For høye offentlige utgifter gjør folket avmektig i forholdet til staten

Skatt er for mange en usynlig utgift som materialiserer seg i synlige offentlige goder. Dette kan gi staten for stor makt over individene, skriver Gard Løken Frøvoll

Gard Løken Frøvoll

Publisert: 19. juni 2021

pixabay.com

Skatt er for mange en usynlig utgift som materialiserer seg i synlige offentlige goder. Dette kan gi staten for stor makt over individene.

Å betale skatt har blitt veldig enkelt. Skatten trekkes før vi mottar lønn hver måned, og skattemeldingen kommer ferdig utfylt på statens nettsider. I de fleste tilfeller er skattemeldingen riktig utfylt, og da trenger man strengt tatt ikke åpne eller aktivt levere den, for leveringen skjer automatisk. I tillegg dekker oljefondet hver sjette krone av statens utgifter, som gjør at vi kun må skattefinansiere i overkant av 80 prosent av statens utgifter.

Når skatten nærmest betales av seg selv, kombinert med at vi nyter velferdsgoder med stadig større rabatt (oljefondet dekker stadig mer), risikerer vi at folk får et feilaktig bilde av forholdet mellom skatt og offentlig velferd. Det er lett å føle seg rikere om man handler på rabatt, med penger man aldri har sett. Spesielt når varene vi kjøper, er luksuriøse. En liste over offentlige goder vi har, som andre vestlige land bare kan drømme om, blir for lang til å skrive ned her.

Rabattene som oljepengebruken gir oss, gjør at vi gladelig øker offentlige utgifter videre. Hvorfor ikke handle, når vi får så fine varer til rabatterte priser! Så snart vi har vent oss til de offentlige godene, kan det bli vanskelig å vende seg av med dem. Skal vi beholde de samme godene etter at oljefondet har blitt tappet, må vi enten jobbe mer, skatte mer eller kutte utgiftene. Alle alternativene vil svi, men jeg tror at skatteøkninger vil bli politikernes foretrukne valg, fordi de er minst synlige for den jevne lønnsmottager.

Høy skattevilje og tillit til myndighetene er bra. Men alt med måte. I et maktfordelingsperspektiv kan det være problematisk med for høye skatter og offentlige utgifter. Og husk: selv om vi ikke skattefinansierer hele offentlig sektor, er også oljepengebruken i statens kontroll. Makt er gjerne et nullsumspill. Med stadig større stat, reduseres borgernes og den private sfærens makt. Statens makt er i sin natur sentralisert, både geografisk og i antall personer. De færreste av oss er toppolitikere eller toppbyråkrater, som utøver den statlige makten.

Staten bruker denne økonomiske makten til å gi oss ulike offentlige goder. Velgere og politikere både til høyre og venstre ser ut til å støtte en stor stat, relativt høye skatter, høy oljepengebruk og vidtrekkende offentlige tjenester. Det finnes forskjeller mellom partiene, kanskje spesielt mellom kommunistiske Rødt og alle de andre, men Norge sett utenfra ser nok relativt likt ut uavhengig av om det blir Solberg eller Støre som leder landet fra høsten av.

Den politiske konsensusen om den høye offentlige pengebruken kan skyldes såkalt overlevelsesbias. Overlevelsesbias er en logisk tankefeil, som handler om at man ser det som «overlevde» i en prosess, og man går glipp av det hele bildet, fordi man ikke ser det som ikke overlevde. Et eksempel kan være kjendisrikinger, der noen av de mest kjente ikke har høyere utdanning. John Fredriksen, som selv er uten høyere utdanning, uttalte i 2010: «Dropp lange studier!». Bill Gates og Mark Zuckerberg er andre kjente eksempler på folk som lykkes svært godt økonomisk uten høyere utdanning. Overlevelsesbias kan gi inntrykk av at disse er rike fordi de droppet (ut av) høyere utdanning. Man glemmer å tenke på alle de andre som droppet ut, og nå er langt fattigere enn de som fullførte.

Folks oppfatning av offentlig pengebruk kan følge et lignende mønster. Det er lett å se de offentlige godene, skinnende og blanke, som gratis helsevesen, gratis utdanning og subsidier til næringer og næringslivsledere som politikerne har tro på. De offentlige godene er «det overlevende», som vi ser, og imponeres av. Det som ikke overlevde, og som vi derfor ikke ser og tar hensyn til, er pengene i borgernes hender. Vi vet simpelthen ikke hva borgerne ville brukt pengene til, og hva som ville blitt skapt i markedet og sivil sektor, dersom borgerne fikk styre litt mer av pengene selv.

Den norske politiske konsensusen støtter en blandingsøkonomi, med både markedsøkonomi og gode offentlige tjenester, så det er liten grunn til skremmebilder av typen kommunistiske regimer i etterkrigstiden. Staten vil neppe fortrenge hele privat sektor, og vi har fortsatt en velfungerende markedsøkonomi. Men bildet er ikke svart-hvitt – fortrengning av privat sektor skjer gradvis, og ganske umerkelig. Noen skattekroner ekstra per person, og plutselig har vi finansiert et nytt regjeringskvartal, eller stablet en «grønn og moderne» bedrift på bena. Det er lett å tenke at et par hundre- eller tusenlapper mer i skatt per husholdning ikke betyr noe særlig, og at pengene gjør bedre nytte for seg ved å finansiere offentlige goder og velferd.

Dette kan det være krevende å argumentere imot. Det er langt fra all privat pengebruk vi mener er fornuftig eller god, og vi kaller gjerne både deler av vår egen og andres pengebruk for sløsing. Men en slik tankegang blir fort paternalistisk, og staten sløser også. Nasjonal transportplan er ett eksempel.

Offentlig sløsing er nærmest uunngåelig, ettersom staten tar beslutninger på vegne av andre, langt fra de beslutningene gjelder, og bruker andres penger. Med litt mer penger i private hender kan hver enkelt borger bestemt selv hva de mener er den beste bruken av pengene. Selv om det er lite penger per borger, er det mye penger aggregert i markedet. Den økte private kjøpekraften og etterspørselen ville blitt møtt av økende tilbud, og sannsynligvis nye varer og tjenester. Vi ville fått litt mer av alt det gode næringslivet har å by på. Dette kan være varer og tjenester vi ennå ikke kjenner til, eller som ennå ikke er skapt, og vi kan aldri bevise at skapelsen av dem skyldes litt mindre skatt. I motsatt fall, er det lett å bevise at litt høyere skatt fører til dét og dét offentlige prosjektet. Dette er overlevelsesbiasen som kan føre til for høye offentlige utgifter og tilhørende høye skatter. Vi vet hva vi får, men ikke hva vi går glipp av.

Kronikken var publisert i Morgenbladet 16. juni 2021.

Publisert: 21. november 2022