Snarere var det motsatt: Oppdrettsnæringen er og var en syklisk og biologisk avansert næring som gikk på en rekke smeller underveis, og mange aktører brakk ryggen.
Riktignok har staten bidratt med midler til forskning og teknologiutvikling underveis, men i all hovedsak er det private aktører som har tatt risikoen. Er det ikke da rettferdig at næringen selv beholder noe av denne ekstraordinære avkastningen, som den selv har skapt? Det er en viss presedens for dette.
Det er for eksempel ingen grunnrenteskatt på fiskerinæringen. Eiendomsretten til fiskeressursene i norske farvann har tilhørt kystfolket siden før Norge ble en moderne stat.
Aktørene som fikk konsesjoner vederlagsfritt i sin tid, er heller ikke de samme aktørene som i dag er eiere av konsesjonene. Konsesjoner og selskaper har byttet eiere underveis, og markedsprisene har gjenspeilet grunnrenten i næringen. Staten har altså fått en betydelig andel av grunnrenten i næringen, i takt med at verdier er blitt realisert, og overskudd og utbytter er blitt beskattet over tid.
Spørsmålet om lakseskatt handler ikke bare om teorier om økonomisk effektivitet og et mest mulig effektivt skattesystem. Norske politikere tar hele tiden beslutninger som ikke er samfunnsøkonomisk optimale. Nasjonal Transportplan er et ypperlig eksempel på dette.
Grunnrenter er et godt skatteobjekt som hindrer effektivitetstap i økonomien. Men det er ikke gitt at det er rettferdig å innføre grunnrenteskatt likevel.
Innlegget var publisert i Finansavisen 21. januar 2020.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
