Å kutte i Arbeiderbevegelsens Arkiv er ikke god kulturpolitikk
Arbeiderbevegelsens arkiver er et offentlig gode som er godt ivaretatt og brukes av mange. Det er altså av hensyn til nasjonen og ikke til arbeiderbevegelsen at det bør støttes offentlig, skriver Bård Larsen hos Aftenposten.
Publisert: 14. november 2013
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Høyre og Fremskrittspartiet har besluttet å kutte to millioner kroner i det offentlige bidraget til Arbeiderbevegelsens Arkiv (Arbark). Det er fornuftig å kutte en del i kulturmidler. Slike tiltak kan sågar virke fornyende på visse områder av kultursektoren. Men akkurat dette kuttet har konsekvenser som rekker langt videre enn rene kulturpolitiske signaler. Det er rett og slett ikke god kulturpolitikk.
Under de rødgrønne fikk Arbark et betydelig påskudd. Det vil neppe være injurierende å hevde at påplussingen hadde en viss politisk drivreim. Den nye regjeringen vil nå skjære kraftig ned på de statlige overføringene til arkivet, i sum 1,75 millioner kroner (fra ca. 7.2 til 5,5 millioner). Så må det påregnes en ytterligere nedgang på pris- og lønnsstigning på ca. 3 prosent i 2014. Fra Kulturdepartementet argumenteres det med man vil likebehandle arkivene, og de mener Arbark har fått uforholdsmessig store økninger de siste åtte år. Det er i så fall et temmelig funksjonalistisk argument.
Noen arkiver er åpenbart viktigere eller dyrere i drift enn andre arkiver. Uansett er det snakk om småpenger for et kulturbudsjett som øker med 609 millioner, så det er god grunn til å tro at kuttet er tuftet på en aldri så liten signaleffekt etter ”takk for sist”-prinsippet. Disse politisk fargerede kuttene/påplussingene er prinsipielt problematiske, men neppe overraskende.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) ble opprettet i 1908 av LO og Arbeiderpartiet i fellesskap. Arbarks oppgave er å bevare arbeiderbevegelsens kulturarv og formidle den videre til nye generasjoner. Arbark er åpent for alle som er interessert arbeiderbevegelsens historie og den politiske venstresiden.
Enkelte tar til orde for at ArbArk er overflødig. Andre partiet har jo overlatt alt sitt materiale til Riksarkivet? De fleste partier i Norge har overført sine dokumenter til Riksarkivet. Årsaken til det er rett og slett at partiene ikke sitter på midler eller kompetanse til å forvalte en slike omfattende arkivmengde på et fornuftig vis. Denne kompetansen har derimot Arbark, opparbeidet siden 1908.
Men Arbark er ikke et partiarkiv. Arbark er et dokumentasjonssenter med samlinger innen arkiv, bibliotek, fotografi, lyd, film og gjenstander, som samlet sett antagelig utgjør den viktigste dokumentsamlingen i Norge. Videre fins det materiale etter venstresiden i politikk og samfunnsliv (kvinnebevegelsen, ungdomsbevegelsen, internasjonalt solidaritetsarbeid med mer).
Kulturmidler er i min verden et verdifullt og fornuftig bidrag til å sikre tilgang til dokumentasjon og forskning.Arbark driver også et omfattende forsknings- og formidlingsarbeid. Selv har jeg sittet mange timer i arkivet for å spa opp materiale som jeg neppe hadde klart å finne i det enorme Riksarkivet eller Nasjonalbiblioteket. Og mine funn har ikke entydig talt til venstresidens fordel, for å si det forsiktig.
For historikeren er det viktig at det finnes et sentralt arkiv, hvor veien fra kilde a til kilde b er kort. Hos Arbark finner man i tillegg arkivarer som har fantastisk spisskompetanse. Der er man i stand til å sette den undersøkende på rett spor på en langt kyndigere måte enn hva man kan forvente av bibliotekarene i gigantiske tverrfaglige arkiver.
Så har vi giverne. Det er viktig at Arbark har en formell relasjon til fagbevegelsen. Det skaper et godt incentiv for den som måtte sitte på viktige dokumenter og private arkiver til å gi dem videre. Etterlate familier kan være i tvil om hva de skal gjøre med dokumenter de måtte finne i kjeller eller loft, men føler kanskje en viss trygghet over at disse tilfaller en institusjon som avdøde var fortrolig med? Det er også grunn til å tro at noe av dette materialet vil gå tapt for offentligheten om Arbark ble nedlagt og arkivene oversendt Riksarkivet. Flere givere har nemlig testamentert dokumentene eksklusivt til Arbark.
Men mest av alt er Arbark et nasjonalt arkiv, et felleseie, med en utrolig variert og mangfoldig kildetilgang. Enkelte vil mene at LO og Arbeiderpartiet alene kan stå for finansieringen. Det er for så vidt et poeng på en måte, for gudene skal vite at Fagbevegelsen er formuende. Samtidig er det viktig – og det er mitt viktigste argument – at staten står for en betydelig del av finansieringen for å bevare den offentlige profilen et slikt arkiv skal og bør ha. Noe Arbark har hatt siden 1972.
Arbeiderbevegelsens arkiv er et viktig offentlig gode som bør prioriteres, men en slik prioritering blir ikke lettere å få til all den tid de borgerlige partiene er vel så glad, som de rødgrønne var i offentlig pengebruk på nær sagt alle områder. Men i dette tilfellet bør altså dannelse trumfe over kutt. Jeg tenker som historiker her, og at kulturmidler, i min verden, er et verdifullt og fornuftig bidrag til å sikre tilgang til dokumentasjon og forskning.
Arbeiderbevegelsens arkiver er et offentlig gode som er godt ivaretatt og brukes av mange. Det er altså av hensyn til nasjonen og ikke til arbeiderbevegelsen at det bør støttes offentlig.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 14.11.13.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
