Avkommersialiseringsutvalgets rapport bør legges ned i en skuff
Forslagene fra utvalgsflertallet er oppskriften på økt todeling av helse- og omsorgstjenestene.
Publisert: 31. august 2024
Allerede fra første stund gikk det skeis med utvalget som har sett på hvordan vi kan kvitte oss med private, kommersielle tjenesteleverandører i den offentlig finansierte velferden. Til å begynne med var det forsinkelser med oppnevningen av utvalget. Når utvalget endelig var på plass, gikk den første utvalgslederen, en erfaren og pragmatisk byråkrat, av etter en opprivende konflikt med flere utvalgsmedlemmer.
Men på torsdag kom omsider rapporten fra utvalget, Kommersielle og ideelle aktørers rolle i fellesskapets velferdstjenester, populært og usexy kalt Avkommersialiseringsutvalget.
Utvalget har ikke på et faglig bredt grunnlag undersøkt om det egentlig er lurt å fase ut kommersiell drift av velferdstjenester, men har tanker om hvordan det kan gjøres. Med dette premisset til grunn for en offentlig utredning, helt i strid med utredningsinstruksen, måtte det bære galt av sted med selve utredningen også.
Her må det nevnes at det har vært fornuftige medlemmer av utvalget. To av dem, henholdsvis representanter fra NHO og PBL, har tatt dissens på hele rapporten.
Hovedproblemet med utredningen, som også dissensen peker på, er at flertallet helt systematisk ser bort i fra hvordan tjenestene er organisert, regulert og styrt. Helse- og omsorgstjenestene som det offentlige finansierer og kontrollerer, er nemlig ikke markedsbaserte tjenester. De er offentlige tjenester – selv om leverandørene av tjenestene ofte er private virksomheter. Dette blir de gjennom politisk fastsatt regulering og styring, samt offentlig finansiering.
Utvalgsflertallet lener seg tungt på teorier og analyser fra land med langt mer markedsbaserte helse- og omsorgstjenester enn Norge. Dette gjøres uten å tilstrekkelig vurdere relevans og gyldighet for det norske velferdssystemet.
Et perspektiv forsvinner
At velferdstjenestene her til lands i all hovedsak skal være offentlig finansiert og regulert, er nesten alle enige i. Men mange er bekymret for at velferdsstaten fremover ikke vil klare å fylle det ansvaret som den har for landets borgere. Dette perspektivet forsvinner hos flertallet i Avkommersialiseringsutvalget.
Er det lange ventetider og dårlig kvalitet i de offentlige tjenestene, øker sjansen for at flere ønsker å betale fullt ut for helprivate tilbud. Slik skapes fort et skille mellom pasienter som har høy betalingsevne – de som kan betale seg ut av køen – og de som ikke har råd til å betale eller tegne helseforsikring. Da får vi mer av det av Avkommersialiseringsutvalget burde frykte mest – flere helprivate tilbud og en ytterligere todeling av velferden.
Fremveksten av et privat finansiert helse- og omsorgstilbud er nemlig en direkte konsekvens av for lav kapasitet i det offentlige tilbudet. Som utvalgsmindretallet helt korrekt påpeker i dissensen: ingen vil betale fra egen lommebok for en tjeneste som er gratis, om det ikke er for at den gratis tjenesten leveres for sent og for dårlig.
Politisk ladet premiss
At Avkommersialiseringsutvalgets politisk ladete premiss kommer i veien for gode løsninger på velferdsstatens virkelig store utfordringer, kommer til syne flere steder i rapporten. Omtalen av spesialisthelsetjenesten er et godt eksempel. Her viser utvalget til fristbruddsordningen og kjøp fra private leverandører der fristen for nødvendig helsehjelp overskrides. Utvalgsflertallet anbefaler at fristbruddsordningen avvikles, og at midler som i dag går til å betale private leverandører for rettighetsbasert behandling, heller skal gå til de regionale helseforetakene.
Utvalget er altså så opptatt av å fase ut kommersielle leverandører at flertallet foreslår å svekke pasientenes rettigheter for å få det til. Dette er oppskriften på mer todelt velferd og økt ulikhet.
Skal vi bevare velferdsstaten slik vi kjenner den, trenger vi mer satsing på utvikling og innføring av produktivitetsfremmende teknologi, organisering og metoder i helse- og omsorgssektoren. Dette oppnås best ved at det offentlige setter rammer og krav for det som skal leveres, mens private og offentlige aktører av ulikt slag bidrar til å bedre organiseringen og kostnadseffektiviteten. Dette oppnår vi ikke ved å kaste ut kommersielle aktører, men ved å sikre en viss konkurranse og et mangfold av aktører gjennom gode reguleringer og god styring.
Norge har et desperat behov for mer kapasitet i helse- og omsorgstjenestene. Da er det nytteløst å diskutere hvordan vi skal fjerne en del av den kapasiteten som allerede er her i dag. Derfor bør Avkommersialiseringsutvalgets rapport legges dypt ned i en skuff.
Teksten er publisert i Altinget 29.8.2024.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
